Gledessjokk av massiv støtte
Ingvild (16) blogger åpenhjertig om sin kamp mot kreften. Nå strømmer støtteerklæringene inn.
(SIDE2): Fredagen før påskeferien våknet Ingvild Sønsteli Aasen (16) med sterke smerter, i bena, ribbein og rygg. Hun ble sendt fra legen til akuttmottaket, og etter enda noen blodprøver ble hun lagt inn på barneavdelingen - og «dopet ned», som hun selv kaller det.
Mange leger var inn og ut, men da de alle kom inn samtidig, og stilte seg ved siden av senga hennes - da skjønte hun at det var noe virkelig galt. De fortalte at de var redd for at hun hadde fått akutt lymfatisk leukemi.
- Alle odds er med meg
«Og bam, der var jeg død! Jeg fikk høre ordet kreft, det var ikke mulig. Jeg var 16 år, hallo liksom. Ingen får det nå, hvertfall ikke som overlever!! Men hallo, dere leser om ei som skal ha en lykkelig slutt. Alle odds er med meg!», skriver hun selv på sin egen blogg, om da hun først fikk beskjeden.
Når vi snakker med henne har hun vært innlagt for behandling i fire og en halv uke, men er nå på permisjon hjemme i Lillehammer, hvor hun selvfølgelig trives aller best.
Aasen har fått lov til å reise hjem etter den første «hestekuren» på sykehuset. Kreften er ikke helt borte etter den første måneden med behandling, men hun befinner seg nå i gruppen «middels risiko».
- Målet var at det skal ta en måned å bli kreftfri, men jeg var ikke så heldig. Men jeg er ikke langt unna, og derfor ser jeg på dette som en gladnyhet. Jeg ligger ikke i lavrisiko-gruppa, men jeg er heldigvis ikke i høyrisiko-gruppa heller. Nå velger heller å tenke på at jeg fikk permisjon, og at jeg får være med på 17. mai her i Lillehammer. Jeg er veldig glad i 17. mai, sier hun til Side2.
Ingvild er full av lovord om Rikshospitalet.
- Jeg og familien min har møtt så mange imøtekommende mennesker der. Mamma, min søster Silje og samboeren til mamma, Tore, er på sykehuset hos meg nesten hele tiden, og vi føler nesten at vi og de som arbeider der har blitt som en storfamilie. Søsteren min studerer i Oslo, og er midt i eksamen, men kommer likevel til meg hver kveld, sier hun.
- Det er fint når man har tøffe dager, at alle samler seg rundt en.
Ville fortelle selv
Når Aasen føler seg i form til det, er det viktigste for henne å være sammen med de som står henne nær. Hun vil ikke sitte inne, hun vi ut. Men når formen ikke tillater det, da setter hun seg sammen med familien og ser på film, snakker med venninnene sine i telefonen, eller skriver på bloggen sin, hvor hun har fått en overveldende respons.
Hun presiserer at hun ikke opprettet bloggen for oppmerksomhet, eller for at «alle i verden» skulle synes synd på henne.
- Jeg har valgt å dele historien min på denne måten for å slippe vrangforestillinger. Det er mye som glipper når andre skal fortelle, og jeg ville fortelle min historie selv. Når jeg først fikk beskjeden om at jeg hadde leukemi ble det mye tull, der folk nesten trodde jeg skulle dø her og nå. Så jeg begynte å blogge for å rett og slett unngå vrangforestillinger og rykter, sier Aasen.
Hun er nå i det hun selv beskriver som lykkerus etter all responsen, og ikke minst er hun sjokkert over at så mange sender henne gode tanker, og støtter henne i denne prosessen.
- Jeg trodde aldri at det skulle eksplodere så mye. Jeg trodde bare de nærmeste ville lese bloggen min, og jeg er sjokkert over hvor mange det er nå som legger igjen støttemeldinger og kommentarer. Jeg forstår det ikke selv. Det er ganske rart å være 16 år, sitte bak en dataskjerm og vandre i sine egne tanker, og vite at det er så mange som følger med, og som vil støtte meg, sier hun.
Frykt og glede
Ingvild har skrevet ærlige, og ikke minst en rekke optimistiske innlegg på bloggen sin, om alt fra frykt, glede, og om det å miste håret.
- Jeg trives best uten parykk. Jeg bruker dem kun de få gangene jeg er ute i offentligheten, for jeg vil jo ikke skremme andre, for eksempel små barn som kanskje ikke har sett en jente uten hår på hodet før. Men jeg trives som jeg er, det er jo slik jeg ser ut nå, sier hun.
- Jeg hadde langt hår, helt ned til rumpa, så det er en stor ting å ha godtatt det– uten at det er slik at jeg jubler når jeg tar av meg tørkleet.
Kommentarene har vært mange, og ifølge Ingvild føles hver og en av dem som støtte, men noen av kommentarene som biter seg ekstra godt fast.
- De kommentarene som har gjort mest inntrykk er kanskje de fra mennesker som har samme diagnose. De forskjellige historiene viser at selv om alle har leukemi, så er alles historier forskjellige.
Ingvild skal tilbake til sykehuset på mandag for en ny kur. Målet er å komme tilbake til hverdagen, som før blant annet dreide seg om skole og drilling.
- Nå dreier livet seg stort sett om å bli frisk. Jeg må trene meg opp for å komme tilbake til drillingen og koreograferingen, siden man mister muskler av behandlingene. Så akkurat nå er det først og fremst det å bli frisk som er fokuset, og å fortsette med livet som vanlig som jeg kan.