Fire år i drømmeterrenget
Svært mange elgjegere drømmer om et skikkelig storokseterreng. På Dovrefjell kan man oppleve det.
Hva i alle dager? sier Vegard Amundsen og kikker ned i bakken. Foran ham er det gravd ut ei diger brunstgrop. Jord har blitt kastet halvannen meter bortover bakken og gropa er bortimot tretti centimeter dyp.
I bunnen av gropa står et tydelig avtrykk av en grov klauv. Hva slags gubbe har holdt på her? En ting er størrelsen på gropa, men her? Oppe på snaue fjellet, mer enn 1100 meter over havet?
Vegard mener gropa ikke er mange dager gammel.
– Denne gubben skulle det vært artig å få et glimt av. Det skal bli spennende å se hva som skjer nå, sier han og slipper hunden Nemi løs.
13 grove tagger
– Drømmen da vi fikk vite at vi hadde fått terreng på Dovrefjell var nettopp å få los på en slik rugg, noe vi også har fått i løpet av de tre forutgående årene vi har hatt terrenget. Første året hadde vi ganglos på en storokse som strøk over til naboterrenget. Den var skikkelig grov og hadde et vidt stanggevir vi anslo til å ha mellom 13 og 15 tagger. Eksakt hvor stor den var fikk vi først vite året etter, da den ble skutt av nabolaget øst for oss. Oksen veide nærmere 300 kilo og geviret hadde 13 grove tagger og er uoffisielt målt til 306 poeng. God gullmedalje, der altså.
– Dessverre hadde vi skutt vår okse en av de første dagene dette året (2015). Vi hadde sett et følge med flere dyr, deriblant en okse med et skikkelig fjølgevir som vi så forsvinne inn i et tett bjørkekratt. Vi posterte rundt og temperaturen var rimelig høy da jeg snek meg inn mot losen. Brått fikk jeg se oksen komme i min retning og det smalt fort da sjansen bød seg. Slik den kom så jeg ikke geviret godt nok, men oksen virket stor. Jeg ble irritert på meg selv da jeg kom bort til den og så at dette var en annen og mye mindre okse. Trolig hadde den stått i utkanten uten at noen så den, for det viste seg at kua og kalven hadde med seg to okser til. Begge disse var mye større selvfølgelig, og med skikkelige fjøler.
Følte gevieret
Til sammen så vi minst ti forskjellige okser med større gevir enn den jeg skjøt dette første året. Jeg har aldri opplevd maken til storokseterreng. I det andre og tredje året hadde vi også kontakt med okser på pluss 20 tagger. En 21-tagger stilte seg opp i los på bare 20 meter for Ola Erik Skarphol, men da måtte han nøye seg med å skyte ei gammel ku, da vi ikke hadde fått tildelt stor okse.
– Elise, kona mi, fikk los med jämthunden Rinka (2) på flere elger samme året, fortsetter Amundsen Det sto dønn i uttaket, og da hun en stund senere smøg seg inn mot losen, hørte hun at losen kom nærmere. Et fjordyr, ei ku med kalv og en grov tolvtagger. Hun kunne fint skutt kalven da de var 30 meter unna, men Rinka trengte lostid, så dyra fikk passere. Dessuten var dette langt unna farbart terreng. Dyra passerte henne på andre siden av en stor bjørk på under to meters avstand, og det var nesten så hun følte at det grove geviret til oksen skulle slå bort i henne. At dyra ikke merket henne på noe vis da de var så nære var nesten utrolig. Rinka var stadig frampå og tirret dyra, noe som gjorde at nesten alt fokus var rettet bare mot henne. Oksen var dessuten mer opptatt av ungdyrsoksen enn av hunden, og gjorde kraftige utfall mot denne flere ganger.
Da Dovre kjører delt oksekvote fikk ikke laget tildelt storokse igjen før i høst (2018). Nå er de inne i det fjerde og siste året og har lært. Det smeller ikke på den første oksen de ser, dersom den ikke er skikkelig fin.
Ku og kalv
Vår samtale blir like etter avbrutt av sterke boff et stykke unna, nedenfra bjørkeskogen. Vi tar det med ro et kvarters tid, så begynner vi å nærme oss forsiktig. Det er vindstille så losen høres godt. Den som tror at det er lett å stille innpå elg i fjellbjørkeskog oppdager fort at så ikke er tilfelle. Du skimter kanskje elgen litt før, men det samme gjelder motsatt vei, og det er ikke alltid lett å finne like god dekning her som i granskog. Stive bjørkekvister lager mye lyd kontra mykere tette grangreiner og ofte er skogbunnen mykere i granskogen enn i fjellbjørkeskogen. Fordelen er at det blåser mer her oppe i fjellet, og ofte er vinden mer stabil.
Et kvarter senere skimter vi et elghode mellom noen bjørkekvister 70–80 meter unna. Det peker mot oss. Er vi avslørt? Vi ser bare noen bein og skimter en rygg, men det minner veldig om ungdyr. Eller er det flere bein der? Det blir gjort et utfall mot Nemi, men hun gir seg ikke. Etter litt høres det ut som losen taper seg. Var det to dyr? Amundsen nikker. Ku og kalv. Det er tydelig at dyra trekker nedover. Lettere bekymret går vi fort etter. Riksvei 29 er ikke langt unna, så vi må komme oss på nedsiden. Ti minutter seinere er vi nede på veien. Noen bilister glaner stygt. Er det krig? Så går losen litt oppover igjen ifølge GPS-en.
