«Snart står førsteklassingen din på skoleplassen holdende deg i hånda. Og tårene pipler frem i øyekroken»

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Jeg var syv år, og husker at jeg sto og trippet innvendig. Jeg håpet noe så veldig på at jeg skulle bli ropt opp av damen i den blomstrete kjolen med det mørke håret og store, varme smilet.

 Hun andre så streng ut og hadde svære briller. Ikke smilte hun heller. Hun hørte hjemme i sekken «burugle». «Ragnhild Finstad Eikås!» Det var den blomstrete kjolen som ropte meg opp. Og med det var skoleløpet vårt de seks første årene lagt.

Vi skulle kalle henne «frøken» selv om hun ikke var frøken, men frue med mann og voksne barn. Den beste læreren vi kunne ha. Vi ble så inderlig glad i henne, og hun i oss. 

Da hun gikk bort for noen år siden, var det flere av elevene fra klassen vår som stilte i begravelsen. Det sier alt om forholdet vi hadde til henne. 

Hun var noe helt spesielt for oss, og med den lærdommen, kjærligheten og tryggheten hun ga oss, fikk vi den best tenkelige starten på spurten videre.

Å holde blyanten riktig

Det siste året før barneskolen gikk vi på det som da ble kalt førskolen. Et tilbud til alle seksåringene. Det var ikke hver dag, men da vi først var sammen var det et gjennomført, skoleforberedende opplegg. 

Det var turer og utelek, oppgaver og generell forberedelse til skolen. Vi skulle bl.a. lære å holde blyanten riktig. Det var øvelse helt til de aller fleste ble mester i blyantgrepet. Så var det dem som bare ikke fikk det helt til.

Det var tegning opp og ned i mente, labyrinter og rimord. Vi lærte oss å rekke opp hånda, å ta beskjeder gitt av tydelige, myndige voksne, og å bli selvstendige på de plan vi måtte. 

Det eneste jeg synes var innmari dumt med den selvstendigheten var at jeg ikke fikk hjelp med å rette ut klumpete ullgensere under bevernylondressen. Klumpene var skikkelig gufne. 

For dem som har brukt en slik tykkforet dress vet de at det er den desidert verste som fantes. Vel. Uansett var det et fint år hvor vi i tillegg til alt også ble kjent med dem vi skulle begynne på skolen sammen med.

Høye forventninger

Å bli skolestarter i barnehagen min er en svær greie. Forventningene er høye som hus for det er virkelig stas å være skolestarter med egen gruppe, og egne ting som skal foregå gjennom året. 

Å være eldst i barnehagen og å ha en anelse om alt de skal få gjøre og være med på, er spennende. Og kanskje litt skummelt.

Men det at de får gjøre ting som de yngre barna i barnehagen ikke får, gjør at de vokser noen ekstra hakk. For ordens skyld: Gruppa vår lyder et spenstig navn, som er et ganske unikt ett, så jeg vil her holde meg til skolestarterne.

Vi har ukentlige aldersdelte grupper på huset hvor skolestartergruppa altså er den gjeveste. Det første barna lærer er at med to ører og en munn skal de lytte dobbelt så mye som de snakker. 

Det vanskeligste som finnes. For når du er fem år er det mange som føler at de har mye å bidra med. 

Det å huske å rekke opp hånda før man får tildelt taletid er enkelt for noen, nærmest umulig for andre. For barna som opplever det som umulig kan det ta lengre tid å opparbeide evnen.

Les også: Hvis dette skjer, gjør ikke læreren jobben sin

Alt skal øves på

Skolestartere er, ikke overraskende, egne individer på lik linje som resten av oss. Når alt skal øves på og mestres når det gjelder både evner og kunnskap, er det viktig å huske at både alder og individuelle forskjeller spiller inn. 

Det er en treningssak. Slik også evnene tålmodighet og utholdenhet er. De må også øves opp og utvikles over tid.

Konsentrasjon er en helt grunnleggende evne å besitte når du skal lære noe nytt. Begrepet defineres i henhold til Store Norske leksikon som det å være opptatt av, og å kunne samle sanser og tanker om, utførelsen av en oppgave. De fleste tar dette raskt, mens andre trenger hele barnehageåret på seg.

Barna gjør oppgaver av ymse slag, har lekegrupper og temajobb. De lærer ikke målrettet om bokstaver og tall, men så å si alle har interesse for det. 

Og da blir det til at det også snakkes om og at oppgaver kan gjøres rundt det. Utover dette drar gruppa på egne utflukter og deltar på arrangement i nærmiljøet.

Skogtreff og skoletreff

Det største som skjer i vårhalvåret, er treffene vi har med skolestarterne som sokner til samme skole. Det er både skogtreff og skoletreff. 

I skogen er det arrangerte aktiviteter og lek, på skolen det samme. Der får barna i tillegg gjøre seg kjent med klasserom og SFO. Vi føler vi gir barna våre en så god ballast vi kan før de drar ut i den store skoleverdenen.

Selv om det er kult å være skolestarter, er det også litt sårt. Skolestarteren grugleder seg. Og veldig ofte vet han eller hun ikke hva de grugleder seg til eller hvorfor. 

Selv om skolestarteren har skolesøsken er det ingen selvfølge at han eller hun vet hva skole er. 

Jeg har fått spørsmålene «kommer jeg i klasse med noen jeg kjenner?» og «får vi leke der?» fra to av årets ‘startere. Kanskje de to viktigste spørsmålene å stille når du grugleder deg? 

Som en ekstra forberedelse til skolestart vil jeg anbefale serien «Skolestarterne» på NRK Super. Det kan hjelpe litt på sommerfugler og grugleding. Og gi svar på noen spørsmål.

Les også (+): Må 5-åringen gi nattaklem hvis han ikke har lyst?

Kravene er som for 45 år siden

Er det ikke rart at kravene som stilles og forventningene til fem- og seksåringene i dag er de samme som til seks–syvåringene på førskolen for 45 år siden, og helt frem til grunnskolereformen R97 ble innført?

R97 ble innført med bakgrunn i flere faktorer. Så mange at det vil ta flere enn denne spalten å redegjøre for. Det levner liten tvil om at R97 slo en tanke feil. Mange med god peiling hevder så. For skolen ble litt mer teoretisk, mer «skolete», enn forutsatt.

Leken skulle få stor plass i første klasse. Etter hvert gled det tilsynelatende mer over til formell læring og tradisjonell skoleundervisning.

Med dagens gode barnehagetilbud og -kvalitet skulle man tro at alt lå til rette for et hav av modne fem-seksåringers skolestart. 

Men, niks; skolestarterne har ikke blitt mer modne med tiden. Tvert imot. Og det er jo ikke så rart, da, med en ett år lavere skolestartalder. I tillegg til at det er variasjoner innad i flokken. Sammenligningen mellom da og nå er nådeløst urettferdig.

Rektor er skummel

Med ny sekk på ryggen (hos mange med matchende pennal, matboks/ drikkeflaske og gymsekk oppi) står førsteklassingen din på skoleplassen holdende deg i hånda i påvente av å bli ropt opp av rektor eller læreren sin. 

På bildet ser dere min eldste datter holde hånda til pappaen sin håndhilsende på rektor. Hun synes det var skummelt å gå opp alene til rektor. Og det var flere med henne som syntes det, den dagen for 15 år siden.

Reisetips: Sørg for å ha papirlommetørklær på innerlomma når tårene pipler frem i øyekroken. Du står ved et veiskille, en ny epoke, sammen med førsteklassingen din. Det er helt greit at du også grugleder deg. Du skal jo opp til rektor, du også.