Connie var døden nær av anoreksi
I andreklasse fikk Connie (30) et brev med seg hjem til foreldrene. Det skulle prege henne for livet
Firebarnsmoren Connie (30) har slitt med den medisinske tilstanden siden hun var elleve. Nå ønsker hun å hjelpe andre ved å dele sin historie.
«Hvis jeg kunne ha illustrert kampen min med et bilde, så hadde anoreksien sett ut som et gigastort monster som slåss mot lille Connie, sittende inne i en liten boks.
Ingen andre slipper inn i boksen, og ingen kommer ut av den, før kampen er avgjort. Ingen vet hvor lenge kampen varer, spillereglene er diffuse, men det er utvilsomt feige lag.
Det er mange tilskuere rundt boksen. De er vitne til en kamp som ingen egentlig vil være tilskuere til. På fremste rad står mine nærmeste. De heier og har evig tro på den svakeste motstanderen. De er drittlei, men uten mulighet til å forlate situasjonen.
Ofte føler jeg meg mørbanket på innsiden, full av skrammer og tappet for krefter mot det store monsteret som så vidt blør. Jeg føler meg ofte så sjanseløs, liten og sliten at jeg har lyst til å gi opp. Men, så ser jeg bort på gjengen min og kommer på at den lille i boksen er selveste mammaen i crewet vårt. Hun som alltid har sagt: «Den som gir seg, er en dritt.»
Og som mamma og forbilde for verdens fineste guttegjeng, så skal jeg søren meg ikke gi meg! Så jeg reiser meg opp igjen og fortsetter. Jeg er så lei meg for å utsette dem for dette …»
Raste ned i vekt
Dette innlegget postet Connie Brenda Moen (30) på Instagram i fjor sommer.
Hun bor i Melhus kommune sammen med samboeren Bård Arne (35) og de fire guttene deres Elias (12), Dennis (9), Peder (8) og Silas (2).
– Som barn var jeg ei aktiv og glad jente. Jeg var nok litt kraftigere enn de andre jentene i klassen, men det tenkte jeg ikke over før vi i andre klasse måtte til helsesøster for å måle vekt og høyde.
– Målene til alle barna ble sendt som ranselpost til samtlige foreldre i klassen. Det vekket en usikkerhet i meg rundt min egen kropp, en usikkerhet som har fulgt meg siden, forteller Connie.
Elleve år gammel fikk hun påvist diabetes type 1. Til tross for gode støttespillere, syntes Connie det var vanskelig å akseptere sykdommen.
Å måle blodsukkeret, sette sprøyte foran andre og bære insulinpumpen på kroppen, opplevdes flaut og ubehagelig.
– Jeg valgte derfor å droppe insulin, og det førte til høyt blodsukker. Det tok ikke lange tiden før jeg skjønte at kroppen responderte på dette ved å gå ned i vekt, og det kjentes som om jeg endelig hadde funnet løsningen på ikke å være «den tjukkeste jenta i klassen» lenger.
Samtidig ble det mange sykehusbesøk på grunn av utfordringene med blodsukkeret.
– Jeg var flink på skolen, aktiv med fritidsaktiviteter og hadde mange venner. Men i tillegg til mange sykehusbesøk, førte også sykdommen til at det ble veldig mye fokus på mat, og jeg måtte notere ned alt jeg spiste, sier Connie.
Les også: Elin endret seg i 12-årsalderen. Det skulle prege henne og familien for alltid
Ble stormforelsket
Det skulle gå mange år før hun klarte å forstå alvoret i sykdommen. I en periode nektet hun å ta til seg mat og ble innlagt på sykehus og ernært via sonde. Til tross for at mange av måltidene ble gitt under tvang, klarte Connie å gå ned i vekt.
Hun følte på kontroll og mestring, og forsto ikke at hun hadde utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse.
I den unge jentas hode sto kampen mellom henne og helsevesenet.
– Den tiden var ekstremt tøff for familien min, men jeg husker hvordan foreldrene mine og de to eldre søsknene mine sto støtt som fjell ved min side hele veien, sier Connie i dag.
