Skal jeg forlate kjæresten min fordi hun ikke ønsker flere barn?
En leser ønsker inderlig et barn med kjæresten sin – men ønsket er ikke gjengjeldt. Hva skal han gjøre? Les hva Vibeke Dorph råder til.
Jeg møtte kjæresten min for litt over et år siden, og vi falt pladask for hverandre. Vi ble rett og slett så forelsket som ingen av oss har vært før.
I løpet av dette året har vi langsomt og stille bygget opp et kjærlighetsfullt og stabilt forhold. Det har ikke — som i absolutt ingenting — vært noe å sette fingeren på.
Kjæresten min er i begynnelsen av 40-årene, og jeg har selv passert 50. Hun har en 7 år gammel sønn, mens mine to barn fra mitt tidligere ekteskap alle har flyttet hjemmefra. Derfor er det oss tre i hverdagen: kjæresten min, sønnen hennes og jeg.
Det fine forholdet vårt og min store forelskelse har i det siste gitt meg en lengsel etter å få et barn med kjæresten min. Mest fordi jeg elsker henne så høyt, og alt taler for at vi burde få et barn sammen.
Hun deler likevel ikke drømmen min, for hun føler at hun er forbi den tiden. Det spiller også inn at eksmannen hennes var misbruker og psykisk ustabil, så hun bærer på ting fra fortiden.
Personlig kjemper jeg nå med en lengsel og delvis en sorg, for drømmen min er at vi får et barn sammen. Det plager meg så dypt at hun ikke deler ønsket mitt, at jeg faktisk nå vurderer å forlate henne.
Vibeke Dorphs råd
Det er noe som ikke stemmer når jeg leser e-posten din. For du skriver at du aldri har vært så lykkelig og opplevd et så kjærlighetsfullt og stabilt forhold som du gjør nå.
Likevel avslutter du e-posten med å skrive at du vurderer å forlate kjæresten din, fordi hun ikke ønsker seg et barn til.
De to tingene henger ikke sammen for meg. For hvis dere er så vanvittig lykkelige, hvorfor er lykken likevel så skjør at den vil briste, bare fordi kjæresten din ikke vil føye deg i ønsket om å få et barn? Underforstått: Får du ikke viljen din, så forlater du henne.
Det er ikke kjærlighet, det er egoisme, og egoisme har aldri gjort noe godt i et kjærlighetsforhold mellom to mennesker.
Løfter du bare nesetippen fra dine egne lengsler og ser på kjærestens behov, har hun sikkert helt forståelige grunner til ikke å ønske seg et barn til.
Hun har allerede et ganske lite barn, et barn som sikkert må venne seg til å ha deg som en del av sitt unge liv. I tillegg har det samme barnet trolig vært gjennom litt av hvert med sin alkoholiserte og psykisk ustabile far, så det er helt forståelig om både mor og barn aller mest trenger ro og fred og en helt stabil hverdag uten for mange svingninger.
Konsentrer deg om å gi dem det, du har jo selv voksne barn å glede deg over. Vær fortsatt en god og ikke minst lydhør kjæreste, og få på sikt utløp for dine faderlige lengsler hos kjærestens sønn.
Han ser, som sagt, ut til å trenge det, så gjør det da.