Rebecca er hjemmeværende husmor: «Det har blitt sett på som en form for hjernevask»

Rebecca Munch Søndergaard bor på Amager sammen med mannen sin, Rasmus, og deres tre små jenter på snart fire år, to år og fem måneder. 

Hun er 29 år og har en bachelor i historie fra Københavns Universitet – men den utdanningen bruker hun ikke i dag til å skape seg en karriere. For Rebecca har valgt å være hjemmegående husmor.

Det betyr at det er hun som står for alt det praktiske i hjemmet: Hun støvsuger, lager mat og henter og bringer barna, mens mannen hennes drar på jobb. 

På den måten er Rebecca blitt et bilde på et internasjonalt fenomen som går under betegnelsen «Tradwife» – en engelsk forkortelse for tradisjonell husmor.

– Vi møtte hverandre på Tinder for fem år siden, og i bryllupstalen min spøkte jeg med at jeg i 7. klasse hadde skrevet i karriereplanen min at jeg gjerne ville være trofékone – og det har jo gått i oppfyllelse, forteller Rebecca.

– Det har alltid ligget i bevisstheten min at jeg gjerne ville være hjemme når barna mine var små. Men jeg hadde også en idé om at det ville være en privilegert tilværelse å ha, så jeg visste ikke om jeg kunne tillate meg å drømme om å være husmor før jeg møtte Rasmus.

Da paret fikk sitt første barn, var Rebecca fortsatt innskrevet på universitetet, men da hun ble mor, oppdaget hun at det ikke var noe som trakk i henne for å vende tilbake til skolebenken.

– Da gikk det opp for meg hvor mye jeg nøt å være hjemme og være sammen med barna mine. Det er ikke noe jeg har gått knallhardt etter hele livet, men jeg kan huske at jeg leste en bok på biblioteket på barneskolen min, som handlet om at kvinner i Sør-Europa ofte var hjemme med barna sine når de var helt små. Og det syntes jeg allerede den gangen var en god måte å gjøre tingene på, og det kunne jeg også gjerne tenke meg når jeg en dag skulle få barn.

I dag går Rebeccas to eldste jenter i barnehage, og hun understreker at selv om hun er hjemmeværende husmor, har hun ingen intensjon om å hjemmeskole barna. Men hun vil gjerne la barna sine være hjemme utover den foreldrepermisjonen vi har i Danmark.

– Jeg vil gjerne vente med å sende barna mine av gårde til de selv viser en interesse for det. Jeg kan se at det gjør en stor forskjell for dem med tanke på hvor klare de er. Livet mitt som hjemmeværende gir meg stor frihet – også i forhold til barna. Hvis et barn er syk eller har behov for ro, kan de være hjemme uten at vi må få mye logistikk til å gå opp. Vi krangler heller ikke om hvem som tar seg av de praktiske tingene, for det er jeg som gjør det.

– Som hjemmeværende blir det ofte fremstilt som et offer eller et martyrium man gjør for barna, så de ikke skal i en «motbydelig» barnehage. Jeg forstår godt at noen ser det slik, men for meg handler det like mye om at jeg virkelig trives med å være hjemmeværende. Jeg liker å gjøre huslige ting, å ta vare på hjemmet mitt, lage mat til familien min og ordne de praktiske tingene, og det er jeg virkelig god til.

Et fellesprosjekt

Selv om Rebecca fulgte den vanlige utdanningsveien med grunnskole, videregående og universitet, drømmer hun ikke om å komme ut i arbeidslivet.

– Det er ikke fordi jeg ikke kan se for meg at jeg skal jobbe en gang i fremtiden. Jeg har for eksempel tidligere jobbet som kirkesanger, noe jeg nøt veldig. Men jeg sukker ikke av lengsel etter at barna skal bli store, så jeg kan ta på meg dress og gå på jobb. Det er ikke det jeg drømmer om.

– Jeg er ikke ambisiøs i den forstand at jeg for enhver pris må ut og få en karriere. Jeg er ambisiøs på familiens vegne; at vi skal ha et fint hjem, vi skal ha god og sunn mat og alt dette. Det blir mer et fellesprosjekt. At jeg gjør min del her hjemme, og mannen min gjør sin del med sitt arbeid som advokat og politisk aktivist.

