Født uten livmor

– Trodde aldri jeg skulle bli mamma

Lolita (37) ble født uten livmor, men å bli mamma var hennes store drøm. – Du kan få min!, sa storesøster Linda (41).

LIVMORTRANSPLANTASJON: Lolita (t.v.) ville aldri fått sin nydelige sønn Cash Douglas (2) hvis det ikke hadde vært for Linda, storesøsteren henne.
LIVMORTRANSPLANTASJON: Lolita (t.v.) ville aldri fått sin nydelige sønn Cash Douglas (2) hvis det ikke hadde vært for Linda, storesøsteren henne. Foto: Thomas Carlgren
Publisert Oppdatert

Kan du se om jeg kommer til å bli mamma i fremtiden?

Spørsmålet kom fra en 14 år gammel jente og var stilt til en spåkone i et ukeblad. Rett før Lolita Carlerup skrev brevet – som hun for øvrig aldri fikk noe svar på – hadde hun fått vite at hun aldri kunne få egne barn. Hun var nemlig født uten livmor.

Men fremskritt innen legevitenskapen skulle med tiden gjøre det umulige mulig. 23 år etter at Lolita fikk den knusende beskjeden, fyker sjarmtrollet Cash-Douglas rundt i tante Linda Wästerlunds stue i Norrköping. Gutten kaster en tøyball og ler hjertelig hver gang han treffer en av koppene på bordet.

– Han beriker livet vårt hver eneste dag, sier Lolita og titter kjærlig på sitt toårige uvær.

Livmortransplantasjon

Sverige er det landet som har kommet lengst når det gjelder transplantasjon av livmor. Forskningsprosjektet om livmortransplantasjoner har pågått ved Göteborgs universitet siden 1999. Høsten 2014 ble det første barnet født av en kvinne med transplantert livmor. Til sammen er det utført et 30-talls livmortransplantasjoner i verden, men de eneste som har resultert i barn, er de som er blitt utført i Sverige. Hittil er totalt åtte barn blitt født.

Som tolvåring var Lolita utsatt for en bilulykke. Da ble det gjort en røntgenundersøkelse som viste at hun bare hadde én nyre. Ikke før to år senere, da Lolita fikk uforklarlige smerter i eggstokkene, ble det oppdaget at hun manglet enda et viktig organ.

– Da jeg våknet opp etter undersøkelsen, satt en lege ved sengekanten og tegnet ulike varianter på hvordan en livmor kan se ut. Da jeg spurte om hvordan min livmor så ut, svarte han at jeg ikke hadde noen. Jeg ble rasende. Mamma, som var hos meg, har sagt at hvis jeg hadde kunnet reise meg opp, hadde jeg dratt til legen.

Les også: Livet med alvorlig syke barn

Født uten livmor og livmortransplantasjon

Lolita fikk også vite at skjeden hennes var kortere enn normalt. Innsikten om at hun ikke var konstruert som sine jevnaldrende venninner, resulterte i en langvarig identitetskrise og depresjon.

– Jeg så på meg selv som et misfoster. Mens mine venner én etter én fikk mensen, måtte jeg gjennomgå tester for å utrede om jeg hadde noen kvinnelige hormoner overhodet, og dermed kunne betraktes som jente. Jeg følte en sånn skam at jeg ikke våget å fortelle det til noen utenom nærmeste familie. Først på gymnaset fikk mine aller beste venner vite noe. I dagboken min skrev jeg: «Snille, gode Gud, gi meg en livmor!»

Søsteren Linda var ikke like opptatt av å få barn som Lolita, men 20 år gammel ble hun likevel gravid.

– Jeg ante ikke hvordan Lolita ville ta nyheten. Jeg klarte ikke å fortelle henne det ansikt til ansikt. I stedet ga jeg henne en lapp der det sto: «Vil du bli gudmor?» Så gikk jeg ut for å slippe å se reaksjonen hennes, forteller Linda.

PÅ LEKEPLASSEN: Lille Cash-Douglas er en glad og aktiv gutt som elsker å leke med pappa Patrik (39) og mamma Lolita (37).
PÅ LEKEPLASSEN: Lille Cash-Douglas er en glad og aktiv gutt som elsker å leke med pappa Patrik (39) og mamma Lolita (37). Foto: Thomas Carlgren

Lolita innså at hun hadde to muligheter:

– Enten kunne jeg snu ryggen til min søster og barnet hun ventet, for å slippe all smerte, eller ta barnet til meg. Jeg valgte det siste, sier Lolita.

Det er hun glad for i dag. Linda fødte sønnen Jonathan, som fikk tre yngre søsken.

– De ble barna som jeg selv aldri skulle få. Deres tilstedeværelse i livet mitt har hjulpet meg utrolig mye. Men Lindas graviditeter har vært enormt tøffe for meg. Hver gang hun er blitt gravid, er sårene inni meg blitt revet opp på nytt. Sånn har det også vært når barna har begynt å si «mamma».

Les også: Fostermor Kari ble redningen for Therese

Fæl operasjon

Da Lolita var 17 år gammel, ble skjeden hennes forlenget.

– Det var en grusom operasjon å gjennomgå, men jeg ville ikke vært foruten. Den ga meg en identitet som kvinne, og gjorde det lettere for meg å våge å treffe gutter.

