Et feiltrinn på byen skulle forandre Anettes liv for alltid
Anette kommer aldri til å jobbe fulltid igjen, men nekter å la livet stoppe opp.
Det var tidlig på kvelden, og dansegulvet holdt akkurat på å fylles opp da Anette skulle gå et trinn ned mot gulvet.
I samme sekund var det en som danset inn i ryggen på henne, så hun falt og slo bakhodet rett i en høyttaler.
– Jeg hørte et brak, og så ble hele livet mitt snudd opp ned på tre sekunder, sier Anette Frederiksen (61).
Hun dro til sykehuset med en gang, men hverken leger eller sykepleiere nevnte noe om hjernerystelse.
– To dager etter måtte jeg dra tilbake til sykehuset. Jeg følte meg så dårlig og ble skannet. Da fikk jeg vite at jeg hadde en hjernerystelse, og at jeg skulle ta det med ro enda et døgn. Så kunne jeg så smått begynne på igjen.
Selv om Anette ble sykmeldt, trodde hun alt skulle bli normalt igjen. Men dagene ble til uker, og ukene ble til måneder. Det ble tydelig at det ikke var nok bare å hvile seg litt. Hun var trøtt, svimmel og klarte ikke dagens gjøremål.
Hverdagen hadde gått fra et aktivt arbeidsliv til å bestå av dager hvor Anette sov mer enn hun var våken og lange turer ved havet, der hun langsomt ladet opp.
– I nesten et halvt år gikk jeg nesten sidelengs, og jeg var svimmel hele tiden. Jeg ble sendt til en nevrolog hvor jeg ikke fikk noen særlig hjelp. Jeg følte faktisk at han gjorde litt narr, forteller Anette, som på en skanning også fikk beskjeden om at hun kanskje hadde hatt en blodpropp i hjernen, noe som viste seg ikke å være riktig.
Se video: Jenny Jenssens beste bekkenøvelser
Gode og dårlige dager
Det tok nesten tre år før Anette var helt utredet og var igjennom hele systemet for å finne ut hvordan arbeidslivet hennes fremover skulle tilrettelegges.
Etter halvannet år begynte hun å arbeide 10 timer i uken i en tilrettelagt jobb. Ettervirkningene gjør at hun ikke kommer tilbake til en heltidsjobb.
I dag underviser hun i yoga, pilates og varmtvannsgymnastikk, og hun er fortsatt så plaget av hjernerystelsen at hun blir nødt til å prioritere tiden sin.
– Nervesystemet mitt er skikkelig rammet, og det skal ikke mye til før jeg blir vippet av pinnen. Jeg prioriterer hele tiden hva jeg skal gjøre for å ha det så godt som mulig, sier Anette, som prioriterer barnebarna høyest.
– Dem vil jeg rett og slett ikke gå glipp av, men når jeg kommer hjem etter å ha vært sammen med dem, er jeg helt utslitt. Da er jeg så trøtt at jeg sovner i sofaen, og jeg føler at hele nervesystemet er kjempestresset. Jeg er nesten elektrisk innvendig.
Aktiviteter som konserter og kinoturer har Anette nesten kuttet helt ut, til tross for at hun har fått laget formstøpte ørepropper.
Etter hjernerystelsen har hun også fått tinnitus. Siden hun tidligere arbeidet som stresscoach og med øreakupunktur, har hun klart å dempe tinnitusen ved hjelp av nåler.
– Jeg har både gode og dårlige dager og blir fort utmattet, men jeg prøver å få hverdagen min til å fungere så godt jeg overhodet kan. På de gode dagene glemmer jeg at jeg har disse plagene, og da gjør jeg mer enn jeg bør. Det betyr at jeg rykker tre skritt tilbake igjen og må starte fra begynnelsen igjen, sier Anette.
Ødelagte forbindelser
Noen år etter det uheldige fallet fikk Anette kontakt med Hjernerystelsesforeningen. Det har bidratt til at hun har begynt å akseptere sin ufrivillige måte å leve på.
– Plutselig var jeg ikke alene om å ha det slik. Mange av symptomene mine var normale, og jeg fikk en forklaring og en aksept for situasjonen min, sier Anette, som også fant roen hos en ny nevrolog som forklarte henne at hun skulle tenke på hjernen som et gammeldags sentralbord, der fallet resulterte i at ledningene ble revet ut og satt feil inn igjen.
– Det ga meg en avklaring, og det har fått meg til å finne en slags fred med at jeg ikke kommer tilbake til mitt gamle jeg, sier Anette, som innimellom kan bli overveldet av tanken på at hun aldri skulle ha dratt på det julebordet.
– Jeg skulle egentlig ikke vært med fordi jeg skulle på vakt. Så fikk jeg byttet den og endte med å dra likevel, og det er jo bare uflaks. Men jeg blir nødt til å legge bort de tankene. Jeg kan ikke bare sette meg ned og være lei meg hele tiden, for jeg har også en enorm livslyst og en appetitt på livet. Jeg er tross alt bare 61. Jeg vil ikke gå glipp av alt det gode livet har å by på.
