- Det er mulig å bli frisk av kreft
Ingrid (17) blogget om kampen mot sykdommen. Nå har hun fått en god nyhet.
(SIDE2): På lille julaften i fjor fikk Ingrid Rundberget Enger (17) fra Eleverum beskjed om at hun hadde kreft.
Hun hadde et halvt år før det funnet en kul på låret, og fryktet at beskjeden skulle komme.
Hun fikk diagnosen lymfekreft eller Nodulært lymfocyttrikt Hodgkin lymfom, men prognosene var gode. Legene ga henne en 90 prosent sjanse for å bli helt frisk.
Nå er hun kreftfri, og behandlingen er avsluttet.
- Måtte få det ut
Da hun fikk beskjeden valgte 17-åringen å åpent dele hva som hadde skjedd med omverdenen gjennom sin blogg Titt.
«Jeg kan hyle og slå og sparke og skrike og grine og skrike til jeg ikke klarer mer, men det vil ikke endre noen ting. Jeg fikk beskjeden den lille julaften, jeg har kreft. Jeg vet enda ikke helt hva jeg skal føle om det, om det går bra eller om jeg skal bli lei meg... Alle tenker vel "Hvorfor meg?" når en sånn beskjed kommer; jeg, jeg ble mest lei meg når jeg så reaksjonen til mamma.», skrev hun på bloggen sin lille julaften.
- Grunnen til at jeg valgte å blogge om det var at jeg måtte få det ut. Jeg tenkte også at det var bedre at jeg skrev om det selv, enn at ryktene skulle begynne å gå, sier Enger til Side2.
Tilbakemeldingene har kommet inn fra nært og fjernt, og har hjulpet henne å takle sykdommen.
- Det har vært mye positivt, og mange har bedt meg stå på. Jeg tror det har hjulpet meg med å holde motet oppe, sier hun.
Gjorde sitt beste for å holde motet oppe
At det er viktig å huske på at man kan klare alt, selv når man ikke ser noe lys i enden av tunellen, har vært viktig for henne.
- Heldigvis hadde jeg mange gode folk rundt meg, som støttet meg, og hjalp meg, sier hun.
17-åringen har vært igjennom to cellegiftkurer, og nå er hun glad for å slippe videre behandling.
- Det verste med sykdomsperioden var tablettene jeg gikk på. Jeg fikk prikkinger i fingrene, og ble nummer. Jeg var sulten hele tiden, og ble trett i hodet, forteller hun.
Hun mistet også håret, noe hun hadde vært livredd for.
Slik beskriver hun selv sykdomsperioden på bloggen sin.
«Jeg var sliten, så jeg var ikke på skolen. Dessuten var jeg livredd for at håret skulle falle av, og det gjorde det etter dag 20. Jeg kunne rive det av meg, og det døde på hodet mitt. Det var utrolig ekkelt, og ganske kjipt. Av medisinene mine har jeg fått en del bivirkninger, men jeg har ikke kastet opp og blitt supertynn som de fleste tror. Jeg har blitt trill rund i ansiktet, blitt nummen i fingertuppene og rumpa mi er borte, men det går over.»
Når vi snakker med henne søndag, er hun i godt humør.
- Jeg føler meg bra, sier hun.
Les hele innlegget her:
Lille julaften fikk jeg diagnosen lymfekreft. Jeg og mamma trodde at vi skulle få beskjed om at det ikke var noe galt med meg og at vi kunne reise hjem, men der ble vi møtt i døra. Kreft. Det kunne jo bare ikke skje, kunne det? Mamma ble satt ut. Jeg så henne gråte, og tenkte: Shit! Nå blir hun lei seg! Men, legen sa at det var gode prognoser. Ikke at jeg visste hva prognose betydde, da. Jeg ble sendt rett ned for å ta beinmargsprøve, hvilket er det verste jeg har vært med på i hele mitt liv. OG SOM JEG SKREK! Jeg kunne ikke stå på beina etterpå fordi jeg hadde brukt opp all energien på å skrike.
I januar begynte jeg med behandling. Jeg fikk operert inn en VAP, altså en slange med et kammer i enden som skulle ta imot cellegiften så jeg slapp å bli stukket i armen så mange ganger. Mamma og jeg lå på sykehuset i fem dager før vi ble sendt hjem, og fikk påfylling på lokalsykehuset her. Vi hadde det mye morsomt, mamma og jeg. Det var ikke snakk om noe sorg her i gården, for dette skulle vi klare, begge to! Jeg gikk på en tablett som heter prednisolon, og den gjorde at jeg var sulten HELE tiden, så hver gang jeg hadde lyst på mat lo mamma av meg.
Jeg var sliten, så jeg var ikke på skolen. Dessuten var jeg livredd for at håret skulle falle av, og det gjorde det etter dag 20. Jeg kunne rive det av meg, og det døde på hodet mitt. Det var utrolig ekkelt, og ganske kjipt. Av medisinene mine har jeg fått en del bivirkninger, men jeg har ikke kastet opp og blitt supertynn som de fleste tror. Jeg har blitt trill rund i ansiktet, blitt nummen i fingertuppene og rumpa mi er borte, men det går over.
Kur nummer to gikk bedre. Jeg hadde bare en dag med ekstremt vondt i hodet, og ellers enn det har alt gått bra. I dag var jeg på Radiumhospitalet, og Elin var med meg som moralsk støtte. Mamma, pappa, Elin og jeg satte oss på hver vår stol inne hos legen, og han så på meg. Så sier han: "Dette ser ut til å ha gått bra, det går rette veien." Hva i alle dager skulle det bety da?? Måtte jeg ha mer behandling?
Nei, det slapp jeg! Legen fortsatte med; "Vi er ferdig med behandlingen... Du skal på kontroll igjen om tre måneder."
Og vips, hele verden falt på plass for de rundt meg. Jeg derimot, jeg var sulten. Jeg følte akkurat det samme som da jeg gikk inn- som da jeg gikk ut igjen. Jeg var bare sulten. Jeg gruet meg ikke, og det sank inn for fire dager siden at jeg hadde hatt kreft... Så da kan dere tenke dere hvor treig jeg er. Vent to mnder og jeg klikker i vinkel fordi jeg skjønner at jeg er frisk!
Så, det er mulig å bli frisk av kreft, det er mulig å bli frisk, og det er mulig å hente frem en styrke i deg du ikke visste at du hadde. Du kan klare alt,- selv når du ikke ser noe lys i tunnellen. Ikke gi opp. Uansett hva. Jeg klarte det, så du kan klare det. Dette er en solskinnshistorie