Maria ble sendt i konsentrasjonsleir av sin egen mor
– Mamma kan jeg aldri tilgi
Maria Gabrielsen ble sendt i konsentrasjonsleir av sin egen mor.
Maria Gabrielsen var bare ni år da hun og hennes seks søsken ble sendt i konsentrasjonsleir - etter å ha blitt angitt av sin egen mor.
- Jeg har tilgitt det tyske folk, men mamma kan jeg aldri tilgi, sier Maria til Norsk Ukeblad i dette historiske intervjuet fra 2013.
Her kan du lese et intervju med Maria fra 2023
Da krigen kom til Østerrike, forelsket Maria Gabrielsens mor, Rosa, seg i en glødende nazist.
Etter 20 års ekteskap med jøden Michael Schwartz, far til hennes syv barn, angir hun ham til tyskerne.
Kort tid senere blir han myrdet i Auschwitz.
Så snart dødsattesten kommer, gifter hun seg med nazistkjæresten.
Deretter angir hun også sine egne barn, som hun allerede har sendt fra seg ved å plassere dem på jødiske barnehjem.
Den dagen mister syv barn i alderen fem til 17 år både sin barndom og tro på fremtiden.
Tomhet og redsel
Julen 1943 og 1944, Theresienstadt konsentrasjonsleir, Tsjekkoslovakia:
Det finnes ingen jul disse årene for Maria. Alle dagene flyter i ett for henne, fylt med tomhet og redsel.
Julen disse to årene som fange på barnehjemmet i konsentrasjonsleiren er lik alle andre dager.
Tiden opphører der inne i brakken med vindu mot bekken som nyankomne fanger må hoppe over når de skal telles. De som ikke klarer det, blir dyttet ned i vannet av SS-soldater.
Andre jøder må dra dem opp, og så frakte dem til gasskammeret.
Ofte blir store kjerrer slept forbi av tynne mennesker i fangedrakter som har plukket opp døde på dagens faste ruter.
Det er ikke vanskelig å fylle vognene.
Fra den dagen Maria og de seks søsknene hennes ankommer leiren på sensommeren 1943, ser hun aldri søsknene sine igjen før befrielsen to år senere.
Hun tør aldri å lete etter dem, eller spørre etter dem. Tomheten som invaderer hjernen redder henne kanskje fra å miste forstanden. Av de få tingene hun i ettertid kan minnes, er det kanskje matkøen hun husker sterkest.
Theresienstadt
- Konsentrasjonsleir i Tsjekkoslovakia under Annen verdenskrig.
- Ca. 15 000 barn ble sendt hit. Bare 132 av dem overlevde.
- Området tok normalt 7000 mennesker, nazistene klarte å presse inn 50 000.
- Totalt ble omkring 144 000 jøder sendt hit under krigen. Av disse døde ca. 33 000 i leiren.
- Ca. 88 000 ble sendt videre til Auschwitz og andre utryddelsesleirer.
- Ved slutten av krigen var det 19 000 overlevende igjen i Theresienstadt.
For mat blir det viktigste i livet i leiren; selv om hun må plukke vekk død mark som flyter på toppen av ertesuppen - og kravler levende i brødet - kaste dem på bakken og tråkke på dem.
Den dag i dag klarer hun ikke å stå i kø noen steder.
Ved ankomst får de hver sin blikkboks, muligens en fiskebolleboks, og en skje. Det blir deres eneste eiendeler, som de blir bedt om å passe godt på.
Det lille de har i sekkene sine når de kommer, blir tatt av tyskerne. Også smykker de har på seg. Maria har en øredobb; et vakkert, lite, rødt hjerte. Den tar de.
Les også: Nazistenes grusomme eksperiment
Møtet med moren
Om nettene sover de i senger fulle av lopper og lus. De klør seg til blods. Når krypene kravler i de overfylte sengene om natten, føles det som om huden rører på seg.
Maria blir kjent med en annen jente, Erika. Hun er blind og har hender som ser ut som store, gule, skrukkete hansker etter at det er blitt helt kokende vann over dem.