Som 16-åring møtte hun den fem år eldre Bård Arne på fest og ble umiddelbart stormforelsket. Selv om han hadde pendlerjobb og bare var hjemme i helgene, var de to uatskillelige.
– Han fikk fram noe friskt i meg, og det ble lagt litt lokk på sykdommen. Da jeg ble utskrevet fra sykehuset, fortsatte jeg i poliklinisk behandling en stund, men etter hvert fikk jeg et mer «normalt» tenåringsliv og startet på videregående.
Ble gravid
To dager før russetiden skulle starte, fant det unge kjæresteparet ut at Connie var gravid. Fremdeles hadde hun et veldig anstrengt forhold til både mat, kropp og diabetes. Selv om det slettes ikke var planlagt, var de to aldri i tvil om at barnet skulle beholdes.
– Det ble et vendepunkt i livet. I tillegg ble jeg lærling og fikk fagbrev som helsefagarbeider, og vi bygde hus på hjemgården til Bård for å få større plass – siden vi visste at vi ønsket oss flere barn i framtiden. På få år fikk vi tre barn og levde et helt vanlig, hektisk småbarnsliv, sier Connie.
Hun understreker at de aldri har sett på det som et slit.
– Vi har elsket det hele veien, og vi er en familie hvor alle har mye energi. Da sistemann kom til verden under pandemien i 2020, var familien vår komplett. Jeg jobber i et kommunalt bofellesskap for mennesker med psykisk utviklingshemming, og som et helt bevisst valg, tok jeg nattevakter i mange år for å få mest mulig tid sammen med barna.
Under et skift høsten 2020 fikk Connie et gallesteinsanfall.
– Der og da trodde jeg at jeg skulle dø, og forsto ikke hva det var for noe. Jeg hadde aldri opplevd slike smerter før.
I påvente av operasjon gikk Connie med en enorm frykt for å få nye anfall, og for å unngå dette, fikk hun råd om hvilke matvarer hun burde unngå.
– Jeg levde allerede på en slags «diett» siden jeg ammet og babyen ikke tålte melkeprotein. I tillegg måtte jeg som alltid ta hensyn til blodsukkeret og diabetesen. Nå som jeg satt der med en lang liste over «fryktmat» som kunne trigge nye anfall, kjentes det nærmest som om all mat var blitt nei-mat og farlig, forteller hun.
Les også: (+) Jeg trodde det var datteren min som var syk. Men det var egentlig meg
Diagnosen anoreksi
På nytt slet Connie med å få i seg mat, og da hun tre måneder senere skulle opereres, hadde vekten allerede gått mye ned.
Operasjonen ble tøff, og de store smertene gjorde at hun ikke klarte å ta til seg verken mat eller drikke. Slik fortsatte det også etter hjemkomst.
– Jeg klarte ikke lenger å skille mellom hva som var reelle smerter, hva som var sult, metthet eller tørste. Alle kroppens signaler fra magen opplevde jeg som smerter og farlig. Det var et veldig diffust skille mellom faktiske smerter og frykt, sier hun.
– Det ble en glidende overgang der spiseforstyrrelsen etter hvert fikk ordentlig grep om meg. I en periode fungerte jeg normalt i hverdagen, men i takt med at vekten gikk ned, ble tvangsritualene rundt mat og «fryktmat» stadig mer framtredende. Da jeg fikk diagnosen anoreksi, reagerte jeg med fornektelse i starten, sier Connie.
Det var den ene sønnen som skulle få henne til å innse hvor langt det faktisk hadde gått.
– En dag jeg kom hjem fra nattevakt, og som vanlig hadde brukt enormt lang tid på å forberede, vaske og dandere maten min på kjøkkenet, kom en av guttene og forsynte seg med en bit av et av jordbærene jeg hadde lagt på tallerkenen – bær som jeg etter alle spiseforstyrrelsens regler hadde veid opp og delt i seks like store biter, forteller Connie.
