Det tyngste valget: Å hjelpe døden

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Når helsen til familiens firbente venn gjennom 16 år får en alvorlig slagside, skjønner jeg at en tøff beslutning nærmer seg. Jeg kjenner mange som har vært i samme situasjon. Jeg har hørt historiene deres, og følt med dem i sorgen, men for meg er dette første gang.

Å hjelpe hunden inn i døden er den vanligste måten menneskets beste venn forlater denne verden på. Hunder sovner ikke inn mett av dage, eller faller om steindøde etter et massivt hjerteinfarkt. 

De blir bare sakte dårligere. Sansene blir svakere, motorikken svikter, og dager og netter fylles med smerte. Men det kommer ingen smerteskrik, nesten ikke et klagende klynk, og de store sørgmodige hundeøynene har alltid vært der. Eller er øynene enda tristere nå?

Det er vi, hundens eiere, som må lese signalene, og forstå at nå har hunden det så fælt at det vil være en befrielse for den å slippe. Det er vi som må forstå at vi ikke tar et liv når vi hjelper hunden den siste biten. Forstå at hunden allerede har brukt opp det meste av livet sitt, og at det er egoisme å la den leve slik.

Jeg ringer til dyrlegen for å avtale tid for konsultasjon, forklarer at jeg frykter at besøket vil konkludere med at vi må avslutte livet til hunden vår. Håper at dyrlegen vil hjelpe meg med den tunge beslutningen. Jeg får time med en gang. Når hunden har det vondt, skal den få slippe å vente i kø, sier dyrlegen. For en fin beskjed å få i en vanskelig stund.

Når jeg ser på hunden min, får jeg assosiasjoner til oss tobente av menneskearten som er i livets vinter. Liggende på gamlehjem, overmette av dage, i vente på at livet skal slippe taket. 

Les også: (+) Da min mann døde brått, viste mine døtre sine sanne ansikter

Kroppen har sviktet, bitene i puslespillet som heter tanker og minner ligger hulter til bulter i hodet. Naturen har for lengst sagt at tiden er ute, men moderne medisin strekker ut livet som ikke lenger er noe liv.

Det er en tilværelse blottet for verdighet. Et liv i tomhet, og for noen også i smerte. 

Men uansett hvor høye skrik av smerte; ingen får hjelp til å slippe. De får morfin. Det er ikke slik det var tenkt at livet skulle ende for mennesket den gang vår art ble til, men her ligger vitenskapen milevis foran etiske kjøreregler.

Vi vet mye om å strekke ut livet, men lite om når det er riktig å avslutte det. Så lite at det er tryggest å forby å hjelpe til med den slags.

Det hadde vært en umenneskelig oppgave for deg og meg å bestemme over livet og døden til våre nærmeste, det er godt at vi slipper.

Jeg har sett nær familie skrumpe sammen til ingenting i sykesengen, sett blikk bli tomme, kjent sterke hender bli kraftløse. Jeg har tenkt på hvor lite som er igjen av det de en gang var, tenkt at det beste hadde vært om de fikk slippe.

Men om min far hadde sagt til meg aldri så mange ganger at jeg måtte hjelpe ham ut av livet hvis han ble en grønnsak, ville det ha vært en umulig oppgave å gjennomføre et slikt løfte.

 Men kanskje samfunnet en gang bestemmer seg for å hjelpe til mindre med å forlenge liv.

Hunden vår het Terk og var en cairn terrier. Terk er et gælisk navn og betyr sta og tverr, og cairn terrier er av skotsk opphav. Terk var legendarisk i nabolaget med sin gneldring overfor alle som gikk forbi huset vårt. 

Når vi gjemte godbiter rundt i hagen, snuste den rundt i hver eneste krik og krok, til alle var sporet opp.

Terk elsket alle i familien uten forbehold; barna som lekte med ham, og vi voksne som ga ham mat. Terk logret med halen av glede til alle som hilste på ham, store og små. De siste årene vek viltre hopp og sprang plass for stiv lunting, blikket ble blankere, og bryteren som styrte sansene skrudde seg oftere av og på.

Vi kommer til dyrlegen og Terk må bæres inn. Han virker nesten kraftløs, og jeg merker at han kjenner med alle sine dyresanser hva som venter ham. 

For siste gang stryker jeg ham i den rufsete pelsen og ser inn i de sørgmodige hundeøynene hans.

Peter Nagy jobber som journalist i Story House Egmont som også eier Klikk.no. Denne kommentaren stod først på trykk i Vi Menn.