Erika synger så vakkert - bare i Marias øre, så ingen andre skal høre. En dag er Erika borte, og Maria ser henne aldri igjen.
Mirakuløst nok overlever alle de syv søsknene to år i konsentrasjonsleir. Kun 132 av 15 000 barn i Theresienstadt gjør det. Gledestrålende blir de endelig gjenforent natten 8. mai 1945.
Tilbake i Wien blir barna plassert på barnehjem. En dag når de to yngste skal hente vann, skjer det noe Maria aldri kommer til å glemme:
De møter moren. Hun går frem og tilbake i området rundt barnehjemmet. Hun spør hva de to små heter.
«Du er jo mamma!», sier Kurt forskrekket. Hun forsøker å få dem med seg hjem, og sier hun har spart opp masse mat og klær til dem. Så kommer Maria og Berta gående.
Maria kjenner øyeblikkelig igjen moren, og stirrer inn i de blå øynene hennes.
Hun får panikkangst og løper og gjemmer seg i et bombet tempel helt til det blir kveld.
Men storesøster Berta ordner opp. Hun tar med seg småsøsknene sine, sier til moren at hun aldri kommer til å se dem igjen, og får bestyreren på barnehjemmet til å anmelde moren. Kort tid etter blir hun arrestert.
Senere blir hun dømt til fem års straffarbeid for å ha krenket mannen og barnas menneskerettigheter, og for bevisst å ha medvirket til ektemannens død.
I 1957 forsøker hun å få krigsskadeerstatning for å ha mistet mannen sin i Auschwitz. Det blir avvist. Ingen av barna ser moren igjen. Hun dør i Wien 83 år gammel.
Les også: (+) Han gikk frivillig inn i Auschwitz. Men hva han gjorde på innsiden er virkelig ekstremt
Julefreden
Julen 1947, Larvik:
Den første julen etter krigen. På en tungt snøkledd gård på Hedrum i Larvik bor ekteparet Nordholm, som har påtatt seg å ha den magre jenta hos seg på tre måneders «oppfetning».
Familien består av mor, far og tre sønner. Maria blir omfavnet av deres kjærlighet, omsorg og varme. De er så snille; vet ikke hva godt de kan gjøre for henne. Maria får være med på alle juleforberedelsene.
Hun baker småkaker for aller første gang - og kan spise så mye hun vil!
Slaktingen får hun forståelsesfullt lov til å holde seg unna. Hun tåler ikke synet av blod. Ei heller lukten. Vanligvis vil blodtrykket stige ved angstreaksjoner på grunn av adrenalin, men når det gjelder blodfobi skjer nøyaktig den motsatte.
Det vekker grufulle minner i 13-åringen. Men hun får lage pølser og medisterkaker. På gården skal alt være hjemmelaget, og alt skal være nyvasket. Alle gardiner blir vasket lille julaften, og hengt opp julaften.
Gulvene kan ikke vaskes før selve dagen. Maria har fått en vakker kjole, sydd av to forskjellige stoffer for å få nok til pene volanger nederst.
I finstuen står et stort tre pyntet så vakkert som hun aldri før har sett. Men de får ikke komme inn og titte på det før etter julemiddagen. Da tenner pleiemoren alle stearinlysene på treet. Barna får appelsiner og hver sin julegave. Maria kommer aldri til å glemme gaven:
Et garnnøste med to strikkepinner i. Hun er lykkelig, mett og ikke minst trygg. I alle fall trygg nok. Innerst inne frykter hun hele tiden å bli sendt tilbake til Wien, så helt trygg blir hun ikke før det norske statsborgerskapet kommer i posten en dag i 1954.
Tidsvitner
I Jacob Lothes nye bok «Kvinnelige tidsvitner. Fortellinger fra Holocaust» (Gyldendal), forteller Maria Gabrielsen og ni andre gjenlevende jødiske kvinner om sine grusomme erfaringer fra konsentrasjonsleirer under krigen. Fire av kvinnene har norsk statsborgerskap.
Nytt liv
Førjul 2013 i Sandefjord:
- Tenk at jeg har fått det så godt! Jeg trodde aldri jeg skulle få et godt liv, sier Maria.