– Jeg reagerte med sinne og brøt sammen i gråt. Alle barna sto der og kikket forvirret på hverandre og forsto ikke hva som foregikk. Der og da gikk det opp for meg hvor langt dette hadde gått. Jeg var for alvor fanget i spiseforstyrrelsens klør, men klarte ikke stoppe.
Holdt på å dø
Etter en legetime høsten 2021 fikk Connie beskjed om at det ikke lenger var forsvarlig at hun var på jobb. Kroppen var blitt så svak at hun under arbeidsoppgaver måtte sette seg ned for ikke å besvime. Vekten var blitt faretruende lav.
– Jeg ble sykere og sykere, men var ikke mottagelig for hjelp. Til slutt ble jeg gitt et ultimatum: «Om du ikke frivillig legger deg inn på sykehuset, vil det skje ved tvang.» Det endte med at jeg godtok innleggelse, sier Connie.
– Det ble starten på en tøff behandling. Grepet som spiseforstyrrelsen hadde fått om meg var nærmest blitt hellig og religiøst for meg, og jeg hadde så mange tvangsritualer. Å skulle spise mat tilberedt av andre var utrolig krevende. Siden jeg ble syk, hadde jeg ikke så mye som drukket en kopp kaffe servert av mannen min. Jeg stolte ikke på noen når det kom til verken mat eller drikke.
30-åringen beskriver det som å være oppspist av sykdommen i denne perioden. Hun kunne spørre barna om de hadde hatt en fin dag på skolen, men klarte ikke å ta innover seg eller oppfatte hva de svarte.
Om nettene hadde Connie vonde mareritt, og i våken tilstand gjorde sykdommen hverdagene til enda større mareritt.
– Jeg kjente på kroppen min at jeg holdt på å dø. Mat og vekt var det eneste som hadde plass i hodet mitt. Min største frykt var at de som skulle bære kisten min når jeg døde, ville tenke at den var tung å holde.
I dag vet Connie at innleggelsen og behandlingen som fulgte på poliklinikken i ettertid var helt nødvendig.
– Det at jeg overlevde den gangen er ene og alene takket være fastlegen og mannen min som aldri ga seg. De sto på for at jeg skulle få den nødvendige hjelpen. Det har vært tøft og jeg kjemper fortsatt, men jeg er sterkt motivert for å lykkes.
Les også: Ernæringsbiolog advarer mot anbefalt spisemønster: – Kan sabotere kroppens systemer
Det viktige vendepunktet
Connie forteller om hvordan hun sommeren 2022 var veldig langt nede etter å ha kjempet i lang tid mot en sykdom som var så mye sterkere enn henne.
En dag sto det veldig klart for henne: Om hun i det hele tatt skulle klare å kjempe videre, måtte fokuset flyttes bort fra mat, kalorier og måltider – og hun måtte ta eierskap til ting i livet som ga mestring og ikke omhandlet mat.
– Det innebar blant annet at jeg måtte utfordre meg selv ved å dra på kino med barna mine, følge dem på treninger og ta aktivt del i hverdagen deres. Selv om vi hele veien har valgt å være åpne med dem om sykdommen min, så er det klart at tilstanden min har påvirket mammarollen. Vi har tilpasset informasjon etter alder, og trygget dem på at jeg får den hjelpen jeg trenger, sier Connie.
– Samtidig har det vært viktig å finne en god balanse i hverdagen, slik at ikke alt skulle dreie seg om sykdommen min. Barna skulle få være barn, og ikke gå rundt og bekymre seg eller føle skyld eller skam. Familien vår på begge sider har stilt opp fra første stund og har vært til uvurderlig hjelp og støtte.
Connie beskriver hvordan anoreksien har påvirket henne både fysisk og psykisk. Hun synes det er skummelt hvordan sykdommen kan komme snikende og til slutt manipulere deg fullstendig.
– Den får deg til å tro at den er din venn og gir deg en følelse av trygghet og kontroll. Før du rekker å forstå at sykdommen er farlig, og potensielt dødelig, har den tatt full kontroll over deg. Nå høres det ut som om jeg ser på anoreksien som om den har sin egen vilje, men det oppleves nesten slik, sier Connie.
