Hva skjer når du får beskjed om at du har en av verdens mest fryktede sykdommer? Per-Egil valgte å sette inn en kontaktannonse

– Vi tenker ikke på sykdommen til daglig, bortsett fra at vi må ta en del medisiner hver dag. Det begynner å bli en stund siden hivsmittede var utstøtte og utsatte. Nå snakker vi ikke lenger så ofte om det, sier Per-Egil Ramsøy fra Fredrikstad.

Han har akkurat kommet tilbake fra sykehuset i Las Palmas på Gran Canaria hvor han er til jevnlig kontroll. Snart fyller han 63 år.

I seg selv er det et mirakel med tanke på at han på 1980-tallet ble hivsmittet og utviklet aids.

– Mange av mine venner døde på den tiden, forteller Per-Egil.

Hysteri og kaos

Den første hivsmittede i Norge ble diagnostisert
i februar 1983. Per-Egil fikk diagnosen hiv i 1987.

På denne tiden var det ingen som visste hvordan man skulle få bukt med sykdommen. Historiene var mange, den ene mer tragisk enn den andre. Folk ble utstøtt og
stigmatisert.

Det å få aids, var de første årene ensbetydende med døden. Det var ingen kur mot sykdommen.
Dødsfallene rundt om i verden økte, også i Norge.

– Jeg ble rett og slett forbanna på hele sykdommen. Jeg var ung og valgte å gå åpent ut og fortelle min historie. Jeg bestemte meg for å ta opp kampen og overvinne hiv og aids.

Per-Egil trodde åpenheten var bra, men det viste seg at det var det ikke.

– Det var så mye hysteri på den tiden. Samtidig som jeg skulle takle omgivelsene og deres reaksjoner, måtte jeg også leve med dødsangsten, forteller Per-Egil.

Les også: Tammy ble adoptert bort som liten. Da hun sporet opp sin biologiske familie, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse

Vanskelig med jobb

På 1980-tallet var sykdommen så fryktet at ingen ønsket en med diagnosen hiv på arbeidsplassen.

– Jeg er utdannet kokk, men fikk i perioder ikke lov til å lage mat på grunn av mangel på kunnskap og frykt i befolkningen for å bli smittet. Jeg omskolerte meg og søkte andre jobber, men jeg fikk ikke napp. Folk var redde, sier Per-Egil.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I 1994 viste det seg at Per-Egil hadde fått Aids. Samme året kom de første medisinene som skulle holde sykdommen i sjakk.

– Jeg var litt heldig oppi alt sammen. Selv om det var noen tøffe behandlinger den første tiden, var det var tross alt håp.

Kraftig oppgjør

Men fremdeles følte Per-Egil seg utstøtt i samfunnet. Han ble dessuten lut lei homsemiljøet i Oslo fordi han også der opplevde en manglende toleranse for folk som var smittet.

– Ingen ville ta i meg med ildtang, som han sier.

Han satte til slutt inn en kontaktannonse i det skeive magasinet Blikk.

– Annonsen var så utfordrende og rasende at jeg ikke forventet noe svar.

I kontaktannonsen tok han et kraftig oppgjør med miljøet. Han ba folk holde seg unna om de ikke de kunne akseptere at han var hivsmittet, og ba om å bli respektert på lik linje med alle andre.

– Jeg fikk ett eneste svar.

Den som svarte var Øyvind Gundersen, opprinnelig fra Bergen.

Øyvind forteller om deres aller første møte.

– Jeg kom med min gamle boble fra 1971. Det var is og hålkeføre og vi møttes i mørket på fergekaien i Horten. Per-Egil satte seg inn i bilen, men det var så mørkt at jeg ikke så hvordan han så ut. Jeg trodde han var mye eldre, men han var bare 38 år, ni år yngre enn meg. Denne kvelden møtte jeg en intelligent, flott og pen, ung mann. Jeg ble veldig nysgjerrig på hvilken fyr Per-Egil var.