Venninnen min utnytter diagnosen sin
En leser har en venninne som bruker diagnosene sine som unnskyldning. Det er leseren svært misfornøyd med. Hva skal hun gjøre? Les hva Vibeke Dorph råder til.
Jeg har en god venninne som for to år siden fikk konstatert angst og ADHD.
Hun er et utrolig flott menneske, som på mange måter klarer seg godt både med studier og venner, så jeg glemmer derfor ofte at hun er utfordret.
Vi møttes på et folkehøgskoleopphold da vi var i begynnelsen av 20-årene og har nå kjent hverandre i mer enn 10 år. Hun har tidligere hatt vansker med å komme i tide og har også avlyst avtaler.
Før hadde hun alltid dårlig samvittighet og sa unnskyld når det skjedde.
Dessverre opplever jeg nå, etter at hun fikk diagnosen sin, at hun bruker den som unnskyldning. Ikke bare hvis hun kommer for sent eller avlyser, noe som skjer oftere, men også hvis noe blir vanskelig for henne.
Det kan være at folk, ifølge henne, sier noe galt som gjør henne sint, eller at hun snakker for mye, noe som også ofte skjer. Hver gang er forklaringen at det er diagnosen hennes som spiller inn.
Jeg synes derfor det er vanskelig å si noe til henne når hun for eksempel igjen avlyser avtalene våre eller bare snakker om seg selv uten å gidde å lytte. Jeg merker likevel at jeg blir mer og mer irritert over det, også fordi jeg synes det blir verre.
Jeg klarer ikke å la være å tenke at det er ansvarsfraskrivelse fra hennes side. Samtidig vil jeg jo gjerne hjelpe og støtte henne, så jeg er i villrede.
Har du et råd?
Vibeke Dorphs råd
Som sagt tidligere her i brevkassen, er jeg ikke utdannet psykolog og kan og vil derfor ikke uttale meg som psykolog. Jeg har likevel en del mennesker i min bekjentskapskrets som, i likhet med venninnen din, sliter med både den ene og den andre diagnosen, heldigvis bare i den «lettere» enden.
De aller fleste av dem kjemper daglig for å ha et godt og velfungerende liv, og det har de heldigvis også, mens noen ganske få, i mine øyne, virker i overkant opptatt av diagnosen sin og litt for lite opptatt av å sørge for at den ikke skal fylle alt i livet deres.
Vi skal naturligvis vise forståelse og aksept overfor folk som har en lidelse, men vi har alle én ting felles; vi skal alltid gjøre vårt for å være den beste versjonen av oss selv.
Her synes jeg at venninnen din på mange områder ser ut til å gjøre sitt. For til tross for sin lidelse klarer hun både å være sosial og følge utdanningen sin, og det er godt gjort. At hun så bruker diagnosen sin som unnskyldning for at hun kommer for sent eller er utrolig selvopptatt, synes jeg derimot ikke er i orden.
Ingen orker folk som bryter avtaler, og ingen gidder mennesker som bare snakker om seg selv, så det skal hun få vite – diagnose eller ei.
Vi blir jo heldigvis livet igjennom formet av menneskene vi omgir oss med, og det lærer vi hele tiden masse av.
Den lærdommen skal hun verken skånes for eller gå glipp av, så dropp silkehanskene. Påpek det i stedet når hun kommer for sent, og fortell henne at hun kaster bort tiden din ved å gjøre det.
Avbryt henne når hun snakker for mye om seg selv, og si at du også må få være der. Det er ikke å være ufin eller grenseoverskridende. Det er å behandle venninnen din som det friske mennesket hun også er, og fortsatt skal strebe etter å være.
Så vær ærlig, men vær det varsomt, for det er også det en god venn er.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.