– Sykdommen har en drivkraft som er så sterk. Den er som en fangevokter du frykter, og selv om du gjør som den sier, vil du aldri kunne tilfredsstille den. Du vil aldri være god nok. Men heldigvis har jeg innsett at jeg ikke er sykdommen min, sier hun.
– Fysisk er ikke anoreksien snill mot kroppen. Det er ikke kult å være konstant kald, få dunhår i ansiktet og på kroppen, miste mensen, aldri ha ladet batteri – og ikke klare å hvile. Liggesår i en alder av 30 år er heller ikke noe å skryte av. Det finnes absolutt ikke noe glamorøst ved denne sykdommen.
Les også: (+) Jeg trodde det var min skyld at datteren min ble psykisk syk. Så fortalte pappa en hemmelighet
Frisk mamma på ønskelista
På ønskelista til jul i fjor skrev barna følgende: «Vi ønsker oss at mammaen vår skal bli frisk.»
– Det stakk virkelig i mammahjertet. Dette med maten hadde igjen blitt vanskeligere for meg, og det var nok noe barna merket, sier Connie stille.
– Jeg bestemte meg for å ta barna på ordet og gjorde det vanskeligste og tøffeste jeg noensinne har gjort. Jeg satte meg ned med dem og forklarte at jeg var for svak til å hjelpe meg selv, men at jeg lovet å gjøre alt jeg kunne for å gi dem en friskere mamma til jul. Det ville bety enda et opphold på sykehuset i førjulstiden.
Hun var livredd, men følte seg samtidig sterkere enn noen gang.
– Oppholdet var ubeskrivelig tøft og vanskelig, men nå var det jeg som hadde styringen, og ikke sykdommen. Jeg hadde for alvor tatt kvelertak på den. For første gang kunne jeg se barna i øynene med et løfte om å bli frisk, og vite at denne gangen skulle det skje.
I dag ser Connie lyst på framtiden.
– Jeg har fremdeles en lang vei å gå for å kunne kalle meg frisk, men nå har jeg det veldig mye bedre. Det er en kamp, men det er min kamp. Jeg er evig takknemlig for støtteapparatet jeg har rundt meg, men til sjuende og sist er det jeg selv som må kjempe. Nå finner jeg glede i alt jeg mestrer i dag, og setter meg stadig nye delmål på veien fram mot å legge sykdommen bak meg for godt.
Psykologspesialist om spiseforstyrrelser
– Mange voksne kvinner med anoreksi har hatt sykdommen lenge og har ofte mistet kontakten med sitt «friske selv», sier psykologspesialist Elisabeth T. Ermesjø.
Hun forklarer at disse kvinnene husker lite av livet som frisk, og at de kjenner på en redsel for å gi slipp på den eneste identiteten de kjenner.
– Alle former for spiseforstyrrelser innebærer mye angst for å miste kontrollen. Hvis anoreksien oppleves som den eneste kontrollen du har, er du lite villig til å gi slipp på denne. En annen faktor er at en voksen anorektiker over tid har organisert og planlagt hele livet sitt rundt spiseforstyrrelsen, og mange har isolert seg mye. Det er vanskelig å kombinere livet med anoreksi med et vanlig sosialt liv med hyggelige måltider, forklarer Ermesjø og fortsetter:
– Jeg pleier å si at hvis du velgeranoreksien som «venn», så har du bare denne ene vennen – det er i liten grad plass til andre venner eller familie. Dette er ofte noe barn av voksne anorektikere kjenner godt på.
Ifølge psykologspesialisten preges alle med spiseforstyrrelser av ambivalens. De vil gjerne bli friske og få tilbake livet sitt, samtidig som de ikke vil gi avkall på den kontrollen som anoreksien gir.
De snakker mye om at de ikke vil opp i vekt, men vekten blir ofte symbolet for den opplevelsen av kontroll som sykdommen gir.
– De savner kanskje sosiale treff, bursdager, restaurantbesøk og lignende med venner, men omkostningene – det vil si angsten og den påfølgende kompenseringen – kommer i etterkant av dette, sier Ermesjø.
