Elin (46) gikk med en tikkende bombe i hjernen – så smalt det

Lørdagen startet akkurat slik Elin Andersson ­ville. Hun følte seg sterk og glad og gledet seg til å trene denne lørdag morgenen i januar i 2023.

Som vanlig hadde hun stått opp tidlig, tatt morgenturen med hunden Bosse, sagt farvel til døtrene Olivia og Moa og kjørt til ­treningssenteret for å møte venninnene hun trener med.

Ektemannen Christian hadde jobbet natt og lå og sov hjemme i huset i Vellinge, to kilometer sør for Malmö.

Men rett før økten skjedde det noe som endret livet radikalt.

– Jeg kjente at det skjedde noe dramatisk i hodet. Første tenkte jeg at jeg hadde fått et blodtrykksfall og satte meg ned på gulvet.

Men det hjalp ikke. Elin tok seg til hodet og syntes noe føltes veldig, veldig galt.

– Kroppen kjentes ut som spaghetti. Det var akkurat som den falt fra hverandre, sier Elin.

Hun ropte: «Hjelp meg, jeg dør, hjelp meg!»

Elin var febrilsk opptatt av å prøve å forstå hva som skjedde. Hun hadde levd med diabetes type 1 siden hun var ni år gammel. Hun hadde et godt grep om sykdommen.

Legen roste henne alltid for å leve, spise og trene eksemplarisk. Hun visste at blod­sukkeret hennes var bra. Den generelle helsen hennes var minst like gode som hos en frisk person.

De handlingskraftige treningskameratene hennes tok raskt avgjørelsen om å ringe etter ambulanse.

Katastrofetanker

Under hele turen var Elin livredd for å miste bevisstheten og at hun ikke skulle få ta farvel med døtrene Olivia og Moa. Legene tok en rask hjernerøntgen og så at Elin hadde fått en hjerneblødning.

Døtrene kom raskt til syke­huset, Elin var koblet til EKG, fikk drypp og var under konstant observasjon. Hun var ved bevissthet, men kunne ikke bevege seg.

Talen var snøvlete, hun klarte ikke å lukke venstre øye. Og hun var helt lam i venstre halvdel av kroppen.

– Da jeg var på intensiven, lurte jeg på hvordan jeg skulle ta meg av barna og hunden. Og om Christian fortsatt ville være gift med meg hvis jeg ikke var til noen nytte, sier Elin.

– Nå og da følte jeg at det ville være bedre om jeg havnet på sykehjem og familien min slapp å bekymre seg for meg og ha meg som en byrde. Derfor sa jeg til Christian: – Det er helt greit om du finner en annen.

Men han svarte trygt og ­rolig: – Det vil jeg ikke, du kommer tilbake, jeg kjenner deg.

Christian sa at han elsket meg, at han ikke kom til å forlate meg. Vi møttes da vi var unge og har vært sammen i 27 år. Vi skulle komme oss gjennom dette sammen.

Les også: Heidi har levd med den usynlige sykdommen i 20 år

Ukjent fremtid

Før hjerneblødningen levde Elin et aktivt liv. Hun var en vellykket konsulent med en travel hverdag. Dagene var fylt av jobb, trening og familieliv. Livet skulle helst gå i rakettfart. Nå måtte hun gå en ny og ukjent fremtid i møte.

Etter en uke ble det kon­statert at blødningen i hjernen hadde stoppet av seg selv og ingen akuttoperasjon var nødvendig.

Allerede i den ­andre uken av rehabiliter­ingen ble fighteren i Elin vekket. Hun bestemte seg for å kjempe seg tilbake.

– Det var da følelsen kom, og jeg bestemte meg: «Jeg skal klare dette!».

– En sykepleier fortalte meg at ingen i helsevesenet kan si hvor frisk jeg ville bli: – Du skal kanskje ikke regne med å bli 100 prosent frisk, men om det blir 50, 70 eller 90 prosent, avhenger hovedsakelig av din egen kampglød. Hva slags nettverk du har rundt deg, betyr mye, og det er viktig å ha en god livsstil, med kosthold, trening og søvn.  

