Sønnen min spiller dataspill store deler av dagen. Bør jeg være bekymret?

Jeg bor alene med min 12 år gamle sønn, som vanligvis er en livlig og utadvendt gutt.

Det er halvannet år siden faren hans og jeg ble skilt, og siden da har jeg nok ofte hatt dårlig samvittighet og syntes det har vært vanskelig å sette grenser for sønnen min.

Jeg vil jo så gjerne at han skal ha det bra og trives i vårt nye liv, men jeg opplever ikke at han gjør det akkurat nå.

Utfordringen er at han etter hvert har begynt å spille altfor mye dataspill. Han elsker å spille, og jeg har inntrykk av at det er ganske vanlig blant guttene i klassen hans, så det har egentlig ikke bekymret meg tidligere.

I løpet av vinteren og våren har han imidlertid murt seg inne på rommet sitt med PC-en. Jeg har prøvd å lokke ham ut og gitt ham forslag til hva han kan gjøre, men han blir bare irritert og bryskt avvisende når jeg prøver.

Av og til, når vi plutselig får kontakt og han åpner seg, legger han ikke skjul på at han savner faren sin, som han ellers er hos i en 5/9-ordning.

Men når jeg spør mer inngående, avviser han meg som regel igjen og freser til meg. I det hele tatt har tonen hans overfor meg blitt hard.

Jeg kan høre at han har kontakt med kameratene sine gjennom spillene, så det er jo noe sosialt i det. Men burde han ikke også gjøre andre ting?

Det er jo snart sommer der ute, og jeg synes det er så trist at han blir sittende og gjemme seg på rommet bak nedtrekte gardiner for å spille.

Vibeke Dorphs råd

Sønnen din snakker hardt og snerrer til deg fordi han har mistet respekten for deg. Det er nemlig bare mennesker vi ser ned på, vi snakker så stygt til. Og hvorfor gjør han egentlig det?

Sannsynligvis fordi relasjonen deres akkurat nå ikke er ren og direkte; den forstyrres og gjøres uklar av skyldfølelsen og den dårlige samvittigheten som er foreldreskapets fiende nummer én. Her preges du av at sønnen din har måttet gå gjennom en skilsmisse han selvfølgelig ikke har hatt noen skyld i.

Det har sikkert vært vanskelig for ham, men det som har skjedd, har skjedd. Det blir ikke lettere for ham om han må forholde seg til en mor som ikke klarer å være tydelig, slik foreldre skal være.

Under normale omstendigheter tenker jeg at du for lengst ville ha satt foten ned, slått av PC-en og sendt sønnen din ut i finværet.

I stedet føyer du ham nå, fordi du er mer opptatt av å lese humøret hans enn av å vise vei. Det blir han forvirret av, og han mister respekten for deg fordi du ikke klarer å være den autoriteten han har behov for.

Derfor må du si til deg selv at det som har skjedd, har skjedd, og at dere må gå videre.

Tenk gjennom noen regler for databruken hans, og ta en samtale med ham om dem. Forklar ham at det er helt fint at han spiller, men at livet også består av mange andre morsomme ting.

Se om dere kan få til en god samtale der han forstår intensjonene dine, og der han kanskje selv kan komme med forslag til hvordan dere kan redusere skjermtiden. Lag deretter en konkret plan.

Kort sagt må du slutte å lytte så mye til sønnens klager, og heller sette en retning for den lille familien deres som peker mot en morsommere hverdag for dere begge.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.