Siren har mistet tre barn og en bror

(SIDE2): Siren Bakke Winjor (46) skrev blogginnlegget Hvor lenge varer en sorg? i juni. Det er det lengst leste blogginnlegget i år og hun har ikke bare fått over hundre kommentarer på selve innlegget, men også mange tilbakemeldinger og henvendelser i innboksen.

 - Dersom noen kan ha nytte av og kjenne seg igjen i det jeg skriver, så syns jeg det er fantastisk. Jeg syns selv det gjorde godt å få dele mine tanker om sorgen og hadde jobbet mye med det i hodet før jeg bestemte meg for å skrive innlegget, sier hun til Side2.

Hun beskriver innholdet på bloggen sin Det levde livet på denne måten:

Et skråblikk på livet og dets mangfoldigheter. Gjennom eget levd liv og erfaring med den berg-og- dalbane-turen livet kan by på, ønsker jeg å dele noen av mine tanker.

Siren er mor til 4 gutter, sosionom og barnevernsarbeider. Hun har opplevd å miste tre barn og en bror. Før hun mistet de to jentene sine, mistet hun broren sin.

De tre barna Marius (20), Simen (18) og Kristian (17) er alle nå på vei ut av redet, mens hun og mannen mistet barna Andreas, Maren og Hanne. Siren er også fostermor til Sverre (17).

 - Jeg visste hva jeg skulle gjennom

Andreas døde bare to dager etter fødselen, og han og Marius var tvillinger. Maren ble født i uke 23, men er død ved fødsel. Hanne kommer tre måneder for tidlig og får kun leve i halvannet døgn før hun dør på Sirens bryst. Alt ser fint ut etter fødselen, men så begynner hun å blø fra lungene og legene klarer ikke å redde henne.

Da Siren mistet sitt tredje barn, Hanne, følte hun igjen en lammende sorg, men hun visste i hvert fall hva som ventet henne.

 - Jeg hadde jo gått gjennom dette før og visste hva jeg skulle gjennom. Jeg visste at livet blir bra igjen, sier hun til Side2.

 - Mange er alene i sorgen

Selv om de døde barna hennes fortsatt er en stor del av familien, og de minnes både merkedager og ser på bilder innimellom, så har Siren fjernet bildene hun hadde i huset, og som sto oppe.

 - Det ble rett og slett for vanskelig for omgivelsene, sier hun.

Og det kan være noe av det vanskeligste i sorgen, forklarer hun. At folk tror den skal gå over.

 - Jeg tror mange føler et slags «press» fra omverdenen om at «nå skal du være ferdig med sorgen og komme deg videre» Det er mye oppmerksomhet fra de rundt med en gang, men en sorg er jo noe man må finne ut av hvordan man skal leve med.

Hun starter blogginnlegget sitt slik; 

«Det forundrer meg at noen mennesker tror at sorg er noe som er forbigående. Som om det å miste noen man er glad i er en sykdom, og at tiden etterpå er en slags rekonvalesenstid?»

Selv syns hun sorgen på mange måter kan sammenlignes med havet.

«Stormen og det opprørte havet legger seg etter en tid. Bølgene går ikke like høye bestandig. Det hender man opplever et blikkstille og speilblankt hav, men det er ikke mye som skal til for å lage en krusning. Havet er styrt av flo og fjære og dønningene er seiglivede påminnelser om at bølgene igjen kan gå høyt.»

Siren har truffet mange med sitt innlegg, og hun tror mange syns det er fint at noen setter ord på følelsene.

 - Hvorfor tror du at du har truffet så mange med blogginnlegget ditt?

 - Mange er ensomme i sorgen sin, og derfor tror jeg kanskje at mange syns det er fint når noen tør å sette ord på følelsene rundt sorg. Sorg er også universelt selv om grunnene til sorgen er mange og helt unike. Det kan handle om barnet de aldri fikk, samlivet som gikk istykker, tapet av av sine nærmeste. Dessuten er det jo slik at sorgen, den må man lære seg å leve med resten av livet.  Og jeg tror mange føler forventning utenfra om at den bør gå over, om at den skal ta slutt og at du skal «bli deg selv igjen» eller «komme deg videre».

 - Hvordan opplever du sorgen nå?

 - Den har blitt en naturlig del av livet mitt, jeg dyrker den ikke, men jeg gir den plass. Selvsagt var sorgen lammende på mange måter, den var tung og den tok stor plass i lang tid. Nå er jeg mer takknemlig for det sorgen har gitt meg, en slags dybde i livet. Og jeg er takknemlig for det sorgen har lært meg, både om meg selv og om livet. Når det er sagt så skulle jeg selvsagt vært den foruten fordi jeg heller ville hatt både barna mine og broren min hos meg. Men slik ble livet, og når det først er blitt slik så har jeg skjønt at det kommer dager som er svarte, som er grå, hvor minnene strømmer på eller dager hvor jeg bare føler mer, hvor tankene om det jeg mistet reaktiveres. Men jeg aksepterer følelsene og har heldigvis mye kjærlighet og glede i livet mitt. Sorgen føles mer som en melankoli nå.

 - Hvordan håndterte du den intense sorgen det må være å miste tre barn og også en bror?

 - Jeg klamret meg fast i rutiner, jeg var mamma og det var godt å ha rutiner. Jeg sto opp, lagde frokost og middag, og klarte heldigvis å fokusere på de barna jeg hadde. Men jeg var også sint og ganske egoistisk i sorgen, men det syns jeg man må få lov til å være. Jeg ville se på bilder, jeg ville minnes barna og snakke, mens mannen min begravde seg i arbeid. Jeg klarte ikke å ta vare på mannen eller samlivet, dessverre. Og de rundt var selvsagt veldig maktesløse. Barna mine har senere sagt at det var vondt å se at jeg hadde det vondt. De hadde jo også sin sorg, og jeg prøvde også å «pleie» deres sorg. Det er ikke alltid så lett å møtes i sorgen, alle sørger på ulik måte og det må man også få lov til.

- Hvordan takler barna sorgen?

- Nå er de store gutter og alle har god kontakt med sine egne følelser, de har lært at det ikke finnes så mange selvfølgeligheter i livet og de sier at de er seks søsken, selv om tre er døde. Han som skulle hatt en tvillingbror identifiserer seg som tvilling. Jeg husker han spurte om vi ikke skulle «gå å vanne Andreas», da han var liten. Det gjør vi fortsatt sammen, vanner blomstene på graven til tvillingbroren hans. Jeg tror de døde søsknene er en stor del av hvem de er.

Siren mistet også broren sin og onkel til barna sine, Frode, for 15 år siden.

I blogginnlegget Min bror var narkoman, men først og fremst verdens fineste menneske, snakker hun om broren som døde av en overdose.

«Jeg kan ikke se en rusmisbruker uten å tenke at vedkommende er noens sønn/datter, bror/søster eller onkel/tante. Jeg klarer aldri å la være å lure på hvor det "gikk galt" eller tenke på hvilken smerte som ligger bak misbruket. Jeg klarer heller ikke å la være å se for meg at vedkommende en gang var et barn som ble lagt til sin mors bryst.»

Etter at barna er blitt større har Siren fått mer tid og bestemte seg for at hun skulle sette ord på tankene rundt sorg.

 - Det var derfor jeg bestemte meg for å blogge om dette. Jeg hadde tid og følte et behov. Jeg syns jo det var nifst og lurte veldig på hvordan det ville bli mottatt, men heldigvis har tilbakemeldingene kun vært positive og jeg tror jeg har klart å svare alle som har kontaktet meg, sier hun.

Likte du denne saken? Lik oss gjerne på Facebook også!