Fortell dine nærmeste om hvordan du har det.
Ikke isoler deg.
Hold fast i andre interesser i livet.
Ikke gi opp ved tilbakefall. Tenk på veien til å bli frisk som hovedveien, og hver gang du tar en avstikker, så sørg for å komme så fort som mulig tilbake til hovedveien – det vil si en trygg matplan som fører deg mot målet om å bli frisk.
Minn deg på at dette en stor jobb som kommer til å kreve enormt mye innsats fra deg og dine nærmeste. Men det er verdt det.
For meg som behandler finnes det ikke noe mer hyggelig enn at noen forteller meg at de har blitt friske og fått tilbake livet sitt – husk at det er mulig!
Kilde: Elisabeth T. Ermesjø, psykologspesialist hos Psykolog Ermesjø ved Klinikk Curamedicus i Ski
– Det typiske for den voksne anorektikeren er at alt har blitt kronisk. Mange har stoppet opp på en lav vekt og spiser både rigid og ensformig, legger hun til.
Det finnes også voksne anorektikere som aldri har vært syke før, men som blir trigget av vektøkning i voksen alder, som for eksempel etter fødsler eller i forbindelse med overgangsalderen. Da har ikke sykdommen rukket å bli like kronisk, og prognosen for å bli frisk er bedre.
– Jeg så mer av denne gruppen etter pandemien. Ofte er sykdommen et resultat av et prosjekt om å bli sunnere – noe som ofte er starten for de unge også, sier Ermesjø.
Hun pleier å bruke en bilmetafor:
Forsøk å være til stede som emosjonell støtte. Ikke gi uoppfordrede råd, de følges sjelden uansett, men spør gjerne: «Vil du høre hva jeg tenker?»
Vær nysgjerrig på den andre. Det er lov å spørre: «Hva trenger du?» og «Er det noe jeg kan gjøre for å være til hjelp?»
Å bli frisk, hva enn det er, tar gjerne tid. Forsøk derfor å vise tålmodighet og forståelse.
La den som har det tungt få rom til å snakke om det som er vanskelig, om hun eller han vil. Det kan være godt nok å bare være den som lytter.
Forsøk å se forbi symptomene til sykdommen og skille disse fra personen du er glad i.
Unngå «giftig positivitet» av typen: «Det er vel ikke så ille» og «Det kunne ha vært verre».
Husk på at oppgaven din ikke er å være ansvarlig for å løse den andres problemer, men heller å være til stede på en så støttende og omsorgsfull måte som mulig.
Det er sjelden en god idé å være eneste pårørende over lengre tid. Snakk derfor med andre rundt deg om hvordan du opplever rollen som pårørende, om du har mulighet til det. Selvomsorg og selvivaretakelse er viktig for å være i stand til å gi omsorg videre.
Kilde: Vidar Kristiansen, psykolog som driver Instagram-kontoen @psykolog.pappa.
– Hvis du tenker at du starter et sunt prosjekt med god kontroll, kjører du bilen. Etter hvert tar sykdommen over, og du havner til slutt i bagasjerommet. Og som en av mine pasienter sa: «Sykdommen har ikke førerkort.»
Psykologspesialisten påpeker hvor viktig det er at barn av anorektikere får vite at dette er en sykdom og ikke et valg, og at forelderen får hjelp til å bli frisk. At det som skjer ikke er barnets skyld. Den eller de andre voksne i familien vil være viktige for barna slik at de har trygge, friske voksenpersoner rundt seg.
– Det er også viktig å huske på at mange med anoreksi ofte har tilleggslidelser som angst og kanskje depresjon. Noen forteller at tanken på barna hjelper dem å jobbe mot å bli friske – og oftest ønsker de også å være gode forbilder, sier hun.
– Det krever en enormt stor jobb og innsats for å bli frisk, så mitt beste råd er å oppsøke hjelp så raskt som mulig.
Denne saken ble første gang publisert 22/06 2023, og sist oppdatert 07/07 2023.