Det såkalte «Tradwife»-fenomenet fyller sosiale medier under #tradwife, men tendensen er ennå ikke så utbredt her hjemme – likevel blir det av mange sett på som et kontroversielt valg som opphøyer foreldede kjønnsroller, og kritiske røster stiller spørsmål ved hvorfor velutdannede kvinner frivillig underkaster seg en mann. Samtidig mener noen at det er uansvarlig ikke å bidra med en månedlig skatteinnbetaling til velferdssystemet. Men det perspektivet anerkjenner Rebecca ikke.

– Da underkjenner man viktigheten av omsorg. Og man kan mene at barn kan få omsorg i barnehage, enten for de minste eller de litt større, men jeg ser mye heller at omsorgsarbeidet ligger i familiene, svarer Rebecca, og fortsetter:

– Det er nesten som om vi er i ferd med å avvikle familien på et eller annet plan, der velferdsstaten blir et mål i seg selv. Det er viktig for meg å understreke at jeg er glad i velferdsstaten. Det er bra at vi har et samfunn der vi tar oss av hverandre, og at vi kan gjøre det i fellesskap. Men det er ikke viktig for meg at den overlever hvis det betyr at jeg skal være borte fra barna mine, og at de hovedsakelig skal oppholde seg i en institusjon, fordi jeg må jobbe. Det mener jeg blir et fattig samfunn.

– Samtidig trenger nasjonen at det blir født flere barn, og jeg gjør da mitt for å holde barnetallet oppe, men jeg forstår godt at noen kvinner synes det blir for krevende og vanskelig å være fulltidsmor samtidig med en fulltidsjobb. Da er det ikke nok timer i døgnet til å være sammen med de barna man har fått, sier Rebecca.

En form for «hjernevask»?

At Rebecca har valgt å bli hjemmeværende husmor, har likevel også hatt konsekvenser for henne og familien. Det har blant annet betydd at hun ikke har sett familien sin i en periode, og det er også gamle studievenner som ikke forstår valget hennes.

– Jeg vet ikke hvorfor det er så mistenkelig når en kvinne velger den veien jeg har valgt. Men jeg har kanskje ikke vært god nok til å sette ord på hva drømmene mine egentlig var. Jeg hadde ikke et språk for å si at jeg bare gjerne ville ha et hjem og en familie. Jeg vet ikke engang om man kan sette ord på det. Det kunne i hvert fall ikke jeg. Vi lever i et veldig feministisk samfunn, synes jeg, og det har kanskje gjort at det er blitt sett som en form for hjernevask at jeg gjerne vil være hjemmeværende.

Var de nervøse for at det ikke var din drøm, men Rasmus'?

– Det lå litt som en undertone at det bare er noe du kan velge hvis du ikke er ved dine fulle fem, for det vil ikke noe menneske med et fritt valg velge å gjøre. I dag har jeg fått kontakt med familien min igjen. Det er jeg veldig glad for, for det er hardt ikke å ha kontakt med familien sin, og trist at det har vært sånn i lange perioder.

– For meg er det jo et veldig bevisst valg å være hjemmeværende husmor. For andre er det noe man er i en kortere eller lengre periode, for eksempel når man er i permisjon. Andre velger å ta en forlenget permisjon, fordi de gjerne vil være hjemme lenger sammen med barna sine, og så er det en jobb på den andre siden de skal tilbake til. Og så er det andre, som meg, som gjerne vil leve et liv som hjemmeværende. Det er sånn livet mitt er. Det er mer en rolle enn noe man tilfeldigvis er.

På Rebeccas Instagram er det bilder av hennes jenter – men scroller man litt lenger ned, kan man også se at livet før barn og familie innebar fadderturer, halloween-fester og drinker. I dag er det ingen fester til den lyse morgen – for Rebecca har ikke lenger behov for det, forklarer hun.

Og når hun først går ut, gjør hun det i dag på en måte som passer til hennes ønsker.