Strømgjerde
– Riksvei 29 er ikke akkurat Norges mest trafikkerte, men vei er vei. En må passe på, sier Amundsen, og tørker vekk litt svette med håndbaken.
Losen går nå rett oppover igjen, men forandrer seg litt. Så blir det stille en stund før den begynner på nytt. Litt senere ser vi grunnen. Et strømgjerde. Elgene har hoppet over, så Nemi har slått til siden og funnet ei åpen grind.
– Jeg var sikker på at det var et ungdyr Nemi loste på først, men så synes jeg det var flere bein der. Det spiller ikke så stor rolle, det var altfor mye kvist–det var helt umulig, sier han.
En halv time går. Vi har kommet på oversiden av losen igjen. Så sklir dyra mer til høyre og inn i tett bjørkeris. På nytt beveger vi oss framover, og forposterer. Det er utrolig tett, men snart dukker et dyr opp. Jeg bare skimter det, men Amundsen ser det bedre for han sitter lenger nede og sikter. Kalv? Nei, dette må da være større? Kanskje kua da, tenker jeg. Jeg hører det plystrer bortenfor meg. Nemi blir stille. Så starter hun på igjen. Ny plystring. Så kommer hun–om enn litt motvillig. Det ble ikke noe resultat, sier Amundsen. Det var for mye kvist, så ungdyret fikk gå. Ungdyr?
– Ja, antagelig sto det like ovenfor gjerdet da Nemi slapp kua og kalven. Hun har byttet losdyr, sier Amundsen, som trøster seg med at det i alle fall ble en fin treningstur.
– Det er viktig å ha flere hunder og få de i gang i tidlig alder, sier nestor og jaktleder Ola Magne Skarphol noen dager senere. Foruten å være en svært ihuga elgjeger er han både løshunddommer og prøvedeltager – i likhet med kona Jørån og svigersønnen Vegard Amundsen.
Hunden ble aldri den samme igjen
Et par uker før elgjakta startet første året i Dovre-terrenget var Ola Magne ute og trente med en ung og svært lovende jämthundtispe i hjemtraktene. Ute i søk 400 meter unna skriker hunden til. Brått får han se hunden 100 meter unna. Ola Magne roper og hunden kom løpende.
–Jeg så hun var litt rød og hadde litt skum i pelsen som luktet direkte vondt, men det så ikke ille ut. Jeg skjønte fort at hun hadde vært i kamp med ulv, så jeg satte henne umiddelbart i band. Da vi klippet av pelsen viste det seg at hun hadde åtte sår eller kutt etter hoggtennene øverst på lårene og etter ryggen. Flere av disse gikk fem cm inn i kjøttet.
– Hunden ble aldri den samme igjen. Alle turene jeg hadde ute i skogen på trening var bortkastet, i alle fall med tanke på framtiden som løshund. Vi lot henne få sjansen flere ganger etter hendelsen, både samme høst og året etter, men hun var usikker og kom seg aldri skikkelig i gang igjen.
– Hendelser på linje med den jeg opplevde i hjemtraktene er jeg redd det fort kan bli flere av i årene som kommer, derfor er vi stadig på utkikk etter jaktterreng langt vekk fra ulveområdene, sier Ola Magne.
Nå er det imidlertid storoksen som står for tur, og bare noen timer senere er opplegget klart. E6 på sørvestsiden og fjellet på nordøstsiden tilsier at postering i den ene enden av terrenget og inn med hund i motsatt ende burde gi resultat–dersom det står elg i den smale bjørkelia. Ola Magne Skarphol og sønnen Ola Erik går oppover mot fjellet for å postere på sørsiden. Amundsen skal gå inn for å slippe fra nordsiden, mens kona Jørån og datteren Elise tar bakpostene.
Oksens dager er talte
Vegard Amundsen hadde, da han ventet på å slippe hund, registrert at de ikke var alene i terrenget. På Statskogs sine områder foregår det fuglehundprøver og nå er minst 25 personer med hunder ute på jaktprøve for stående fuglehunder–på tur midt gjennom elgterrenget. De to jegerne på tur opp på post er lykkelig uvitende om dette, men blir desto mer overrasket da et kobbel med elger brått kommer løpende rett mot dem. Ku, kalv, to ungdyr pluss to skikkelige storokser.
Den ene oksen, som også ser størst ut, kaster seg rundt sammen med kua og kalven da vinden er feil, men den andre oksen bryr seg ikke og siger fram. Denne er heller ikke liten. Ola Erik er den som står best til og en Norma Elite i kaliber 6,5x55 slår inn i oksen. Denne kaster seg rundt og forsvinner i samme retning den kom fra.
Vegard, som var på tur opp for å slippe hunden, måtte bare løpe ned og hive seg inn i bilen igjen for å kjøre tilbake. På skuddplassen finner de blod, men hunden tar etter kua og kalven. Da er det bare å hente ny hund. Denne følger sporet lett helt til de møter en flokk sauer. Det liker den dårlig og kommer tilbake. Vegard tar den i band og går rundt sauene. Hunden finner igjen sporet og etter kort tid hører han det spraker i krattet foran. I samme øyeblikk starter losen. Oksen reiser seg, og blir stående. Skuddet kommer fort og storoksens glade dager er talte.