Da Ju-Annas mor døde, tok bestemor (65) over ansvaret

(Finnmark Dagblad): Det har gått sju år siden datteren Svava døde. Bjørg Antonsen (65) overtok omsorgen for multihandikappede Ju-Annas (12), og søkte på og fikk permisjon fra jobben som hjelpepleier på helsesenteret i Hasvik for å ta seg av den pleietrengende jenta.

– Det var ikke snakk om noe annet. Det var min plikt å ta meg av den stakkars foreldreløse ungen. For jeg ville ikke overlate ungen til fremmede, forteller Bjørg Antonsen til Finnmark Dagblad.

Dag og natt

Siden har bestemor vært til stede både dag og netter for jenta som både har cerebral parese, epilepsi, muskelsvinn, ikke kan gå, er blind, og ikke kan prate.

I tillegg har Ju-Anna hjelp fra to pleiere. Linda som går dagvakt, og tante Peggy, som kommer og går kveldsvakter annenhver uke. Resten tar bestemor selv.

Datterens død er fortsatt sårt å prate om, men hun forteller likevel at datteren bodde i Hasvik, og at hun etterlot seg de to tvillingene Ju-Anna og Aid Louise.

– Hun døde 28. februar 2007, men vi lar det være. Det er situasjonen til Ju-Anna dette handler om, sier bestemor Bjørg, og skjenker i kaffe og serverer lefser ved kjøkkenbordet.

Søster på besøk

Det er vinterferie og Aid Louis (12), som i dag bor sammen med en annen tante i Hammerfest, er på besøk i Hasvik.

De to jentene var bare fem år gamle da mammaen døde av sykdom, men heldigvis sto familien klar, og bestemor beskrives som en kvinne som deler raust av både kjærlighet og omsorg, av flere som kjenner familien. I tillegg fastslås det at Bjørg alltid kommer til å kjempe for Ju-Annas beste.

– Det er utrolig hvor glad jeg er i henne. Det er bare helt ubeskrivelig, sier Bjørg, mens jentenes tante Peggy holder på med kveldsstellet på Ju-Anna ute i stua.

Det er straks leggetid. Så bilder må vi også ta, og søsteren Aid Louis vil gjerne stå ved sin søster side, mens bestemor stryker Ju-Anna kjærlig på kinnet.

– Kjære lille venn, sier bestemor.

Forespeilet et lettere liv

For et år siden ble bestemoren forespeilet et nytt og lettere liv både for seg selv og den handikappede jentungen.

Kommunen gikk i gang med å bygge omsorgsboligen Soltun, og Ju-Anna fikk tildelt sin egen leilighet. Og bestemor så for seg flere nye hjelpemidler.

– Det så jeg fram til. For hun er i dag blitt tung, og jeg klarer ikke å løfte på henne mer. Nede på Soltun kan hun lett flyttes på og stelles, sier Bjørg, men når Finnmark Dagblad møter familien har de møtt den ene skuffelsen etter den andre.

– Det startet i ferien i fjor da de tilbød seg å ta Ju-Anna til helsesenteret, og jeg fikk samtidig beskjed om at jeg ikke trengte å komme. Da skjønte jeg ikke hvorfor, men det var likevel bare kort tid til Ju-Anna skulle flytte til Soltun, og jeg trengte ferie, forklarer Bjørg Antonsen, som slo seg til ro.

Sommeren gikk. Det samme gjorde høsten, og vinteren kom, mens ungen ble liggende på et lite rom på helsesenteret.

Selv hevder Bjørg at hun ble bedt om å søke om å flytte arbeidssted for seg selv fra Hasvik helsesenter, som hun siden 2007 har hatt permisjon fra, og til Soltun.

Avslo

Men Hasvik kommune hadde andre planer og avslo: «Vi har vurdert søknaden og funnet at din nære tilknytning til en av beboerne medfører at en slik ordning ikke vil være forenlig med de planer vi har rundt den helhetlige driften av Soltun. Søknaden om overføring av arbeidssted avslås».

– Hva slags drift de har tenkt for den helseløse stakkaren vet ikke jeg, men de har ikke gjort noen verdens ting for henne der nede, mener bestemor, som ble fratatt både omsorgslønna og forespeilet at hun ikke skal jobbe for barnebarnet.

– Det verste kom likevel da jeg hørte at de bare skal ha en nattevakt. For Ju-Anna trenger kontinuerlig tilsyn, sier hun.

