Vi føler oss presset til et vennskap vi ikke ønsker
En leser og hennes mann føler seg presset til å treffe et par de egentlig ikke ønsker å treffe. Hva skal de gjøre?
Mannen min har en ny kollega som han har fått veldig god kjemi med. I fjor høst var det en sammenkomst på den felles arbeidsplassen deres, hvor jeg traff både kollegaen og kona hans.
Vi pratet hyggelig sammen, som man jo gjør på den typen arrangementer, og da vi skiltes, sa hun at det kunne være hyggelig om vi så hverandre igjen. Slike ting sier man jo ofte, så jeg avfeide det, men bare en uke etter kom mannen min hjem med en middagsinvitasjon hjem til dem.
Jeg må nok si at jeg ble litt paff, for jeg hadde jo så vidt møtt dem og visste egentlig heller ikke om jeg hadde lyst.
Mannen min hadde heller ikke så lyst, men han syntes det ville være pinlig om vi takket nei. Det endte derfor med at vi dro på middag hos dem, noe som for øvrig var litt av et prosjekt, for de bor 90 km unna oss.
Det ble til slutt en fin kveld, men jeg må innrømme at jeg opplevde det som noe som måtte overstås, og det samme følte mannen min. Hun var spesielt høyrøstet og hadde mange skarpe og bastante meninger, og ingen av oss følte oss helt vel.
Likevel takket vi selvfølgelig etterpå for en hyggelig kveld og regnet med at det var det.
Det har det dessverre vist seg ikke å være. Vi har nemlig blitt invitert hjem til dem et par ganger nå. Hver gang har vi klart å finne på en unnskyldning, men det kan vi jo ikke fortsette med. Vi har en hverdag med jobb, barn og familie, og vi har egentlig ikke lyst til at vennskapet skal utvikle seg.
Men hvordan kan vi si det på en pen måte, uten at det går ut over min manns gode forhold til kollegaen?
Vibeke Dorphs råd
Man skal jo ikke lyve, men noen ganger kan man likevel pynte litt på sannheten, og det vil jeg nok råde dere til å gjøre her.
For hvilken glede skulle din manns kollega og hans kone egentlig ha av at dere fortalte dem at dere ikke orker å kjøre 90 km for å høre på hennes mange meninger og høylytte prat? Ingen.
De ville med rette bare bli lei seg og forvirret, samtidig som det nok også ville slå sprekker i det gode kollegaskapet mellom de to mennene.
Derfor: hold dere til sannheten, men pynt den som sagt med litt glasur. Svar neste gang de inviterer dere, at dere er glade for invitasjonen, men at dere for øyeblikket har altfor mye å gjøre.
Dere har barn som skal følges opp, familiearrangementer, arbeidsprosjekter som må tas hånd om, og siden dere også er typer som trenger å lade opp mellom alle disse mange tingene, vil det beklageligvis nok gå ganske lenge før dere får tid til å møtes.
Kan din manns kollega og hans kone lese litt mellom linjene, så vil de forhåpentligvis tenke at dere sikkert synes de er søte og hyggelige, men at dere har nok med deres eget.
De virker for øvrig ganske sosialt anlagte, så jeg tenker også at det ikke vil gå særlig lenge før de finner seg noen andre mennesker de kan dyrke sin glede ved selskapeligheter sammen med.