I hvilket stadium av forholdet Lolita skulle fortelle at hun manglet livmor, var dog fortsatt et vanskelig dilemma. Hvis hun ventet for lenge, var hun redd gutten skulle føle seg lurt.

Gjennom felles venner traff Lolita Patrik i 2006. Allerede før de ble kjærester, hadde Patrik gjort det klart at han verken ville gifte seg eller ha barn.

– Det var befriende å høre ham si det. Det gjorde det lettere for meg å fortelle ham at jeg ikke kunne få barn.

Patriks innstilling dempet imidlertid ikke Lolitas barnelengsel. I 1999 hadde Lolitas mamma, Chris, funnet en artikkel om en forskningsgruppe som undersøkte mulighetene for å begynne forsøk med livmortransplantasjoner. Men ikke før i 2011 dukket det opp en annonse om at man nå var klar for å utføre transplantasjoner på mennesker. Lolita tok umiddelbart kontakt med legen som ledet forskningsprosjektet. På denne tiden hadde Patrik rukket å bli mer positivt innstilt til å bli far.

Men man var nødt til å ha en egen donor. Lolita hadde to: Søsteren Linda og moren. Allerede da Lolitas verden ble knust som 14-åring, hadde Linda sagt: «Du kan få livmoren min!»

– Det har alltid ligget i bakhodet på meg at det én dag kunne bli virkelighet, forklarer Linda (41), som er dataansvarlig i et større firma.

I forbindelse med transplantasjonen fikk Lolita for første gang vite at det finnes et navn på hennes medfødte avvik: Mayer-Rokitansky-KüsterHauser-syndrom.

Les også: - Vi vil alltid ha et barn for lite

Medfødt avvik

– I 19 år hadde jeg gått rundt og trodd at jeg var den eneste i hele verden som var skapt sånn. Da jeg traff en annen jente på sykehuset med samme syndrom, forsto jeg omsider at jeg ikke var alene om det.

I samme omgang ble det konstatert at Lindas datter Angelina, som i dag er ni år, har samme syndrom som tanten sin.

– Da jeg fikk vite at jeg var en passende donor til Lolita, tok jeg en test for å se om det var en mulighet for meg å gi livmoren min til datteren min i fremtiden. Men det viste seg at vi ikke hadde samme blodtype, og det gjorde beslutningen om å stille opp for Lolita mye lettere, forteller Linda.

På deres mors fødselsdag, 16. mars 2013, ble søstrene lagt på operasjonsbordet. Da Linda våknet opp etter sin tolv timer lange operasjon, visste hun ikke om transplantasjonen overhodet var gjennomført.

- Det første jeg hørte da jeg slo opp øynene, var hvordan Lolita brakk seg som en gris noen senger bortenfor. Da begynte jeg å mistenke at hun var blitt operert, erindrer Linda.

Sjette forsøket

Etter transplantasjonen måtte de vente i ett år før et befruktet egg kunne settes inn. De fem første forsøkene mislyktes. Dessuten begynte de nedfryste embryoene å krympe i fryseren. Men på det sjette forsøket viste svangerskapstesten endelig pluss.

– Jeg ville at Patrik skulle få vite det først. Da han kom hjem flere timer senere, var jeg irritert over at han hadde brukt så lang tid. Da jeg snerrende sa at jeg måtte prate med ham, trodde han at jeg skulle gjøre det slutt.

Lolita slet med å begripe at hun faktisk var gravid.

– En drøy måned før fødselen hadde jeg en babyshower. Vennene mine ga meg en pute med teksten «Vårt elskede mirakel». Da brøt jeg sammen. Det var første gangen jeg på alvor forsto at jeg skulle bli mamma.

Enda mer uvirkelig føltes det da Lolita 27. juni 2015 holdt sønnen Cash-Douglas i armene sine for første gang.

– Fortsatt kan det iblant føles uvirkelig at jeg er mamma, sier hun og tørker av Cash-Douglas sjokoladeinnsmurte fingre.

Åpenhet

I januar 2016 ble den transplanterte livmoren fjernet. De sterke medisinene mot avstøtning hadde påvirket Lolitas nyre negativt.

– Det var en veldig tøff beslutning å fjerne livmoren. Vi hadde tre embryoer igjen i fryseren, og magefølelsen min sa meg at minst ett av dem ville festet seg om vi hadde forsøkt. Samtidig måtte jeg tenke på at jeg allerede hadde et barn, og at jeg måtte være her for ham, sier Lolita, som er hjelpepleier på et sykehjem for demente.

Lolitas niese Angelina på ni år er allerede klar over at hun ikke kan få barn på vanlig måte.

- Jeg håper at vår åpenhet kan forhindre at hun havner i en like dyp depresjon som Lolita gjorde, sier Linda.

Lolita er mange ganger blitt spurt om hun føler at hun står i takknemlighetsgjeld til søsteren, men det gjør hun ikke.

– Selvsagt er jeg kjempeglad for at hun stilte opp, det var jo noe som jeg hverken krevde eller tok for gitt. Dette har vært en naturlig ting for oss i mange år, sier Lolita og legger til:

– Jeg er roligere og gladere inni meg nå som jeg er blitt kvitt min store sorg over ikke å kunne få barn.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning