De første selvmordstankene kom da hun var 7 år

SIDE2: Jenta på bildet heter Adelheid. Hun er 27 år, kommer fra Osterøy utenfor Bergen og har akkurat tatt lastebilsertifikatet. 

Adelheid har Aspergers syndrom og borderline personlighetsforstyrrelse.

På bildet smiler hun til oss. 2014 har vært et fint år, sier hun. Likevel har hun opplevd mye vanskelig og hatt mange tøffe dager.  Men for første gang synes Adelheid at fremtiden ser lys ut.

For første gang veier de positive opplevelsene tyngre enn de negative.

Ingen gode minner

Adelheid ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Hver dag. I ti år.

- Jeg har ingen positive minner fra 1. klasse til 1. videregående. Bare mobbing. Jeg hadde angst og hatet å gå på skolen. Fra jeg var 6-7 år tenkte jeg at jeg ikke hadde lyst til å leve lenger, sier hun stille.

På skolen ble hun kalt stygg og ekkel. Den dag i dag er det vanskelig for Adelheid å snakke med noen uten å holde hånda foran ansiktet sitt. Hun vil dekke over, vil skjule seg.

Skadet seg selv

For å takle smertene begynte Adelheid å skade seg selv. Da hun som tenåring begynte å drikke alkohol, ble alt bare verre. 

Foreldrene prøvde å hjelpe. De fikk henne til å gå i terapi, men Adelheid følte aldri at hun ble tatt på alvor. 

Ingen kunne gi henne noe svar på hvorfor hun var som hun var.

- Det handlet mye om selvskadingen. Jeg følte psykologene var redd for temaet. Da jeg merket at jeg ikke nådde gjennom, stengte jeg dem ute og sa at det gikk bedre, forteller hun.

Vendepunktet

For tre år siden kom redningen: En grundig utredning av psykologer som var fast bestemt på å komme til bunns i Adelheids problemer.

- Jeg trodde ikke jeg hadde noen sykdom, jeg trodde bare jeg var ødelagt. Endelig forsto jeg at alt jeg hadde blitt kritisert for at jeg ikke var, eller var for mye av, det var en diagnose. Det er medfødt.

Hjelp til å takle

Aspergers er en autismelidelse som påvirker ens evne til å sosialisere seg og kommunisere med andre. Man blir aldri fri fra syndromet, men man kan lære seg å håndtere den.

Borderline personlighetsforstyrrende kan derimot behandles, og her har Adelheid kommet langt på vei.

- Det går rett og slett på at jeg mangler et slags filter i hjernen, det filteret de fleste bruker til å prosessere inntrykk før man reagerer. Hos meg går alt helt ufiltrert gjennom. Følelser og tanker skyter i været - og alt kolliderer, forteller Adelheid.

I samarbeid med psykologen har hun funnet måter å takle disse impulsene på. 

- 2014 har vært et år med mye mestring. Jeg har tatt lastebilsertifikatet og her om dagen ringte jeg et firma og spurte om jobb. Det er en stor seier for meg, smiler hun.

Snakk med noen du stoler på

Den siste tiden har Adelheid blogget mye om tilstanden. Hver uke får hun meldinger fra andre i samme situasjon.

Mange er redde for å snakke åpent om hvordan de har det. De skammer seg og føler seg veldig alene om alt det vonde.

- Jeg råder dem til å åpne seg for noen i sin nærmeste omgangskrets. Alle bør ha noen de kan stole på. Også oppfordrer jeg ofte til å ta kontakt med profesjonelle og ber dem finne en terapeut de har tillit til.

Adelheid ble ferdigbehandlet i september i fjor. Da mente terapeuten at hun ikke hadde mer å lære. Nå måtte hun sette det i praksis.

Men hun sender fortsatt meldinger til terapeuten når hun opplever noe positivt.

- Det er så godt å dele det med noen, sier 27-åringen.

Fortsatt tabubelagt

Psykisk sykdom er fortsatt tabubelagt, mener Trude Fixdal, avdelingsleder for barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Ullevål sykehus.

- Men jeg opplever at det er mindre stigma rundt psykiske lidelser nå enn før. Samtidig er det forskjell på å snakke om at noen har en psykisk lidelse og det å faktisk ha det selv, mener Fixdal.

Fixdal tror det handler mye om skam. Og frykten for ikke å være perfekt.

- Vi jobber mye med barn og ungdom, og kravene er høye. Man skal være slank, pen, flink i idrett og få masse likes på Facebook. Det å ha en psykisk lidelse kommer nok litt på kant med dette, mener hun.

Hun tror mange er redd for å framstå som svake.

- Det er fortsatt litt sånn: Kjære deg, kan du ikke bare ta deg sammen? Men folk med psykiske lidelser har prøvd å ta seg sammen i mange år.

Viktig å stille diagnose

Fixdal forteller at det lenge har vært en stor debatt i fagmiljøet om det å sette diagnoser er stigmatiserende.

- Jeg mener vi har gjort pasientene en bjørnetjeneste ved å ikke sette navn på sykdommen. Mange opplever en lettelse når de får en diagnose, fordi man da kan starte en behandling. Det er bedre å si: Ja, du har angst. Det er ikke noe å skamme seg over, og det er det mange som har. Nå vet vi helt konkret hva vi kan gjøre.

For pasienten er det avgjørende at man blir møtt av noen som lytter til historien din og tar deg på alvor.

- Og det skulle bare mangle! Det er den som har tilstanden som er ekspert på hvordan dette oppleves, også er vi eksperter på hvordan det kan behandles. Sammen finner man en løsning, sier Fixdal.