Advarer foreldre: – Bak all aktiviteten skjuler det seg et tomrom
Psykolog Sisilie Lustrup advarer mot en «ukjent» trussel mot familielivet.
Publisert
Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.
De fleste vet hva utbrenthet er, å løpe på høygir helt til vi kollapser.
Men det finnes en roligere, nesten usynlig variant: «Boreout». Ikke for mye stress, men for lite mening.
Mange forbinder boreout med arbeidslivet, men den kan like gjerne oppstå hjemme, midt i hverdagen med familie, plikter og rutiner. For i hjemmet kan vi se travle ut uten egentlig å være til stede, vi kan fylle dagen helt opp og likevel kjenne på tomhet.
Vi organiserer, rydder, underholder, scroller og fikser, men bak all aktiviteten skjuler det seg et tomrom: vi flykter fra følelser, fra kjedsomhet, fra kontakten med oss selv og de vi lever sammen med. Resultatet er et liv som er fullt av gjøremål, men fattig på mening.
Et hamsterhjul uten retning
Foreldreskap er en form for ledelse, en emosjonell lederrolle. Barn trenger voksne som tåler både egne og barnas følelser. Men mange av oss havner i en felle, og det er ikke så rart gitt alle bøkene og tipsene vi får om hvordan å være gode foreldre.
Resultatet kan bli at vi i stedet for å være emosjonelt til stede, prøver vi å kontrollere stemningen, holde tempoet oppe, unngå ubehag. Vi fikser, forklarer og distraherer, oss selv og barna. På overflaten fungerer alt. Du ser topp ut på Instagram.
Annonse
Men innvendig brygger noe som ligner boreout: vi blir tomme, distanserte, litt apatiske. Når følelser ikke får plass, mister vi kontakten, og hverdagens rutiner blir et hamsterhjul uten retning.
Kjedsomhet er en invitasjon
Boreout handler ikke om å ha for lite å gjøre, men om å være for lite engasjert. Når vi dekker hvert lite tomrom med skjermer, småprat eller logistikk, fratar vi oss selv og barna en viktig mulighet: å kjenne etter, å la kjedsomheten gi rom for noe nytt.
Vi foreldre vet hvor fort barna roper: «Jeg kjeder meg!» Og vi får lyst til å servere en løsning: en skjerm, en aktivitet, en plan. Men sannheten er at kjedsomhet ikke er en fiende. Den er en invitasjon.
Når barna våre kjeder seg, får de sjansen til å finne mening på egen hånd. Kjedsomhet er ikke farlig. Den er en invitasjon til å oppdage hva som virkelig betyr noe. Men her er nøkkelen: Hvis barna skal tåle å kjede seg, må vi tåle det først. Vi må våge å sitte i stillheten uten å fylle den med scrolle-reflekser, smårydderier eller nye prosjekter.
Vi må tåle at det oppstår et tomrom, og være nysgjerrige på hva som vokser frem der.
Mister kontakten med det som gir mening
Familier lever ikke på rutiner alene, vi lever på verdier. Våre verdier kan være bevisste eller ubevisste. Verdiene er som et kompass når vi lurer på om vi bare løper etter kalenderen, eller faktisk lever slik vi ønsker. Er verdiene våre trygghet, tilhørighet, ærlighet, humor, fellesskap? Da kan vi spørre: Hvordan ser det ut i praksis for oss?
Boreout hjemme handler altså ikke om at vi har for lite å gjøre, men om at vi mister kontakten med det som gir mening. Veien ut er ikke mer aktivitet, men mer nærvær. Ikke flere løsninger, men mer mot til å tåle det som er.
Så neste gang barnet ditt sier «Jeg kjeder meg», kan du trekke pusten og tenke: Bra. Da øver vi på det samme. De på sitt nivå, og du på ditt. Og kanskje er det nettopp i de øyeblikkene, i stillheten, i følelsene, i det uperfekte, at familien finner tilbake til det som virkelig er verdifullt.
Hvordan finne tilbake til mening? Her er mine beste råd
- Gi rom for kjedsomhet. Ikke bare for barna, men for deg selv. Det er ofte der de beste ideene og de dypeste samtalene starter.
- Øv på følelsesnærvær. Sinne, frykt, sorg og glede er ikke i veien, de peker på det som betyr noe, og hva du har behov for.
- Snakk om verdier. Sett ord på hva familien vil stå for, og bruk det som veiviser når alt ellers blir rutine. Det er stødig.
- Vær heller ekte enn perfekt. Barn trenger ikke at vi alltid har kontroll. De trenger at vi er til stede, også når vi selv kjenner oss usikre. Pust. Om du vil at ungene sine skal føle seg «god nok» starter det med at du erkjenner at du selv er «god nok».