– Jeg er heldig å ha noen venner som er veldig rause, så jeg alltid kan ha med barna. Men jeg synes faktisk at tid borte fra barna er litt oppskrytt. For ikke så lenge siden var jeg på kino med en venninne, og det var jo også fint å kunne sitte i to timer og bare se en film, men jeg synes også at det blir gjort mye ut av at man skal ha barnefri. Jeg vil heller at barna mine og familien min kan være en integrert del av den personen jeg er, enn at man skal ha «fri» i anførselstegn. Og når jeg er borte fra dem, er det aldri like stas som jeg ser for meg. Jeg vil ofte bare hjem igjen, sier hun.

Ingen backup-plan, bortsett fra Gud

Siden familien lever av én inntekt, som Rasmus står for, har det noen økonomiske konsekvenser, som at Rebecca blant annet ikke har en pensjonssparing.

– Det er et spørsmål man alltid må svare på. Hva med pensjon, og hva nå, hvis dere går fra hverandre? Og da kan dere gjerne kalle meg ufornuftig, for jeg har ingen backup-plan hvis vi skulle gå fra hverandre. Jeg tror det ødelegger et forhold mellom en mann og en kvinne hvis de hele tiden forbereder seg på muligheten for at de kan gå fra hverandre. Da har man allerede den ene foten ut døren. Mannen min og jeg er begge to noen litt happy-go-lucky, småsprø kristne typer som lever med at vi ikke får spart så mye opp – heller ikke til pensjon, sier Rebecca.

– Men jeg tror at Gud vil sørge for at vi har det vi skal ha. Og jeg mangler ingenting nå – jeg kunne riktignok tenke meg noen nye spisestuestoler, men i det store og hele er det ingenting jeg savner. Og barna mine har alt de trenger. Og det de kanskje ikke har materielt, har de i nærhet og det åndelige. Det er nok et litt sprøtt svar. Jeg vet godt at man gjerne vil høre at han betaler like mye inn til pensjonen min som han gjør til sin egen. Han sparer heller ikke til sin egen pensjon, men sånn er vi nå en gang som mennesker.

Rebecca håper at hun kan fortsette å være hjemmeværende i lang tid fremover – også når barna begynner på skolen og blir større.

– Jeg håper at vi kan fortsette å ha den nærheten vi har med hverandre nå, og at jeg også kan ha den tiden sammen med mannen min. Nå er jeg så heldig at han driver egen virksomhet, så han jobber mye hjemme. Det er et privilegium for meg å kunne ha en hverdag sammen med ham, der vi ikke er borte fra hverandre i det meste av døgnet. Jeg kan støtte ham i arbeidet hans og i prosjektene han har. På mange måter er jeg en medhjelpende hustru, fordi jeg hjelper til med arbeidet hans.

På spørsmålet om hun ikke kan savne å bruke utdanningen sin eller å bruke intellektet sitt, er Rebecca ikke i tvil om at det blir brukt til fulle hver dag.

– Jeg bruker jo utdanningen min hver dag på en måte som er givende for meg. Hvis mannen min spør meg om for eksempel noe om historie, kan jeg gi ham en historisk redegjørelse. Jeg er ganske god til utenatlæring og til å skrive, så jeg hjelper ham både med å skrive og redigere tekster. Og hvis barna mine spør om et eller annet, kan jeg svare dem og sette det i sammenheng eller i perspektiv til noe annet.

– Jeg hadde en venninne på universitetet, som leste om de store renessansemennene, som behersket ti språk, malte fantastiske malerier, drev med matematikk og så videre. Hun syntes knapt nok at hun kunne gjøre én ting. Jeg husker at jeg sa til henne at det nok var fordi renessansemennene ikke trengte å vaske sitt eget tøy – det var det sikkert noen andre som gjorde, så de kunne konsentrere seg om det de holdt på med. 

– Jeg har ikke noe behov for selv å bli verken Da Vinci eller Caravaggio, men jeg vil gjerne hjelpe til slik at mannen min kan sikte høyt og ha store tanker om filosofi og politikk. Det gjør meg enormt glad, og det håper jeg at jeg kan fortsette med i fremtiden, sier Rebecca, som har et ønske om at vi respekterer at vi alle er forskjellige og tar ulike valg.

– Jeg velger ikke å bli hjemmeværende husmor for å «shame» andre, som ikke velger det. Ingen skal tro at jeg føler meg bedre, og at de andre er noen dårlige mødre fordi de går på jobb. Jeg vil bare gjerne leve på den måten som gir mening for meg.

Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.