Adrian Lorentsson: - Jeg har fått nok av kjendiser som «snakker ut»

(SIDE2): Er det blitt en romantiserende misjon å være åpen for åpenhetens skyld?

 - Ja, svarer kommunikasjonssjef i Mental Helse Ungdom, Adrian Lorentsson (28).

- Det er lett å være åpen om fortiden sin, men det som er viktig for en selv er å klare å være åpen når det står på. Det er stor forskjell på å si at «Dette er sånn jeg har det nå» og «Dette var slik jeg hadde det».

 - Enda en fjær i hatten

Han har sett seg grundig lei på kjendiser som «møter veggen»-historier og at det å ha vært deprimert eller hatt angst er blitt nok en fasadebygger.

- Hovedproblemet er den retrospektive åpenheten, som til slutt bare blir en fjær i hatten. Og mange av de som snakker om at de «ikke er helt perfekte» eller føler seg «mislykket» klarer å fremstille seg selv som relativt vellykkede likevel. Og det gjør det jo bare vondt verre! Det er ikke en slik åpenhet vi trenger.

 - Ligger det ikke en slags gjenkjennelse i slike historier?

 - Jo, gjenkjennelse kan være viktig for noen. Men enkelte ganger er det virkelig ingen hjelp i det. Mye fordi det blir for svart-hvitt. Mange som sliter med den psykiske helsa vil kanskje ikke kjenne seg igjen i det likevel.

Lorentsson presiserer at åpenhet i seg selv er bra, og at det fins kjendiser som gjør dette på en god måte.

 - Som for eksempel Agnete Johnsen, som snakker om hvordan hun har det nå og at ting er vanskelig, men at det går an å kombinere med jobb. Jeg syns også at Lene Marlin skriver tydelig og grundig om det som er vanskelig.

Artist og MGP-deltaker Agnete Johnsen har vært åpen om sine psykiske problemer siden hun i fjor høst trakk seg etter én dags innspilling av TV Norge-programmet «71 grader nord». Etter krevende måneder gikk hun da på en smell, og hun har siden blitt utredet for en mulig bipolar lidelse.

Artist og låtskriver Lene Marlin fortalte først om sin psykiske kollaps for 15 år siden, i en kronikk i Aftenposten.

Dette er gode bidrag til åpenheten, mener Lorentsson. Men den åpenheten han kan styre seg for er de gjentagende og tabloide «snakker ut om den tunge tiden»-sakene.

 - Hva slags åpenhet trenger vi?

 - Vi trenger å få psykisk helse inn i skolen som et fag. Vi trenger å snakke åpent om psykisk helse og normalisere psykiske plager generelt i samfunnet. Viktig forebygging er å formidle at det er godt å snakke med en venn når ting er vanskelig. Den personlige åpenheten som i stor grad nå råder i mediene og sosiale medier er bare trist. Den reduserer åpenhet om psykisk helse til noe som er en integrert del av fasaden til folk.

 - Hva mener du med det?

 - At man bruker psykiske lidelser til å fremstå som enda mer vellykket. Som at «man har vært deprimert, men var så sterk at man kom seg gjennom det». Det er flott dersom noen føler det slik, men skillet mellom frisk og syk er gjerne ikke så tydelig og man er ikke nødvendigvis «lykkelig» resten av livet etter en depresjon.

Lorentsson mener de fleste av oss jo er helt vanlige folk, som lever helt vanlige liv, som noen ganger, kanskje flere ganger i livet, har det vanskelig.

 - En annen ting er at det føles som det har blitt en industri av dette. At du som artist eller kjendis nærmest må ha hatt en psykisk lidelse for å være interessant. Og så blir lidelsene på en måte romantisert i ettertid.

 - Jeg hadde jo bare snakket om å være åpen

 - Hva mener du er god og nyttig åpenhet?

 - Jeg mener åpenhet handler om å snakke med det ene mennesket eller de menneskene du stoler på. Det er nyttig å ha et nettverk, å bety noe for andre og føle at du er verdt noe når du har det vanskelig. Å føle at noen stiller opp for deg, det er viktig.

Lorentsson snakker av erfaring. Han har selv vært åpen i media om egne problemer som angst, mobbing og depresjoner, for så å bli deprimert igjen og gå helt i kjelleren da broren hans døde 20 år gammel.

Det tok lang tid før han selv skjønte at det ikke var hvilken som helst åpenhet som var viktig.

