Doping

- Vi har for lite kunnskap om dopingbruk

16-åringer ringer Dopingtelefonen for å få råd om hva de bør dope seg med.

DOPING: Gutter under 16 år som vurderer å begynne med steroider ringer til Dopingtelefonen. De har misforstått og ringer for å høre hva som er det beste på markedet og hva de bør skaffe seg.
DOPING: Gutter under 16 år som vurderer å begynne med steroider ringer til Dopingtelefonen. De har misforstått og ringer for å høre hva som er det beste på markedet og hva de bør skaffe seg. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Colourbox
Publisert Oppdatert

Historien om Tord (18) som tok livet sitt etter dopingbruk, er fjernet fra denne artikkelen etter ønske fra enkelte familiemedlemmer.

 

Bruken av prestasjonsfremmende, muskeloppbyggende midler har økt kraftig de siste årene. Fenomen som anoreksi har lenge vært velkjent, mens megareksi er ganske nytt. Kort fortalt innebærer det at man føler at man ikke kan få store nok muskler.

Når mat og trening ikke er tilstrekkelig for å nå et tilfredsstillende resultat, er det lett at man tyr til bruk av dopingmidler. Mellom to og fem prosent av befolkningen oppgir å ha brukt doping i en eller annen form. Fra å være et idrettsproblem har det nå fått karakter av å være et samfunnsproblem, som hovedsakelig rammer menn.

Gutter godt under myndighetsalder utsettes for dette. Også på en del av de største og vanligste sentrene har problemet vært betydelig. En ung mann fortalte at han så seg nødt til å bytte senter, fordi bruken av steroider var så utbredt. Det har også vært tilfeller der enkelte PT-er på disse sentrene har distribuert doping.

Alle vet at steroider funker som bare det, men langt fra alle er klare over konsekvensene på sikt. Det følger gjerne med angst, depresjon og mye aggresjon, i tillegg til de fysiske skadene.

 

Helsedirektoratet:

– Vi har for lite kunnskap om dopingbruk

Øyvind Giæver, fungerende avdelingsdirektør i Helsedirektoratet (avdeling levekår og helse), sier at vi har for lite kunnskap om dopingmidler i Norge.

– Hvor alvorlig ser dere på utviklingen med stadig større kroppsfokus og press blant unge mennesker og bruk av snarveier til målet?

– Helsedirektoratet ser svært alvorlig på uheldige utslag av økt kroppsfokus og «vellykkethetspress», inkludert spiseforstyrrelser og bruk av dopingmidler ved trening. Når det gjelder doping som anabole androgene steroider (AAS), er det relativt få nordmenn som oppgir at de bruker det – rundt 1–2 prosent av befolkningen – men bruk kan gi svært alvorlige problemer for dem det gjelder, sier Giæver.

 

– Det hevdes at Norge fortsatt er et u-land når det kommer til kunnskap om og behandling av anabole brukere, på tross av bedring på enkelte områder. Hva er deres kommentar?

– Vi har for lite kunnskap om dopingbruk i Norge. Dette skyldes blant annet at problemet er tallmessig begrenset, og at de vanligste kildene til kunnskap om helserelatert atferd, først og fremst befolkningsundersøkelser, gir lite informasjon om mer marginale utfordringer. Det kan også være vanskelig å nå brukermiljøene med generelle undersøkelser, og kunnskapsinnhenting på området krever derfor særskilt innsats. De siste årene har problemet kommet sterkere i fokus blant politikere, noe som har medført større bevilgninger og starten på en mer offensiv kunnskapsbygging, sier Giæver.

– Hva gjør dere nå og hva vil dere gjøre i fremtiden for at helsevesenet skal få økt kunnskap på området og stå bedre rustet til å behandle brukere av dopingmidler?

– Blant tiltak for å fremme det nasjonale antidopingarbeidet finansiert over Helsedirektoratets og Helse- og omsorgsdepartementets budsjett kan nevnes: Dopingtelefonen. Forskningsprosjekter for å øke kunnskapen om doping i Norge ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS); herunder kvantitative studier av omfang m.m., etnografisk studie av brukererfaringer, kartleggingsstudie av behandlingstilbud og brukeres erfaringer med behandling og sosialpsykologisk studie av holdninger til dopingbruk.  Tilskudd til frivillige aktører som Antidoping Norge. Steroidprosjektet v/Helse Sør-Øst, hvor hovedformålet er at brukere av doping og prestasjonsfremmende stoffer med behov for hjelp skal få tilbud om behandling av god kunnskapsbasert kvalitet, uansett hvor i landet de bor, sier Giæver.

 

Behandleren:

– I egne øyne er de sunnere enn andre

SUNNERE? - I egne øyne er de sunnere enn alle oss andre. Hele livet deres kretser jo omkring trening, kosthold, kropp og utseende, sier Terje Hviid Nordhaug.
SUNNERE? - I egne øyne er de sunnere enn alle oss andre. Hele livet deres kretser jo omkring trening, kosthold, kropp og utseende, sier Terje Hviid Nordhaug. Foto: FOTO: Privat

Terje Hviid Nordhaug (bildet), psykologspesialist ved Avhengighetspoliklinikken, Oslo universitetssykehus, behandler de som måtte ta kontakt og trenger hjelp.