Satte opp mål og delmål

Elin føler seg takknemlig for at hun hele veien har hatt heiagjengen sin rundt seg. Mannen, døtrene, mor, søsken og alle vennene har støttet og oppmuntret.

Christian har vært spesielt viktig på reisen tilbake.

– Fra dag én har han sagt: – Dette skal vi fikse sammen. Jeg er her og støtter deg. Det gjorde han virkelig, og han gjør det fortsatt. Uten ham hadde jeg virkelig ikke vært der jeg er i dag. Han er rolig og positiv og trener med meg på treningssenteret, sier Elin.

Etter ti uker på sykehus og rehabilitering kom hun hjem til en hverdag med familien.

Gleden var stor, men kroppen streiket. Nervesmertene i venstre hånd gjorde seg stadig gjeldende, og hun slet med å sove. Den første tiden måtte hun be om hjelp til alt.

– Det var veldig slitsomt, jeg kjente imidlertid gløden og livsgleden inni meg. Det har vært mange mindre gode dager, da jeg har følt meg nedstemt, grått og vært fortvilet. Men så har jeg minnet meg selv om at det er greit å føle det sånn noen ganger, og at det vil gå over.

Elin har hele tiden siktet mot delmål og langsiktige mål. Et stort mål var å kunne overvære datteren Moas konfirmasjon i mai og å holde en tale på Olivias studentfeiring i juni 2023, fem måneder ­etter hjerneslaget.

Hun nådde sine mål. Utpå sommeren ga nevrologen klarsignal til at Elin kunne kjøre bil igjen.

Les også: (+) Kjære søster, du tror sikkert at jeg overlater arven til dine barn, men du får deg nok en overraskelse

Et nytt syn på livet

Elin levde lenge i uvisshet om hva som forårsaket hjerneblødningen. Først ble det ikke funnet noen forklaring. Men legen ved nevrokirurgen nektet å gi opp og ville finne ­årsaken.

«Du er altfor ung, frisk og i for god form til å få hjerneslag.» Det viste seg til slutt å være en vaskulær malfunksjon i hjernen, en såkalt fistel. Ifølge Oslo universitetssykehus er dette et medfødt karnøste i hjernen. 

– Jeg hadde gått rundt med en tikkende bombe.

Elin er operert to ganger det siste året. I første forsøk gikk legene inn via lysken og limte sammen fistelen. Ved en røntgenundersøkelse for å sjekke at alt så bra ut etter operasjonen, fant legene en rest av fistelen.

Denne gangen måtte den opereres bort.

Etter alt som skjedde har Elin fått et helt nytt syn på ­livet.

– Selv om jeg selvfølgelig skulle ønsket at dette ikke hadde skjedd, føler jeg meg bedre mentalt enn før slaget. Jeg er ikke på langt nær så stresset. Jeg lever mer her og nå og kan nyte de små tingene i hverdagen.

I løpet av rehabiliteringen startet Elin en Instagram-konto for å dele reisen sin.

– Det har betydd veldig mye å kunne inspirere andre. Jeg har nesten 36 000 følgere på Instagram. Jeg og venninnen min, Ann-Sofie Berg, har også startet StrokePodden, der jeg deler tips og inviterer gjester.

Elin har også begynt å ­jobbe igjen, 50 prosent.

– I dag har jeg det bra både mentalt og fysisk. Jeg er energisk og elsker livet. Jeg kan gå skikkelig, og målet er å kunne løpe og sykle igjen, sier hun.

– Så lenge ingen sier at det er umulig, skal jeg prøve.

Nå venter en rehabiliteringsreise til Spania, ferietur til Toscana og flytting til et enetasjes hus i nærheten.

– Jeg vil vise barna mine at man ikke trenger å gi opp bare fordi man har et tilbakeslag i livet. Man kan komme seg igjennom alt.