Vi har vært sammen i ti år. Jeg er så ensom i ekteskapet mitt

Mannen min og jeg har vært sammen i ti år. 

Siden vi fikk sønnen vår for snart åtte år siden, har alt gått nedover. Graviditeten min var hard, og jeg endte opp med å få en fødselsdepresjon.

Jeg mistet drømmejobben min i den forbindelse og måtte ta ny utdanning for på sikt å få økonomien til å gå rundt. Mannen min jobber i utlandet, og han er borte hjemmefra i fire uker for så å være hjemme i tre.

Når han endelig er hjemme, krangler vi hele tiden. For mens jeg savner nærhet, tid til oss og et vanlig familieliv, vil han bare treffe venner og familie og har avtaler hele tiden. Familien til mannen min støtter ham og sier at det er jeg som er problemet. 

At det er jeg som holder mannen min borte fra dem.

For et år siden fant vi ut at både mannen min og sønnen vår har ADHD. Jeg har alltid visst at mannen min har sine utfordringer, og jeg har alltid prøvd å hjelpe ham så godt jeg kan. Men jeg har også måttet ta meg av sønnen vår, som jo har de samme utfordringene. 

Han måtte utredes, og etterpå var det mange samtaler med først barnehage og deretter skole, noe jeg også har stått alene om.

Nå sitter jeg i et forhold på tiende året og føler meg dypt ensom. Når jeg prøver å snakke med mannen min om hvordan jeg har det, og hvor mye jeg savner ham og et vanlig familieliv, er svaret at problemet er mitt, og at han vil leve sitt liv når han endelig er hjemme.

Jeg har ennå ikke funnet en fast jobb og har derfor ikke råd til å gå fra mannen min. Samtidig er jeg bekymret for sønnen min hvis jeg gjør det. 

Han har behov for faste rammer og har først nå funnet seg ordentlig til rette på skolen sin.

Men jeg er sliten, fortvilet og føler meg ikke minst svært ensom, så kan du gi meg et råd?

Vibeke Dorph råder til å forestille seg et liv for seg selv

Jeg forstår godt at du føler deg ensom i ekteskapet ditt. For du og mannen din lever jo hvert deres separate liv. Han lever et merkelig, ungkarsaktig liv, mens du lever i en presset hverdag der du står alene med alt. 

At mannen din og familien hans ikke kan se det, sier noe lite betryggende om dem. For det vitner om en umodenhet som forståelig nok resulterer i en dyp følelse av ensomhet hos deg. 

For ingen er der for deg, ingen gidder å lytte, ingen bruker tid på å ivareta de behovene for nærhet og et tett familieliv du helt naturlig har.

Alt det vet du, men hva gjør du? Var jeg deg, ville jeg begynne å se for meg og planlegge et liv for meg selv. 

Det er stor forskjell på å være alene og å være ensom i et ekteskap der du ikke har noen handlingsmuligheter. Er du alene, får du sjansen til å skape en trygg og bedre tilværelse for deg og sønnen din, og du har også mulighet til på sikt å få innfridd de drømmene og behovene som du på ingen måte får innfridd nå. 

Og ja, det vil være hardt for sønnen din i starten, men på sikt vil han falle til ro i tryggere og mer harmoniske rammer enn dem han lever i nå, der du helt forståelig nok er trist, og det er konstant konflikter mellom deg og mannen din.

Det er ikke dermed sagt at du skal pakke sakene dine og flytte akkurat nå. Du skal bare forestille deg hvordan et liv kan se ut for deg alene. Gjør du det, vil du føle deg sterkere og også stå sterkere, og du kan dermed legge langt større tyngde bak ordene dine, når du for alvor tar praten med mannen din. 

Her skal du (igjen) fortelle ham at du er ensom, men du skal også gjøre det klart for ham at du har viljen til å handle selv. Det kan føre til at han endelig forstår alvoret og velger deg og dere. 

Vil han ikke det, så appeller til at dere i minnelighet finner en løsning der han tar sin del av ansvaret for at du og sønnen deres kommer godt videre. 

Du skal nok komme godt videre hvis du lærer å gjøre det som er best for deg når andre ikke vil hjelpe til med det.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.