 - Jeg hadde jo bare snakket om åpenhet uten å være åpen selv. Det å være åpen betyr å snakke om det som er vanskelig akkurat nå og det gikk opp for meg at den viktigste åpenheten når livet er jævlig tungt, er å snakke med noen og si: «Du, jeg har det ikke så bra akkurat nå, jeg».

«Det er vanskelig for meg at du har det vanskelig»

 - Hvorfor kan det være så vanskelig?

 - Jeg tror mange kvier seg for å være et «problem». Og jeg tror mange mennesker syns det er vanskelig å vite hva de skal si, når noen åpner seg. Der trenger mange å øve seg. For det bør ikke være «vanskelig for meg når du har det vanskelig».

 - Hvordan kan man hjelpe en god venn?

 - Ikke vær redd for å si noe feil. Lytt og bare vær der som en kompis og samtalepartner. Det er ikke alltid slik at man trenger å snakke om det som er vanskelig hele tiden. Snakk om alt mulig og ikke tenk at du skal fikse problemet til den som har det vanskelig.

Nylig ble boka «Livet etterpå» lansert. En bok om å leve etter at det aller verste har skjedd, der Bent Høie har skrevet forordet. I et av kapitlene i boka snakker Lorentsson om det han syns har vært vanskelig.

 - Her er jeg åpen om ting som har skjedd før og jeg tror dette har en verdi, men ofte blir tabloide fremstillinger så overfladiske at det ikke gir noen mening.

#Livetleverer

 - Er det vanskeligere å være åpen på en god måte i de sosiale mediers verden?

  - Man må i hvert fall ha et bullshit-filter. Og det er jo ikke så lett bestandig. De fleste legger jo ut den femte selfien de tar, ikke den første. Vi har lett for å sammenligne våre egne verste egenskaper med andre menneskers beste egenskaper.

Han mener man lett blir oppfatta som sutrete om man ikke hyller det perfekte.

 - Selv om du egentlig vet at livet ikke er rosenrødt for noen så får du jo bekrefta det motsatte gang på gang. Det blir en slags kognitiv dissonans. For mange tror jeg det føles som at enten er du perfekt eller så er du sutrete. Det må være lov å ha det sånn helt greit, for #livetleverer ikke alltid.

 - Hva er ditt forhold til sosiale medier?

 - Selv klarer jeg å bruke bullshit-filteret. Innimellom. Jeg er i en alder hvor mange får barn og gifter seg og det hender jeg går i kjelleren av venners bryllupsbilder og bilder av babygulp. Da må jeg minne meg selv på at jeg har oppnådd mange ting, selv om jeg verken er gift eller har barn. Og jeg må minne meg selv på å snakke til meg selv som jeg snakker til andre.

 - Det er modig

Psykiater Anne Kristine Bergem mener åpenhet er viktig. Men man må være bevisst hva som er målet med åpenheten.

 - Åpenhet på samfunnsnivå reduserer tabuer, stigma og øker kunnskapsnivået i befolkningen om psykisk helse. Men på personnivå vil jeg påstå at åpenhet ikke er et mål i seg selv, men et middel, eller verktøy om du vil.

 - Hva med åpenhet i media eller i sosiale medier?

 - For noen kan det være en fantastisk opplevelse å stå åpent fram og fortelle om sitt psykiske strev i media eller på sosiale medier. Responsen kan jo være enorm. Men risikoen er selvsagt større for negative tilbakemeldinger og kritikk. For de fleste av oss vil det derfor være tryggest å åpne oss for en venn eller en person vi har tillit til i utgangspunktet.

  - Er det viktig for andre?

 - Det er fint at noen gir et ansikt til psykiske helseplager og står fram. Det er modig. Men det må ikke bli slik at det oppstår et nytt press på mennesker som sliter om at de i tillegg til å streve med sitt er nødt til å fortelle om det til alle andre. Det er helt i orden å dele bare med en eller to. Man må ikke.

 - Er det «egenterapi»?

 - Hva bør man være bevisst hvis man velger «å stå fram» med sin historie?

 - Det er viktig at man bruker tid til å finne ut hvorfor man vil dele sin historie. Er det «egenterapi»  eller er det et ønske om å hjelpe andre eller andre grunner. Igjen er mitt råd å finne ut hvorfor man skal dele – altså målet – framfor å ha åpenheten som et mål i seg selv.