Psykisk knekk

Bjørg fikk en psykisk knekk da dette gikk opp for henne, og kommunens plan om å frata henne muligheten til å pleie sitt barnebarn, slik hun nå har gjort i sju år.

Noe bedre ble det ikke av at barnebarnet måned etter måned ble liggende på helsesenteret, innrømmer hun.

– Rommet til Ju-Anna på helsesenteret er så lite at det ikke engang er plass til ståstativet som hun skal trene i. Så den har hun ikke fått brukt siden i fjor sommer, sier bestemor, som i forrige uke derfor bestemte seg for å hente jenta hjem.

– Ja, jeg troppet opp og hentet henne hjem. Selv rullestolen hennes måtte stå ute i korridoren, sier bestemoren oppgitt.

Hvorfor Ju-Anna ikke har fått flytte til Soltun, slik planen var allerede i fjor høst, vet hun ikke.

– Det må du nesten spørre kommunen om, svarer hun, men påpeker at det hun er opptatt av er at Ju-Anna må ha kontinuerlig tilsyn. Slik hun altså får hjemme hos bestemor, som våker hele natta for å følge med.

Natta er verst

– Det er natta som er verst. Ju-Anna har problemer med å puste, og hun må kobles til pustemaskin. Hoster hun, kan hun kveles i sitt eget slim, forklarer Bjørg, og gjør det klart at ingen får gamble med barnebarnets liv.

Bestemor forklarer at Ju-Anna hele tiden om natta må ligge på siden, men at hun klarer å snu seg rundt på rygg, og da kan det oppstå kritiske situasjoner.

– Hun greier å vippe seg på rygg, og dersom ingen passer på henne kan hun kveles, forklarer Bjørg, som ikke selv tør å sove når hun passer på sitt kjære barnebarn.

For det kan bli en dyr søvn, mener bestemoren, som er klar på at nattevakta ikke kan være opptatt med noe annet.

– For jeg vet at da vil det gå galt. Det skal ikke mye til for at Ju-Anna kveles i sitt eget spytt, sier Bjørg, og viser at dette allerede har vært nære på å skje etter at kommunen tok den hjelpeløse 12-åringen ned til helsesenteret.

– Det endte med at hun ble sendt med ambulansefly til Hammerfest. Så det må være grenser på hva vi skal tillate, sier bestemor, som kjemper for sitt barnebarn.

– Jeg kommer aldri til å unnskylde meg selv engang dersom jeg leverer fra meg barnet, og hun kveles der nede. Det blir uaktsomt drap, og jeg blir medskyldig, sier Bjørg bestemt, og viser til at denne problemstillingen gjelder alle som blir sondematet. Og det vet fagfolkene.

Livet er en kamp

– Livet er en kamp. Hadde jeg bare vært noen år yngre og hatt bedre helse. Vi skulle klart oss. For det er grenser for hva jeg kan tillate og tåle, sier Bjørg Antonsen stille.

Morgenen etter er det bare bestemor og Ju-Anna som er våken når FDs reporter kommer tilbake. Tvillingsøsteren har ennå ikke stått opp, men dagassistent Linda er på vei. Vi setter oss i stua, og Bjørg skjenker kaffe i koppene, mens Ju-Anna fortsatt ligger i senga si ved siden av.

– Jentene ble tatt med keisersnitt da de ble født. Ju-Anna var livløs, og det kom et eget team fra Tromsø til Hammerfest sykehus og vekket henne opp. Vekket henne til dette livet, sier Bjørg, og rister oppgitt på hodet.

– I dag er jeg likevel så ufattelig glad i jenta. Jeg har mange barnebarn, men med Ju-Anna er det noe spesielt. Utrolig spesielt, fastslår Bjørg, og reiser seg opp og går bort til ungen. Hun har blitt tung, og det er begrenset hvor lenge bestemor skal klare å løfte på henne. Det innser alle.

– Egentlig har jeg mest lyst til å klappe meg bak til Hasvik kommune, og bare ta meg av jenta slik jeg har gjort, men Ju-Anna vil få det bedre nede på Soltun, erkjenner bestemor, og gjør det klart at hun vil barnebarnets beste.

– Det som har skjedd er så ufattelig og så ubegripelig. Ju-Anna trenger kontinuerlig tilsyn gjennom hele natten, gjentar Bjørg igjen, og stryker jenta på kinnet.

– Jeg leverer ikke jentungen fra meg til dem før jeg vet at hun får egen nattevakt. For jeg klarer ikke å leve med en slik situasjon. Da passer jeg henne selv. – Jeg kommer heller ikke til å godta at kommunen plasserer den arme stakkars jenta på et knøttlite rom på helsesenteret igjen, klargjør bestemor bestemt, og løfter Ju-Anna over på fanget sitt og ned i lenestolen for å gi kos.

Lyste opp

Det som da skjer er ubeskrivelig. Ansiktet til jenta lyser opp av glede, og hun ser også rett mot og smiler til fotografen flere ganger, selv om hun ifølge bestemor er blind.

Når tvillingsøsteren har stått opp, og dagassistent Linda har kommet, drar vi ned til omsorgsboligen på Soltun.

– Tenk at jeg var så glad da jeg hørte at kommunen skulle bygge dette bygget. Jeg trodde alt skulle bli på stell, men i stedet har jeg altså blitt påført mange skuffelser, sier Bjørg i det vi parkerer rett utenfor det knallgule bygget i Hasvik.

Siden 1993 og helt fram til datteren døde i 2007 har Bjørg jobbet som hjelpepleier på helsesenteret, som ligger rett ved siden av de nye omsorgsleilighetene.

– Dette er fine leiligheter. Skinnene i taket er Guds velsignelse. Her nede kan Ju-Anna flyttes rett fra senga, inn på badet, og ut i stua uten tunge løft, fastslår Bjørg, og setter seg ned på en kjøkkenstol når vi kommer inn i leiligheten.

Hun ser seg rundt, og er stille en stund, før hun sukker:

– Hadde ungen bare kommet inn hit på et ordentlig vis. I mine øyne er det småtterier vi ber om. For det er bare Ju-Annas liv og helse jeg tenker på. Ikke gull og glitter. Bare en ekstra nattevakt så det blir trygt for henne.

Har snudd

Rådmann Erik Arnesen og Hasvik kommune har snudd mens Finnmark Dagblad har holdt på med reportasjen.

– Jeg er usikker på hva jeg kan si på grunn av taushetsplikten, men jenta skal få et forsvarlig tilbud på Soltun, og jeg både tror og er sikker på at Bjørg kommer til å bli fornøyd, sier rådmann Erik Arnesen, som er klar på at den multihandikappede jenta skal få et forsvarlig medisinsk tilbud.

Han ser for seg at Ju-Anna skal få flytte inn i den nye leiligheten sin i løpet av våren, og at det skal brukes god tid på å få planlagt og laget et godt opplegg rundt henne.

– Vi ser at vi må ha to nattevakter på jobb, og vi vil bruke god tid på opplegget rundt henne, lover rådmann Erik Arnesen, som altså er sikker på alle vil bli fornøyde.

Rådmannen sier han vet at Bjørg har brukt mye krefter på barnebarnet sitt, men sier at det samtidig er viktig å skille rollene som pårørende og som ansatt i kommunen.

Ifølge han er det nettopp dette han vil unngå når han i brevet til Bjørg viser til at hennes nære tilknytning til Ju-Anna ikke vil være forenlig med planene som kommunen har.

Utover dette vil han ikke kommentere ansettelsesforholdet. Bortsett fra å si at kommunen ikke lukker dørene.

– Bjørg har fått tilbud om å få tilbake den gamle jobben sin på helsesenteret, som hun har hatt permisjon fra helt siden hun fikk omsorgen for barnebarnet, fastslår rådmannen.

Glad for å høre

I Hasvik er Bjørg glad når hun får høre at kommunen har planer om å legge til rette for to nattevakter på Soltun.

– Det er flott hvis kommunen nå har forstått at hun trenger kontinuerlig tilsyn gjennom hele natta, sier bestemor, som igjen gjør det klart at det er barnets beste som er viktigst.

– Det gjenstår selvsagt at jeg selv også får høre hva de planlegger, og jeg håper ikke at de har tenkt å vente i enda flere måneder før det skjer noe, sier Bjørg, før hun gjør det klinkende klart. Nok en gang:

– Jeg leverer ikke ungen fra meg før jeg vet at sikkerheten for Ju-Annas liv er ivaretatt. Jeg kommer til å anklage og bebreide også meg selv hvis jeg gir henne fra meg, og det skulle gå galt.

Les flere nyheter i FDs papiravis, e-avis, eller på iPad/iPhone (FD-app'en lastes ned her i iTunes).