Denne fuglen er en psykopat med vinger

Isen kan gå, og bekkene kan fylles med vann. Hvitveisen kan presse seg opp ved kanten av kjerreveien, og ørret­en kan ta sine første plaskvak i skogstjernet. Vi kan kjenne lukten av våt torv og la ansiktet varmes i sola. Men det er likevel ikke helt vår før gjøken galer over tretoppene. 

Gjøken har en spesiell plass i gammel folketro. Noen vil ha det til at den bringer lykke, andre hevder den kan spå fremtiden. På primstaven er 1. mai markert med en fugl, og denne dagen kalles Gauksmesse og markerer starten på sommeren.

Ifølge folketroen vil ulike hendelser inntreffe avhengig av hvilken retning du hører gjøken gale fra på Gauksmessa. Om den galer fra sør, vil kornet bli sådd i godt vær. Hører du gjøken gale fra nord, vil sykdom og død inntreffe. Kommer lyden fra vest, vil alt skje etter ditt eget ønske, og låter den fra øst, vil du få lykke i ekteskapet. 

Tradisjonelt har vi altså stor tiltro til det som må være en av fugleverdenens største psykopater.

Kullparasitt

Rundt én prosent av verdens fugler er det vi kaller kullparasitter. Det vil si at de legger egg i andre fuglers reir. Blant disse artene tilhører cirka 50 stykker – omtrent en tredjedel – gjøkfamilien. Og av gjøkfamilien har vi én fugl i Norge: Den vi simpelthen kaller for gjøk.

– Gjøken er en langdistansetrekker som er i Norge bare et par måneder om sommeren. De kommer i begynnelsen av mai, og de fleste drar tilbake til Afrika i løpet av juli, sier Bård Stokke, forsker ved Norsk institutt for naturforskning.

Han har studert gjøken i 20 år, og forteller at fuglene overvintrer i Kongo-området før de drar til Vest-Afrika ved juletider. Der blir de til frem til de flyr strake veien nordover igjen for å pare seg om våren.

– Det er bare hannene som sier ko-ko. Den lokker til seg hunnene slik at de parer seg, og så drar de hver til sitt. Det er et veldig promiskuøst forhold. Resten av tiden sitter hunnen stort sett i et tre, eller et kratt, og følger med på hvor vertsfuglen bygger reiret sitt, sier Stokke.

Dyreverdenen, eller i dette tilfellet fugleverdenen, er ikke ond. Den er styrt av instinkter og gener. Men i den grad vi kan overføre menneskers egenskaper til fugler, må gjøken sies å ha sterke psykopatiske personlighetstrekk.Gjøken finner nemlig en vertsfamilie for sine egne egg. Den leter opp andre fuglers reir, fjerner ett av eggene og spiser innholdet, før den legger sitt eget egg. Dette vil være litt større enn verts­familiens egg, men ellers ligne i form og farge.

– Til vertsfamilie velger gjøken den fuglearten den selv vokste opp hos, sier Stokke.

Evolusjonskappløp

I Norge vokser minst 80 prosent av alle gjøker opp hos heipiplerka, en liten, gråbrun spurvefugl som er vanlig i enger og lyngheier i fjellet og ved kysten.

– Mange tror at gjøken titter oppi reiret og ser hva slags egg den skal legge, men det er jo ikke sånn det fungerer. Gjennom evolusjonen har gjøken blitt ganske flink til å produsere egg som ligner vertsfamiliens. Samtidig blir vertsfamiliene flinkere til å kjenne igjen fremmede egg i reiret sitt, sier Stokke.

Dette fører til et kappløp i evolusjonen: Gjøkens egg ligner mer og mer på verts­familiens egg, mens vertsfamilien gjør sitt beste for å produsere egg som er vanskelige å imitere. 

– Jeg pleier å sammenligne med sentralbankene, som produserer sedler med tråder og vannmerker og andre elementer som gjør betalingsmidlene vanskeligere for falskmyntnere å etterligne, sier Stokke.

Danske prester samlet inn over 1000 gjøkeegg på 1800-tallet. Takket være grundig kategorisering, har dagens forskere kunnet påvise evolusjonære endringer hos gjøken fra 1850-tallet, og kan konkludere med at den danske gjøken (som bruker rørsangeren som vertsfamilie) ble svært gode til å imitere rørsangerens egg i perioden 1890–1950.

Noen eksperimenter viser at noen gjøkunger kan etterligne skrikene til vertsfamiliens unger. 

Gjøkungen

En gjøk legger mellom 10 og 20 egg – ett i hvert reir – i løpet av hekkesesongen. Så flyr den tilbake til Afrika og vil trolig aldri møte sine egne unger.

Ansvaret hviler nå på vertsfamilien. Og når egget er klekket etter rundt 12 dager, sparker gjøkungen ut de andre eggene og lar seg fôre opp av sine intetanende fosterforeldre.

En gjøk blir mellom 32 og 36 centimeter lang, og veier mellom 105 og 130 gram. Kyllingen er med andre ord langt større enn sine fosterforeldre.

– Av og til oppdager vertsfamilien et fremmed egg i reiret, og da vil de kaste det ut. Men på ungestadiet skjer ingen avvisning. Tvert imot virker «foreldrene» nesten å være stolt av å ha en så stor baby. Én av grunnene kan være at et egg har samme utseende gjennom hele rugeperioden, men ungene endrer seg fra dag til dag etter hvert som de vokser. Så kognitivt sett er det enklere å utvikle avvisning mot et egg enn en unge, sier Stokke.

Etter cirka 15 dager har gjøken utviklet sitt karakteristiske utseende: Oversiden er grå og undersiden er lysere med mørke tverrstriper. Halen er lang med en tydelig avrunding i enden. Vingene er lange, smale og spisse. Når den sitter, holder den vingene lavt, mens halen løftes høyt.

Når gjøken er klar for å ta av, flyr den lavt og hurtig over bakken i retning av Afrika, hvor den livnærer seg på larver og insekter. Særlig er gjøken glad i sommerfugllarver.

Antageligvis får ikke heipip- lerka i barndomshjemmet så mye som en takk.

Rødlistet

I Norge hekker gjøken over store deler av landet. Men siden årtusenskiftet har bestanden falt betydelig. Ulike anslag tilsier en reduksjon på over 30 prosent siste tiår. Dette har ført til at gjøken er rødlistet under kategorien «nær truet».

– Vi tror at noe av nedgangen kan skyldes klimaendringer, sier Stokke.

– I Nord-Europa kommer våren tidligere, noe som fører til at vertsfamiliene hekker tidligere. Dette fører til trøbbel for gjøken, som ikke evner å justere seg. Når gjøken kommer fra Afrika, hender det at vertsfamiliene allerede er i gang med hekkingen, og da er det for sent for gjøken, sier Stokke.

En annen medvirkende årsak kan være nedbyggingen av natur, særlig i Vest-Europa.

– Det er blitt færre vertsfamilier, og vanskeligere for gjøken å finne reir. I Øst-Europa, hvor utviklingen går litt tregere, er det fortsatt mye gjøk, sier Stokke.