– Hvor mange har vært inne til behandling hos dere som en følge av dopingbruk?

– Rundt tyve personer så langt. Tallet er med andre ord ikke veldig høyt, men jeg forventer at det vil øke fremover. Det handler jo også om «markedsføring». Mange er ikke klar over at tilbudet eksisterer. Artikler som dette er et viktig bidrag i så måte. Det forholdsvis lave tallet må også forklares med bakgrunn i at veldig mange av brukerne selv ikke innser at de har et problem. Tvert imot. I egne øyne er de sunnere enn alle oss andre. Hele livet deres kretser jo omkring trening, kosthold, kropp og utseende. Det er først når dopingbrukerne virkelig møter veggen at de skjønner at de trenger hjelp.

– Hvordan behandler man en dopingbruker?

− Det er umulig å gi et ensartet svar. Brukerne er så forskjellige, og historiene så mange. En var blitt misbrukt av onkelen sin som 12-åring. Han bestemte seg for å drepe overgriperen, men først måtte han bli stor og sterk. Andre har blitt mobbet fordi de var små og spinkle i oppveksten. Mobbing er en vanlig, utløsende årsak. Så har du mange som ikke har noen slike historier og begynner av rene forfengelighetsgrunner: Ønsket om å bli større, sterkere og mer attraktiv hos damene. Med tanke på de ulike historiene og bakgrunnene er samtaleterapi en viktig del av behandlingen, sammen med medisinering i henhold til bivirkninger.

 

Dopingtelefonen:

– Viktig å konfrontere mistanken

Margaret Tveitan (bildet) er stemmen som møter deg dersom du slår nummeret til Dopingtelefonen, en gratis informasjonstelefon for alle som ønsker det.

DOPINGTELEFONEN: Den eldste som ringte Dopingtelefonen var en mann på 65 år som brukte testosteronpreparater for å bevare sin «ungdommelige» kraft. - Jobben min er å overbevise dem om å la være, sier Margaret Tveitan.
DOPINGTELEFONEN: Den eldste som ringte Dopingtelefonen var en mann på 65 år som brukte testosteronpreparater for å bevare sin «ungdommelige» kraft. - Jobben min er å overbevise dem om å la være, sier Margaret Tveitan. Foto: FOTO: Privat

– Hvem er det som ringer?

– Svaret på det er «alle». Alt fra helsepersonell, politi og rettsvesen til lærere, pårørende, fortvilte mammaer og pappaer som ikke vet hva de skal gjøre, kjærester, brukere og folk som vurderer å bruke dopingmidler – både gutter og jenter, men det er en overvekt av gutter som ringer. Gjennomsnittsalderen er 18,5 år. Den eldste var en mann på 65 år som brukte testosteronpreparater for å bevare sin «ungdommelige» kraft. Det ringer også gutter under 16 år som vurderer å begynne med steroider. Noen har misforstått og ringer for å høre hva som er det beste på markedet og hva de bør skaffe seg. Da blir jobben min å overbevise dem om å la være. Ofte kan jeg høre ganske kjapt om dette er noen som faktisk kommer til å ende opp med å prøve. Da kan jeg ikke gjøre så mye annet enn å be dem om å ringe tilbake når de får problemer. For problemene kommer alltid.

– Hva kan du konkret bidra med når folk ringer?

– Første steg er å nøste opp den enkeltes historie. Når det er pårørende som ringer, har gjerne bruken vart en stund, og fortvilelsen er stor. Første råd er å ta en samtale med den det gjelder. Konfronter mistanken. De fleste vil fornekte. Det er ikke noe enkelt svar på hvordan man bør gå videre. Å kaste vedkommende ut hjemmefra er sannsynligvis ikke noen god løsning, ettersom man da mister påvirkningsmuligheten. Det er komplekse spørsmål, og det finnes ingen fasitsvar.

 

- Det vi vet er at det er svært lite man får gjort dersom brukeren selv ikke ønsker seg ut av det, i alle fall ikke de som er over 18 år og selv kan bestemme over handlingene sine. Som pårørende bør du ta kontakt med helsevesenet, helsestudioet og eventuelt vurdere oppkobling mot politi. Men fengsel vil sjelden være en god løsning, spesielt med tanke på den enkle tilgangen til dop som eksisterer innenfor murene. Da er det viktigere å styrke hjelpeapparatet. For hjelp trenger man! Hele hormonspeilet endres jo hos brukerne, med alt det innebærer av fysiske endringer og skader og ikke minst det psykiske – angst og depresjoner.

- Dersom det ringer en som selv er bruker, ber jeg ham om å kontakte en lege som er kyndig på området. Hans vanlige lege vil sannsynligvis kunne lite om emnet, men heldigvis begynner det å bli noen leger som er kurset og har gode kunnskaper. Dersom han er villig til å gi meg bosted, kan jeg finne frem informasjon om den nærmeste legen med spesialkunnskap og koble ham opp mot vedkommende. Dopingtelefonen: 800 50 200 (Åpningstider: Hverdager 09.00-15.00)

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning