– I løpet av 25 år har jeg fortsatt ikke møtt ett eneste annet menneske i denne skogen. Den har blitt mitt eget, private pauserom. Et sted jeg aldri kommer til å snakke høyt om

Du finner aldri den fineste hula mi.

Det sa Edvin til en venn av seg en gang midt på 1900-tallet. Edvin var en mann med to særegne interesser: Tjuvjakt på elg og overnatting i huler som lå godt gjemt under bakken.

I sine skoger i Sør-Norge hadde han et nettverk av huler. Her bodde han, her lagret han kjøtt og gjemte seg for myndigheter og grunneiere.

Edvin var i seg selv en skogens hemmelighet. Du kunne stå på taket hans, en halv meter fra jegeren, uten å ane at han var der.

Gjemt her ute

Det kan høres sært ut, men slike hemmeligheter er det mange av i norske skoger og fjell. Langt flere enn du kanskje tror.

I hele Norge har mennesker gjemt bort seg selv, steder de besøker eller ting de gjør. Faktisk er det så mye hemmelighold at vi kan si at det er en del av friluftskulturen vår.

Kanskje har du noe gjemt selv. Et fiskevann med ekstra feit ørret. Et soppsted du ikke forteller om. En bålplass som bare du går til. Kanskje står en hemmelig hytte i traktene der du beveger deg.

I årevis har jeg vært på leting etter slike hemmeligheter. Ikke for å avsløre dem, jeg er den siste til å fortelle hvor de er, men jeg ønsker å vise at de eksisterer. For om det finnes én arena der vår tette tilknytning til natur virkelig merkes, så er det i det skjulte.

Eierskap

«Detta är mina skogar, fast jag äger dom inte», sa den legendariske finnskogingen Nitahå-Jussi. Han var svensk, men det er et utsagn som mange nordmenn kjenner seg igjen i. I landet vårt har vi fortsatt så mye natur og så sterke rettigheter til friluftsliv, at mange av oss føler at naturen er «vår».

For de fleste gir dette bare en eierskapsfølelse til trærne vi passerer og steinene vi hviler ved, men for noen bikker følelsen over i at de tar seg til rette.

Jeg har møtt hyttebyggere som med den største selvfølgelighet har funnet et sted der ingen andre går, ryddet tomt og bygd et lite byggverk i ett med landskapet. Jeg har møtt folk som i skjul kultiverer fiskevann helt uten tillatelse. Og jeg har snakket med jegere som føler seg utestengt fra lovlig jakt og som derfor, utenom jakttider og regelverk, drar ut i fjellet med våpen i hånd.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Er det bra det de gjør? Nei.

Burde de ha fulgt reglene? Absolutt.

Likevel er det fascinerende at de gjør som de gjør. At de har en så sterk kontakt til noe her ute, og at de er villig til å bryte loven og gjemme seg bort for å holde den kontakten.

Les også: (+) Koier i Norge – her kan du overnatte gratis langt fra folk

Som barn og voksen

Å finne hemmeligheter i naturen er noe mange går i gang med fra ung alder.

«Kom igjen! Vi drar til hulestedet!» pleier barna mine å rope. For dem er et hulested (et ord som er en ganske logisk symbiose mellom «hule» og «skjulested») alle steder hvor voksne blikk ikke ser dem. Ofte er det snakk om et hulrom under en skjørtegran, et veltet tre eller nede i en kløft.

For noen av oss blir ikke denne entusiasmen for gjemmesteder borte. Den forsterkes i stedet gjennom voksenlivet.

Som en 83 år gammel rypejeger jeg møtte en sommerdag på Vestlandet sa:

«Denne plassen har betydd veldig mye for meg.»

Han satt på steingrunn i en trang hule langt oppi fjellet. I denne hula hadde han hatt sin faste overnattingsplass under jakta hver eneste høst i mer enn tretti år. Her i hula hadde han stående en seng, en vedovn og litt utstyr. Her hadde han våknet hundrevis av ganger til lyden av rypenes skratting like utenfor.