Først som 35-åring fikk Mari svaret: – Var et sjokk

Mari Melilot (39) gir oss oppskrifter på hvordan reparere, tilpasse og sy om plagg du allerede har i skapet, men ikke bruker.

Få vet bedre enn henne hva som skal til for å fornye det som er gammelt og utdatert, eller ikke lenger passer.

– Når det er for mye stoff rundt puppene på den gamle kjolen, lager du et innsnitt. Hvis buksa er blitt for kort, kan du sy på en ekstra kant, sier klesdesigneren og smiler.

Hun bærer på en historie mange vil kunne kjenne seg igjen i.

Selv om hun vokste opp i et trygt og godt hjem i Eidsvoll og fikk en idyllisk barndom med masse støtte og kjærlighet, ble hun tidlig veldig bekymret for alt mulig og hadde et usedvanlig rikt indre liv. 

– Jeg var et kreativt barn og fikk plass til å utfolde meg. Tidlig gikk jeg dypt inn i egne prosjekter. Tiden forsvant når jeg sydde klær til dukkene mine. Heldigvis hadde jeg også foreldre som var flinke til å se og snakke om følelsene mine, oppsummerer hun.

Hun tror ikke at livet hennes hadde blitt så bra om det ikke var for oppveksten.

Selv om hun følte at hun skilte seg ut, hadde hun det på et vis ok. 

– Hele tiden fikk jeg høre at jeg var rar, men mamma og pappa sa: «Det betyr at du er spesiell og det er kjempebra!»

Følelsen av ikke å være som alle andre har alltid har ligget i henne, og den vokste over tid.

Hun merket at hun ikke likte det de andre likte og måtte late som for å være som andre. 

– Det var som om jeg var i min egen verden, på en annen planet, forklarer hun.

Les også: Diagnosen var en lettelse i starten, men Helene skjønte raskt at det var alvorlig  

Slo ut fysisk

Tidlig i tenårene leste Mari en bok om en person med manisk depressiv lidelse, som det het den gangen. I dag heter det bipolar lidelse. 

Hun kjente seg igjen, gjenkjente følelsen av at hun iblant ble litt mye. Hun tok på seg klovnerollen, selv om hun ikke likte å ta plass.

– Jeg følte meg trist, men sa til meg selv at jeg sikkert ikke hadde det så fælt, ikke verre enn alle andre. Setningen: «Ja, ja, alle har det vanskelig», gikk på repeat. 

Videregående skole ble vanskelig fordi hun hadde for velutviklede sosiale antenner og ble for tilpasningsdyktig. Inni seg var hun trist. Hun maskerte det, og det ble en forbannelse og en gave.

En forbannelse fordi det til slutt ble for mye å bære på og slo ut i fysiske plager og smerter. En gave fordi hun ble sett på som frisk og normal. 

– Jeg avsluttet videregående uten å ha bestått alle fag. Når jeg ikke hadde det bra psykisk, slet jeg med sterke kroppslige smerter. Og jeg koblet ikke at det var psyken som gjorde meg syk, oppsummerer hun. Fortsatt får hun fysisk vondt i tøffe perioder. 

Identitet 

Hun gikk kunstskole i Fredrikstad i ett år. Deretter begynte hun på Kunsthøgskolen i Oslo. Og hun trodde at det var en del av pakken å være en lidende kunstner. 

– Valget av utdannelse og yrke var naturlig fordi jeg var opptatt av identitet og elsket å jobbe med myke materialer. Jeg hadde god trening i å fange opp hva andre var opptatt av, sier hun. 

Allerede da Mari begynte å studere i 2006, ønsket hun å jobbe med gjenbruk.

Hun brant for miljøet, så at kloden druknet i tekstiler og at folk flest kjøpte for mange plagg de brukte altfor lite. 

Men tilværelsen ble mer og mer vanskelig da hun flyttet til hovedstaden, for stresset i studiene gikk ut over psyken.

Periodene gikk i totalt ulik energi. Rasende fort eller grusomt sakte. 

– Det ble tøffe år. Jeg har aldri fungert bra når jeg skal passe inn i en boks. I tillegg bar jeg på store bekymringer for verden, samfunnsansvaret. Hellet var at jeg fikk bearbeidet mye gjennom en åpen dialog med foreldrene mine, forteller hun åpent.

Les også: (+) Dette er symptomene på bipolar lidelse 

Kjæreste

Som andreårsstudent fikk Mari kjæreste, den samme som er mannen hennes nå.

– Jeg prøvde å «advare ham» i begynnelsen, med at jeg var litt mye, at han kanskje ikke orket meg, men han var aldri enig i det. Han er glad for at jeg ikke er kjedelig å leve med. Han er en stødig person som gir meg stor trygghet i livet, sier hun i dag.

Da hun var ferdig utdannet, startet hun sitt eget firma og underviste, og hun fikk et spørsmål om å skrive en bok.

Midt i dette begynte de også å snakke om å få barn. 

– Jeg hadde gjennom år hatt slitsomme anfall av panikkangst. Angsten tilspisset seg fordi jeg ble overarbeidet og stresset. Jeg hadde alltid hatt lyst på barn, men visste at jeg måtte snakke med noen hvis jeg skulle bli mamma. Det måtte ryddes opp, slik at jeg fikk plass til et menneske til, og oppsøkte derfor en psykolog, forklarer hun. 

Hun fikk beskjed om at hun alltid hadde tatt for lett på egne utfordringer og at det ikke var meningen at man skulle ha det så vanskelig. 

– Jeg hadde vært i mørket lenge og var blitt vant til å være der. Når du tenker på døden hver dag gjennom livet, blir du vant til det også. Hos psykologen gikk det opp for meg at ikke alle har det på samme måte, utdyper hun. 

Da Mari ble mor var det en positiv omveltning. Mye ble tungt fordi det ble mye stress, men motivasjonen gjorde at hun likevel klarte seg bra.

Datteren trengte henne og hun følte den altoppslukende, ubetingede kjærligheten. Ingen ting kunne slå den følelsen.

To barn og to diagnoser

Fire år senere fikk hun barn nummer to og det ble en stor overgang. Da korona kom, ble det ekstremt mye å tenke på.

Hun skulle drive en bedrift og ha barn i hjemmebarnehage. Alle var hjemme hele tiden, og det ble for mye. 

– Jeg var vant til å være mye alene, trengte tid for meg selv. Da alt toppet seg, gikk jeg til lege og ba om å bli henvist til Distriktspsykiatrisk sykehus (DPS), forklarer Mari. 

– Etter noen måneder fikk jeg to diagnoser i fanget. ADHD, som jeg var forberedt på fordi jeg kjente meg igjen i en podkast Herman Flesvig hadde, og bipolar lidelse type 2. Det siste var et sjokk. Så ille kunne det vel ikke være?

I dag er Mari opptatt av å synliggjøre at det å ha bipolar lidelse ikke trenger å være til hinder for å leve et godt liv. De som har det, er ikke sprø.

Nå vet hun hvorfor hun sover dårlig når hun har perioder med høyt tempo og ikke kommer seg ut av søvnen når hun er trist. Jo mindre søvn, jo mer ekstrem blir hverdagen.

– Ved å leve et rolig liv, demper jeg svingningene. Vi flyttet fra by til bygd, og jeg fikk det bedre. I min jobb styrer jeg dagene selv ut fra formen. Er formen dårlig, setter jeg meg små mål. Å formidle glede og mestring til andre, er blitt min medisin, sier hun.

Les også:  Det er dager Rita ikke har lyst til å leve. Først da hun fikk diagnosen skjønte hun hvorfor

– Dessverre vanlig

Ifølge Nina Antonov, generalsekretær i Bipolarforeningen, er ikke Mari alene om å ha blitt diagnostisert sent. 

– Det er dessverre vanlig, det tar i snitt sju år fra de første symptomene oppstår til man får stilt diagnosen bipolar lidelse. Noen får den raskere og noen senere enn det. Bipolarforeningen jobber for at bipolar lidelse skal fanges opp tidlig og at man får rask tilgang på spesialisert hjelp, forklarer Antonov.

Videre sier hun at mye sykdom kunne vært forebygget dersom man fikk diagnosen tidligere.

– I ytterste konsekvens vil det kunne redde liv. Årsaker til sen diagnose kan være at symptomene kan ligne andre psykiske lidelser, og at mange oppsøker hjelp først i det man opplever en depresjon. Det er også store variasjoner i hvor ofte og hvor sterke sykdomsepisodene er, noe som kan gjøre det vanskelig å se et mønster. 

Lite forskning

Antonov mener derfor at det er svært viktig at fastleger har bipolar lidelse på radaren når en pasient kommer inn med depresjon eller forteller om unormalt mye energi i perioder.

Sykdommen er i stor grad arvelig, som betyr at noen har en medfødt sårbarhet for å utvikle bipolar lidelse. Noen kan også være arvelig belastet uten at sykdommen faktisk utløses.

– Det finnes dessverre for lite forskning på årsaken til diagnosen, men vi vet at faktorer som alvorlige livshendelser, stress, lite søvn eller rus kan utløse en sykdomsepisode ved bipolar lidelse for personer som allerede har sårbarheten.

Antonov understreker viktigheten av å spre kunnskap om bipolare lidelser, slik at flest mulig vet hva det faktisk innebærer. 

– Vi vet at det finnes mange misoppfatninger om bipolare lidelser. Mangel på kunnskap, fordommer og stigma rundt psykiske lidelser er en stor utfordring. For mange gjør dette prosessen med å akseptere egen diagnose ekstra utfordrende. Mennesker med bipolare lidelser er ikke annerledes enn andre mennesker, vi har bare vært uheldig med sykdom, avslutter hun.