Avliver myte: – Slik avslører du en løgner

Det ligger dypt i oss mennesker at vi ikke skal lyve. Likevel gjør så godt som alle mennesker det. Faktum er at løgnen kan ligge i DNA-et vårt, og at den kan ha et godt formål – den kan til og med redde liv.

– Løgn var nødvendig for vår overlevelse under evolusjonen. Hvis en person fra en fremmed gruppe spurte etter det beste jaktområdet, og man pekte i helt feil retning, fikk man selv en fordel. Da var løgn en måte å hjelpe sin egen gruppe mot de andre, forklarer Pär-Anders Granhag, professor i psykologi ved Göteborgs universitet.

Granhag har forsket på løgnens psykologi siden 1990-tallet.

Et annet eksempel er hvis en truende person med våpen stormer inn på en skole og spør: «Hvor er elevene?»

– Hvis den som blir spurt lyver, redder vedkommende kanskje hundrevis av liv. I slike situasjoner redder løgnen liv. Verden vår er kompleks i dag, og løgnen kan være berettiget, selv om vi mener at det er stygt å lyve.

De fleste er villige til å lyve

Pär-Anders Granhag sier at nesten alle mennesker er villige til å lyve i visse situasjoner. For eksempel i et jobbintervju. Der kan 80 prosent tenke seg å fare med usannheter, viser forskning. 

Hvis den intervjuede får spørsmålet «er det noe mer jeg bør vite om deg?» på slutten av intervjuet, er sannsynligheten liten for at svaret blir: «ja, jeg klarer ikke å la være å stjele litt når jeg går inn i en butikk».

– Og det er en løgn å holde tilbake informasjon som man vet ville vært vesentlig for den andre personen, sier han.

Vi kan også lyve av ren omtanke og for å beskytte andre.

– Vi setter ikke pris på brutalt ærlige mennesker som sier «du ser bedrøvelig ut» til en som nettopp har klipt seg. Vi vil at mennesker skal være balansert ærlige.

En hvit løgn kan altså fungere som sosialt smøremiddel. Men om løgnen aksepteres, avhenger av hvem som serverer den. Vi liker ikke hvite løgner like dårlig når det er vi selv som står for dem.

– Men hvis noen andre drar en hvit løgn for oss, reagerer vi ofte med «jeg som trodde jeg kunne stole på deg». Å bli løyet for er ikke like akseptert som å lyve selv, sier Pär-Anders Granhag.

Duper's delight

Foruten ulike typer løgner finnes det også ulike typer løgnere. En type er personen som blir høy av å lure andre. Fenomenet kalles «duper's delight» – «bedragerens glede». Denne typen løgnere er også vanligere enn mytomanen.

– Ved «duper's delight» får personene et kick når de lykkes med å lure noen ved å dra litt på eller pynte på en historie. Hensikten er å få applaus og oppmerksomhet. Atferden legges allerede i barndommen, og rundt fire til fem prosent av befolkningen hører til denne gruppen løgnere, sier Pär-Anders Granhag.

Personen kan få dårlig samvittighet for at hen lyver og tenke «det der burde jeg ikke ha sagt», av frykt for å miste venner. Slik tenker derimot ikke mytomanen, som lyver tvangsmessig og uten mål og mening.

– Mytomanen er uvanlig, men lett å avsløre. Hen har ingen strategi og bekymrer seg ikke for å bli avslørt. Bak mytomanen ligger det som oftest andre psykiske lidelser også.

Også en psykopat kan være mytoman.

– Forskjellen er at psykopaten lyver mer strategisk. Men akkurat som mytomanen bekymrer heller ikke psykopaten seg for å bli avslørt. Hen går bare videre til neste person.

Sanne fortellinger er ofte mer detaljerte

Professor Granhag mener at dyktige løgnere som oftest er svært verbale, og at det å lytte til hva personen sier også er den beste måten å avsløre løgnene på.

– Man kan si det slik: Både en person som lyver og en person som snakker sant har samme mål. De vil bli trodd, men de tar ulike veier til målet. Løgneren tenker og planlegger mer, funderer mer på hva hen skal si for å overbevise andre og forteller hendelser i kronologisk rekkefølge.

