Demensplaster kan hjelpe mange: – Jeg ble et nytt menneske

Lailas store fruktbolle ruver av hageplommer, og en solid bunke nystekte vafler lokker fra fatet. Både innhøstingen og vaffelstekingen har 87-åringen i Brønnøysund fikset selv.

– Jeg vil helst ordne opp selv, sier hun bestemt.

Fulgt av et muntert smil.

Døgnvill

Å fikse ting i hverdagen er en av Laila Einvolds viktigste drivkrefter. Men for rundt tre år siden ble en pauseknapp i livet slått på. En som hun ikke hadde kontroll på selv. Det var mørketid og alt gikk i stå. Hun lå for det meste og sov.

Laila hadde fått beskjed av sin eldste datter, Wenche, at de skulle til legen klokka tolv dagen etter. Men når var egentlig klokka tolv?

Datteren ble oppringt av en nabo. De hadde truffet en tynnkledd Laila som var ute og gikk i byens kalde gater sent på kvelden, så de fulgte henne hjem.

Les også: Ti tidlige tegn på demens

Forvirringen fortsatte

Det viste seg at Laila hadde alvorlig urinveisinfeksjon, noe hun fikk behandling for. Men forvirringen fortsatte, og Laila ble sendt til Namsos sykehus for videre utredning.

Der ble det tatt prøver for å undersøke om hun hadde hatt hjerneslag, eller om hun hadde fått demens. Det var det siste som viste seg å stemme.

– Legen i Namsos anbefalte meg å prøve demensplaster, og det har hjulpet meg veldig mye. Jeg ble et nytt menneske, konstaterer Laila når hun ­sammenligner med månedene før oppholdet på sykehuset.

Også de to døtrene ble ­overrasket over den markante endringen etter at moren fikk demensplaster – som de muntert kaller «huskeplasteret».

Effektiv gartner

I fjor malte Laila Einvold alle husets vinduer innvendig. Og 86-åringen har full kontroll på hagen. Ingen bed får lov til å proppe seg med viltert ugress.

Det er rene motorsagmassakren når Laila starter den elektriske hekkeklipperen over busk-rekken. Men plenklipping er ikke like enkelt lengre, så den tar Wenche seg av.

– Da vi kom innom mamma her om dagen, rullet hun et stort og rundt bord oppover skråningen her. Da hadde hun pusset opp og malt det gamle bordet, smiler eldstedatteren mot Laila.

– Jeg hadde jo maling. Og jeg hadde lyst! kommenterer moren.

Hjelp til hjernecellene

Hver morgen får hun besøk av hjemmesykepleien. De sørger for at Laila får demensplasteret riktig plassert på skulderen ­eller ryggen.

Alzheimers demens fører, som kjent, til at forbindelsen mellom hjernecellene gradvis blir ødelagt, og at hjerneceller dør.

Demensplasteret Exelon, som Laila får, inneholder legemiddelet rivastigmin. Dette stoffet skal bidra til å øke kommunikasjonen mellom hjernecellene. Dermed kan symptomene på Alzheimers sykdom bli redusert.

Namsos sykehus har benyttet plaster i behandlingen av pasienter med demens i flere år.

Les også: (+) «Hun er moren min», sier du alltid, men jeg orker snart ikke mer

En brems

– Dette er ikke en vidundermedisin, men for noen pasienter kan plasteret bidra til å bremse utviklingen av demens, sier Håvard Hagen.

Han er overlege i indremedisin og geriatri ved Namsos sykehus. Han uttaler seg her på generelt grunnlag.

– Hva er fordelen ved å ­bruke plaster fremfor tabletter når man har demens?

– Tabletter og kapsler kan gi bivirkninger som kvalme eller smerter i mage og tarm. Med plaster er det en mindre fare for slike bivirkninger.

Hagen sier at symptomer på begynnende demens kan bli forsterket ved akutt sykdom, som for eksempel lungebetennelse eller urinveisinfeksjon.

– Dette vil kreve mer av kroppen, og dermed også av hjernens funksjon. Da blir det en fare for forvirring i hjernen, noe som kan påvirke evnen til å klare seg i hverdagen.

Han presiserer at pasienter blir undersøkt for symptomer på demens først etter at den akutte sykdommen er over.

Dette kan forklare noe av den store endringen i Laila Einvolds evne til å klare seg i hverdagen, før hun fikk plasteret.

Lailas store hjerte

Døtrene er uansett imponerte over alt moren fortsatt klarer å gjøre. Det er til tross for at Laila godt kunne ha unt seg større doser med hvile etter et langt og strevsomt liv.

Laila hadde til sammen fire barn. Det er bare Wenche og søsteren Ellen som fortsatt ­lever. De to yngste barna hadde den sjeldne stoffskiftesykdommen mannosidose. Sykdommen fører til fysisk og psykisk utviklingshemming med til dels store utfordringer.

Lailas nå avdøde ektemann var i full jobb mens Laila ­hadde mer enn full jobb som hjemmeværende. Men hun hadde bestemt at de to yngste skulle få bo hjemme hele livet. De var bare 43 år og 48 år da de døde. Det var en stor sorg.

Vær åpen

Å legge lokk over det som kan få fasader til å krakelere, er ikke Laila Einvolds stil. Hun har alltid vært åpen om de yngste barnas utfordringer. Nå er det derfor også viktig å være åpen om at hun har fått diagnosen demens, og at man kan leve greit med det.

– Du kommer lenger i livet når du snakker om det, enn når du er stille, understreker Laila.

Til tross for at blant annet NRK-programmet Demenskoret har bidratt til større åpenhet, legger Laila merke til at det fortsatt kan være tabu blant jevnaldrende å snakke om demenssymptomer.

– Det er flere som bare vil glemme det. Men hvis du har et problem, må du bare gjøre det beste ut av det! slår hun fast.

Les også (+) «Bare vent, de kommer snart til å bli skilt», sa mamma bestandig om andre. Det ødela mye for meg

Lever i nuet

I tillegg til å ordne opp med det praktiske selv, har omsorg for de rundt seg alltid vært en viktig drivkraft i Lailas liv.

– Du får mer igjen av å ta vare på de rundt deg, er det noe som heter. Og det merker jeg nå, smiler hun mot eldstedatter Wenche og oldebarnet Liam.

Familien kommer jevnlig innom for å besøke og hjelpe til.

Besøkene, hagearbeidet og en annen viktig hobby: ominnredning i stuen, gir mye energi. Men hverken dette eller plasteret kan stanse utviklingen av demens.

Laila har nå utfordringer med å delta i diskusjoner. Hun har også problemer med å konsentrere seg når det er mange til stede i et rom. I tillegg skranter hukommelsen.

– Hva tenker du om frem­tiden, når det gjelder demensdiagnosen?

– Det tenker jeg ikke på. Jeg har det sånn som jeg har det, konkluderer Laila og bretter ut sitt smittsomme smil.