– Jeg får vondt av hvordan vårt vennepar oppdrar sønnen sin

Spørsmål:

Vi har et vennepar med en oppdragerstil som jeg absolutt ikke synes noe om, for det virker som at barnet blir negativ påvirket. De har veldig fokus på at barnet skal oppføre seg, og overser glatt vonde følelser hos barnet. 

Faren demper av og til stemmen og snakker skikkelig ubehagelig til gutten, jeg kjenner at jeg som voksen får vondt inni meg. 

For eksempel om ungen blir lei seg fordi det er på tide å avslutte besøket, og starter å gråte. Da sier faren med lav, hviskende stemme «slutt å gråte, du skal oppføre deg og du skal adlyde når jeg snakker til deg». Ungen står da og tørker tårer for harde livet og prøver å ta seg sammen. 

Jeg vet liksom ikke om jeg burde blande meg og si noe? 

Svar:

Dette du beskriver er vondt å være vitne til, og det er helt forståelig at det setter i gang sterke reaksjoner i deg. Når et barn møter gråt og skuffelse med avvisning og kontroll, spesielt i en kald og dempende tone, reagerer mange voksne intuitivt med ubehag. 

Det er ikke fordi du er for sensitiv, men fordi noe i deg registrerer at barnets følelser ikke blir møtt. 

Som familieterapeut vil jeg si at du ser noe viktig. Barn som får høre at de skal slutte å gråte og skjerpe seg, lærer ikke regulering, men tilpasning. 

De lærer å undertrykke følelsene sine for å bevare relasjonen til den voksne. Det du beskriver, at gutten står og tørker tårer for harde livet og prøver å ta seg sammen, er ofte et tegn på nettopp det. Han gjør så godt han kan for å være akseptabel, ikke for å få hjelp til å forstå det som skjer inni ham. 

Samtidig er dette et felt som er krevende å gå inn i. Det er deres barn, deres foreldreskap, og direkte konfrontasjon i situasjonen vil ofte gjøre mer skade enn nytte. Mange foreldre som bruker denne typen oppdragelse, opplever selv at de gjør det riktige, og kan gå i forsvar hvis de føler seg korrigert eller kritisert. 

Spørsmålet er derfor ikke bare om du bør si noe, men hvordan og hvorfor. 

Hvis du kjenner disse menneskene godt og har en relasjon preget av tillit, kan det være mulig å ta det opp i en rolig samtale uten barnet til stede, med fokus på egen opplevelse fremfor deres feil. 

For eksempel ved å dele at du selv synes det er vanskelig å se barn som er lei seg ikke bli møtt, og at det vekker noe i deg. Ikke for å belære, men for å åpne for refleksjon. Noen ganger er det nettopp et slikt speil som kan så et lite frø. 

 Hvis dere ikke har en slik relasjon, eller hvis du kjenner at det vil skape mer konflikt enn bevegelse, er det også legitimt å velge å ikke gå direkte inn. Da kan du heller gjøre det du kan i øyeblikket ved å være en trygg voksen i rommet. 

Noen ganger holder det å møte barnet med et blikk, en varm stemme, eller en enkel anerkjennelse av følelsen etterpå. Ikke for å undergrave foreldrene, men for å vise barnet at følelser gir mening. 

Det er også viktig å være ærlig med deg selv om grensene dine. Hvis dette er noe du kjenner at du ikke orker å være vitne til over tid, er det lov å justere hvor mye kontakt dere har. Å ta vare på egen integritet er ikke det samme som å svikte barnet. 

Du står i et etisk spenningsfelt mellom å respektere andres foreldreskap og å reagere på noe som oppleves krenkende for et barn. Det finnes ingen perfekte svar her, bare valg som kan tas med omtanke. 

Det viktigste er at reaksjonen din gir mening. Den forteller deg at du har empati, og at du ser barnet, også når de voksne rundt ikke gjør det. 

Hilsen familieterapeut Stine Hagen

Spørsmålet er hentet fra diskusjonsforumet Kvinneguiden.no. Se hele diskusjonen her.

Eksperthjelp: Les flere spørsmål og svar her

Mer fra Klikk+: Se vår samleside her