Den som snakker sant gir som regel også mer detaljerte skildringer enn løgneren, og det er vanligere at ting går galt i sanne fortellinger. Den som forteller sannheten kan si: «Vi skulle egentlig ta bilen min, men den brøt sammen, så vi tok bilen til naboen i stedet», mens løgneren prøver å unngå detaljer som kan skape rot i fortellingen. I en sann fortelling kan personen rette på detaljer som «vi gikk på kino før middagen» til «nei forresten, det var etter middagen».

– Løgneren unngår ofte spontane korrigeringer, sier Granhag.

Kroppsspråket avslører ikke

Det hjelper derimot ikke å lete etter flakkende blikk eller nervøs kroppsholdning:

– Nei, det er en seiglivet myte at man kan avgjøre om noen lyver ved å se på kroppsspråk og atferd. 40 års forskning viser at det ikke fungerer, sier han.

En person kan også virke nervøs fordi vedkommende er redd for ikke å bli trodd, og ikke fordi hen lyver.

– Så man skal ikke være altfor rask til å dømme.

I forskergruppen til Pär-Anders Granhag ved Göteborgs universitet retter man blikket mot teknikker der man ser på hva løgneren sier, og hvordan en fortelling endres når man legger fram fakta, ikke på kroppsspråket. 

Men, legger Granhag til, en virkelig dyktig bedrager kan også lett dikte opp en svært detaljert historie. Derfor kan man ikke bare ta utgangspunkt i hva personen sier. Han sammenligner det med å spille kort.

– Man må spille ut kortene sine så dyktig som mulig og se om personen for eksempel endrer forklaringen sin for at den skal passe bedre med bevisene. Og man må alltid huske at noen løgner er umulige å skille fra sannheten, mens enkelte sannheter høres ut som løgner.

Løgn eller ikke? slik vet du det

• Hvis personen lyver og havner i vanskeligheter når hen blir stilt til veggs, bytter hen ofte spor.
• En løgners forklaring endres hele tiden for å ligge i tråd med bevisene.
• Sanne fortellinger er ofte mer detaljrike enn usanne.
• Sanne fortellinger inneholder også flere komplikasjoner enn falske: for eksempel at airconditionen på hotellrommet ble ødelagt, og at det førte til at man måtte bytte rom. Løgneren unngår slike ting av frykt for å rote til historien.
• At noen forteller monoton og følelsesløst betyr ikke nødvendigvis at personen lyver. Alle har sin egen stil, og det finnes ikke én riktig måte å fortelle på.
• Det samme gjelder hvis noen er nervøs og flakker med blikket - det kan like gjerne være et tegn på at personen er redd for ikke å bli trodd.
• Det finnes ingen sammenheng mellom at en person sitter og rister med beinet eller trommer med fingrene og at hen lyver.
• Hvis du har bakgrunnsinformasjon som tyder på at en person lyver og legger den fram, kan løgneren benekte informasjonen, mens en som snakker sant frivillig forteller hvordan det faktisk ligger an.
• Løgneren forteller ofte historien sin i helt kronologisk rekkefølge, mens den som snakker sant oftere endrer forklaringen sin.

Hva er mytomani?

• Mytomani er uvanlig, og vi slenger oss ofte altfor lettvint med begrepet, mener forskere. Ofte forveksles mytomanen med psykopaten.
• En mytoman er en person som lyver tvangsmessig, uten hensikt eller tanke på konsekvenser. De forstår ikke alltid en gang at de lyver. Mytomanen har ofte flere andre psykiatriske diagnoser i tillegg til mytomani.
• Psykopaten kan også lyve tvangsmessig, men har ofte et formål og en strategi for løgnene sine, for eksempel å skaffe seg fordeler gjennom bedrageri.
• Både mytomanen og psykopaten mangler skyld og skam og har ikke dårlig samvittighet for at hen lurer og bedrar.

Kilde:  Pär-Anders Granhag

Denne artikkelen ble først publisert på hemtrevligt.se og er en redigert versjon.