Dette gjør du dersom du får hjernerystelse
Får du en hjernerystelse, skal du hverken legge deg i et mørkt rom eller kjøre på som om ingenting har hendt. Begge deler er like uhensiktsmessig, sier nevropsykolog Lisbeth Juul Hansen.
Hun er ekspert på nevrorehabilitering og spesialist på senskader etter hjernerystelse.
Hvert år får cirka 20 000 nordmenn hjernerystelse. Oftest skjer det som følge av en kraftpåvirkning mot hodet – enten direkte ved slag eller indirekte ved plutselige rykk og akselerasjoner, hvor hjernen beveger seg voldsomt inne i kraniet.
Det er ikke nødvendig å slå hodet for å få en hjernerystelse. Å bli påkjørt eller kastet frem og tilbake kan være nok.
– Man kan merke det mer eller mindre akkurat når det skjer, men det sier ikke nødvendigvis noe om hvilke følger det får. Man vet at det er veldig mange likheter mellom nakkesleng og en hjernerystelse i forhold til hvilke vanskeligheter man får. For det er ikke bare hodet man slår, man får også en kraftpåvirkning som forplanter seg ned i nakken. Det gir ofte symptomer som dukker opp litt senere.
Pausene som reparerer
Mange opplever at det kan være vanskelig å navigere i hva man kan og ikke kan gjøre etter en hjernerystelse – og hvordan man best mulig støtter opp om å bli bedre. Men det handler det om å finne den rette balansen.
– Folk lukker seg ofte enten inne i et mørkt rom og blir der til de tror symptomene går over, eller så kjører de på som om ingenting har hendt. Begge deler er like galt. Man skal slappe av og ta det med ro, men ikke sette livet på pause. Det er en god idé å være aktiv med det man kan – i små porsjoner. Det er viktig å ta mange pauser, for det er i pausene vi reparerer systemet vårt.
Lytt til kroppen
Det aller viktigste er å hele tiden kjenne etter om det går fremover eller bakover. Kanskje bølger det litt i begge retninger, da gjelder det å justere seg og lytte til kroppen.
– Er det vanskelig å komme seg gjennom dagen hjemme uten å få hodepine, flimring for øynene og kvalme, gir det ingen mening å gå på jobb. Går det derimot helt fint, kan man godt begynne å gradvis gjenoppta arbeidet.
– Ligger du helt utslått dagen etter, så utsett det igjen til du har mer overskudd. Problemet med å starte for fort på jobb er at man der ofte ikke oppdager de små tegnene på at man trenger en pause. Man har så skarpt fokus på å prestere, sier Juul Hansen.
Unngå å stresse hjernen
Fordi det er så mange grader av hjernerystelse, er det vanskelig å lage regler som gjelder for alle. Tidligere var en av grunnreglene for eksempel at det var best å unngå skjerm fullstendig, men den holdningen har endret seg de siste årene.
– Man er nødt til å prøve seg frem for å finne ut hvordan det går, men det er en dårlig idé å sette seg foran en datamaskin og jobbe i flere timer. Det sliter ut hjernen mentalt. Det kan også gi hodepine og vondt i øynene.
– Det er anstrengende å se på en skjerm, både fordi det er mye skjult informasjon som blått skjermlys og oppdatering av skjermbildet, men også fordi det er en statisk belastning for både øyne og nakke. Men i små porsjoner er det ikke farlig, sier Lisbeth Juul Hansen.
De krever ofte en god og stor porsjon tålmodighet å komme seg. Men de aller fleste kommer seg på beina igjen.
– Hjernen jobber hele tiden med å reparere seg selv. Den er ikke statisk, så den kan hele tiden danne nye forbindelser, og derfor sitter man som regel ikke igjen med plagene resten av livet. Men man må sørge for å skape gode betingelser for at hjernen kan reparere seg selv. Det er her balansen og pausene igjen er så viktige.
Gode råd for å bli bedre etter hjernerystelse
Gjør dette:
• Vær så aktiv du kan, men på en rolig og avslappet måte.
• Ta mange små pauser i løpet av dagen.
• Beveg deg stille og rolig – gå en tur, se ut av vinduet.
• Gjør ting som føles behagelige og beroligende.
• Gjenoppta arbeidet med få timer og øk gradvis timeantallet.
Unngå dette:
• Å bli for passiv eller for aktiv – begge deler kan forsinke helingen.
• Å overbelaste deg selv – spesielt med skjerm og konsentrasjonskrevende oppgaver.
• Å begynne å jobbe igjen før du kan klare en vanlig hverdag hjemme.
• Å ignorere kroppens signaler – spesielt øye- eller nakkesymptomer.
Kilde: Nevropsykolog Lisbeth Juul Hansen