- Det var virkelig mot alle odds.
I dag bor hun og hennes kjære Asbjørn i Sandefjord. De har vært gift i 63 år, og kjærester i 67. Barn, barnebarn og oldebarn har de fått.
Den varmen og kjærligheten hun ble møtt med av pleiefamilien sin etter krigen, kan hun aldri glemme. Noe slikt hadde hun ikke tidligere opplevd.
- Aller minst fra min egen mor, forteller Maria, som aldri, aldri kan tilgi det moren gjorde mot henne, søsknene og faren.
- Jeg kommer aldri til å forstå hvordan en mor kan gi fra seg, angi, og forsøke å få sine egne barn drept, sier hun.
- Hvordan kan en mor ikke ha noen form for morskjærlighet? Mamma hadde aldri det. Vi var alltid redd for henne, minnes Maria.
Aldri en eneste gang kan hun huske at hun fikk en klem av moren, eller fikk sitte på fanget hennes.
- Mamma styrte med jernhånd. Ved døren hang teppebankeren, og den brukte hun flittig hver gang hun mente vi hadde gjort noe galt. Jeg husker også at hun straffet oss ved ikke å gi oss mat. Naboene syntes synd på oss og prøvde å stikke til oss brødskiver når mamma var borte, men vi turte ikke å ta imot. Vi var livredde for mamma.
Da rotet vi heller rundt i søppelet for å finne noe å spise, minnes Maria.
Lykken var å finne epleskrotter.
- Jeg har lært mye om tilgivelse og har tilgitt det tyske folk på mine gamle dager. Men mamma, nei, henne kan jeg aldri tilgi.
De syv søsknene ble etter krigen spredt rundt i verden der de dannet egne familier, men de holdt kontakten. Opplevelsene i fangeleiren snakket de imidlertid aldri om.
I dag er det bare tre av dem som lever. Å fortelle hjelper Maria og hennes kjære Asbjørn har nesten aldri vært en dag eller natt borte fra hverandre.
- Nei. Hun tør ikke være alene, men det er ikke noe problem. Vi hører jo sammen og vil være mest mulig sammen, forteller Asbjørn.
- Hun har alltid vært veldig redd av seg. Men jeg spurte aldri mye om det. Jeg ville at hun skulle fortelle selv når hun var klar, forteller Asbjørn og ser på sin kone med godhet i øynene.
- Ingen spurte meg om fortiden min. Det var lett å tie.
Godt å glemme, sier Maria.
Les også: Ingen er ansvarlig for flere drap under 2. verdenskrig enn Rudolf
Fikk hjelp av psykolog
Det var først da hun for 14 år siden gikk til psykolog for å få hjelp med legeskrekken sin at noe løsnet.
De første ukene hos den unge, kvinnelige psykologen klarte hun ikke å si noen ting. Hun bare gråt, drakk vann og ristet på eller nikket med hodet til svar på spørsmålene.
- Det var godt da jeg endelig klarte å snakke om barndommen min. Det har hjulpet meg mye å fortelle, selv om det er vonde minner som rippes opp i. Det er særlig givende å fortelle om opplevelsene mine til ungdommer. Da vet jeg at historien og det grusomme som skjedde, ikke dør med meg, forteller Maria.
Siden 2004 har Maria, alltid sammen med sin Asbjørn, reist på flere turer med Aktive Fredsreiser til både Theresienstadt og Auschwitz som tidsvitne.
Hun holder mange foredrag for grupper av både ungdom og voksne på disse reisene. Hun holder også foredrag for foreninger hjemme i Norge.
- Vi må aldri stille oss likegyldige til det som hendte i Holocaust, eller til overgrep som skjer i verden i dag. Mitt bidrag er å fortelle min historie, sier Maria, ett av våre siste gjenlevende tidsvitner som overlevde Holocaust.
Intervjuet med Norsk Ukeblad ble utført i 2013. Se Maria fortelle sin historie i intervjuet på Skavlan, lørdag 15. februar, 2020 ved å klikke her.
Denne saken ble første gang publisert 22/12 2013, og sist oppdatert 26/01 2024.
