Epilepsi

Helseleksikon: Epilepsi

Kilde: Artikkelen er oversatt fra Apple M, ed. The Times Complete Family Health. Hamlyn; 2001 og bearbeidet for norske forhold.

Epilepsi

Symptom på forskjellige tilstander som har det til felles at de leder til en anfallsvis funksjonsforstyrrelse i hjernen.

Årsaker

Akkurat som en datamaskin, er hjernen avhengig av en jevn flyt av elektriske impulser, for at den skal arbeide hensiktsmessig. Epilepsi er ikke egentlig en sykdom, men et symptom på mange ulike tilstander som alle fører til en forbigående funksjonsforstyrrelse i hjernen. Årsaken til epilepsi varierer fra person til person, og kan være nær sagt enhver form for sykdom i, eller skade på, hjernen. Narkotiske stoffer og alkohol kan også forårsake epilepsi.

Et epileptisk anfall er uttrykk for forbigående forandringer i hjernen, og skyldes en plutselig og ukontrollert forstyrrelse i den elektriske aktiviteten i hjernebarken.

Høy feber, særlig hos barn, kan utløse epileptiske anfall, men anfallene får heldigvis ingen konsekvenser på sikt. Andre tilstander som kan fremprovosere epileptiske anfall er heteslag, hjernesvulst, kjemisk ubalanse i kroppen, f.eks. i form av diabetes, samt oksygenmangel. I opp i mot 75 prosent av epilepsitilfellene kan man til tross for utførlige utredninger ikke påvise årsaken til anfallene.

Symptomer

Et klassisk epileptisk anfall begynner med en følelse av at noe er i kjømda, en såkalt aura. En aura kan bestå av en merkelig fornemmelse, en følelse eller en lukt, og har sitt utgangspunkt i den elektriske aktiviteten i den delen av hjernen der anfallene begynner. Etterpå følger en fase med generell muskelaktivitet: Først stivner man til, før man etter noen sekunder får muskelrykninger eller krampetrekninger. I denne fasen kommer det ofte fråde fra munnen og man får problemer med å holde på urinen.

Det er alltid en viss fare for at man kan komme til å falle og skade seg når anfallet inntreffer. De alle fleste anfall er over etter noen minutter, men man er ofte døsig i flere timer etterpå.

Et epileptisk anfall kan ha mange forløp; enkelte begynner å oppføre seg påfallende, mens andre forbigående mister bevisstheten.

En øyevitneberetning kan være til stor hjelp med tanke på senere utredning hos lege. Normalt vil man henvises til undersøkelser med EEG eller såkalt cerebral MR ved mistanke om epilepsi.

Behandling

Det er ikke alltid påkrevd å behandle epilepsi, særlig ikke hvis anfallene er sjeldne eller bare oppstår ved svært høy feber. Når epilepsi behandles vil hensikten alltid være å stabilisere den elektriske aktiviteten i hjernen, for slik å kunne forebygge fremtidige anfall. Det finnes en rekke ulike preparater som brukes i behandlingen av sykdommen. Egnet medikament og dosering kommer man fram til ved hjelp av blodprøver, og da gjerne etter en periode med prøving og feiling.

Blir man vitne til et epileptisk anfall, er første bud å påse at pasienten blir lagt mest mulig bekvemt og beskyttes mot støt. Ellers skal man ikke blande seg inn i forløpet, men la det gå sin gang. Stikk i strid med det mange tror, skal man ikke stikke noe inn mellom tennene til pasienten, ettersom det kan føre til tannskader.

Etter at anfallet er over, er det viktig med hvile. Det er bare i tilfeller der anfallene varer lenger enn det som antas å være normalt, at det kan komme på tale å behandle vedkommende med f.eks. en beroligende injeksjon.

Enkelte høyst lokale typer epilepsi kan behandles kirurgisk. I disse tilfellene vil man fjerne den delen av hjernen der den unormale elektriske aktiviteten starter.

Lykkes man med å holde en epileptiker fri for anfall i flere år, kan han/hun leve et helt normalt liv, og også kjøre bil. Det er imidlertid noen yrker som utelukker epileptikere, bl.a. buss-, trikk-, drosjesjåføryrket og flyveryrket.

Det er ofte vanskelig å avgjøre når - eller om - det er hensiktsmessig å avslutte en påbegynt medisinsk behandling, selv om en pasienten har vært anfallfri i flere år. Man må her vurdere konsekvensene av eventuelle fremtidige anfall, bl.a. ved å se på pasientens arbeidssituasjon og hvorvidt det er av stor betydning for han/henne å kunne fortsette å kjøre bil.