Ny oppdragelsestrend: – Et motsvar

Nylig satt jeg på en lekeplass med sønnen min på 2 1/2 år. Mens han begynte å lage sandkaker, la jeg merke til en liten jente like ved som holdt på med akkurat det samme. 

Tilsynelatende oppslukt av leken, konsentrert og avslappet. De som derimot virket mindre avslappet, var moren og faren hennes. 

De nærmest overøste henne med spørsmål: 

«Skal pappa finne noen flere pinner du kan sette på kakene?», «Skal mamma smake?», «Oi, så fin den er, jenta mi! Har du laget den selv?», «Ops, nå veltet kaken, skal vi bare reise den opp igjen?».

En strøm av ord som kulminerte med at moren spurte jenta om det var greit at hun syklet ned til butikken og handlet.

Opptrinnet gjorde meg så opptatt av de to foreldrene at jeg fullstendig glemte følge med på mitt eget barn og hans prestasjoner i sandkassen. 

For kunne det virkelig være nødvendig at en liten jente skulle måtte forholde seg til så mange spørsmål?

Ikke at jeg er feilfri selv når det gjelder å involvere barnet mitt i all verdens beslutninger. 

Ikke lenge etter befant jeg meg i en kiosk i full gang med å spørre gutten min om han var helt sikker på at det var jordbæris han hadde lyst på, om han ville ha den i beger eller kjeks, og om han kunne tenke seg å spise den inne eller ute?

Da jeg var på nippet til å spørre om han klarte gå ned butikktrappen med isen i hånden, fikk jeg heldigvis stoppet meg selv. Gutten har jo ben, og dem har han gått på i lang tid nå.

Men la oss være ærlige – mange av oss foreldre sliter nok med å finne balansen. 

Vi vil gjerne være overalt for barna, beskytte dem mot hver minste ting, samtidig som vi prøver å forstå alt fra deres perspektiv og gi dem masse anerkjennelse. Det er ingen enkel kabal å legge! Vi rekker knapt å reflektere over hva det er vi gjør.

Derfor var det også en lettelse da jeg nylig ble gjort oppmerksom på en trend særlig i amerikanske medier, og som ifølge ekspertkildene er en reaksjon på nettopp skjerpet overvåkning og overeksponert foreldrenærvær. Bevegelsen har fått forkortelsen FAFO – «fuck around and find out» – og er i korte trekk en tro på at vi som foreldre med fordel kan gi litt slipp.

La ungene våre «fucke rundt» og gjøre sine egne erfaringer, slik at vi som voksne slipper å styre dem hele tiden og samtidig gir dem friheten til å bli kjent med verden på egen hånd. Helt ærlig, høres ikke det ganske fint ut? 

For selv om de fleste helt sikkert gjør alt det andre i kjærlighetens navn og i troen på at det er bra for barna, er det kanskje et viktig poeng å la ting være en gang iblant.

Les også:  «Bomullsbarn»: – Kan føre til mindre robuste barn

Bruk ditt indre kompass

Den danske antropologen Sine Plambech er enig i dette. Som mor til fire barn i alderen 29, 21, 13 og 4 har hun vært vitne til hvordan oppdragelsestrendene har endret seg løpende og markant siden hun første gang ble mor i 1996. Hun synes det er befriende at denne bevegelsen kommer akkurat nå.

– Jeg tenker at den er et motsvar til trendene som handler om barneoppdragelse, foreldreskap og hvordan vi har innrettet livet vårt. Akkurat nå er det for eksempel det stort fokus på mammarollen, og hvor krevende det er å gi omsorg – og om den mentale belastningen det kan være. 

– Det er en anerkjennelse av hvor stressende det kan være både å jobbe, ha familie og samtidig skulle leve opp til en forestilling om at det er sunt for barnet ditt at du hele tiden følger med og overvåker. I lys av det kan man se denne trenden som et uttrykk for at vi rett og slett har fått nok, sier hun.

Når Sine Plambech synes at FAFO-konseptet virker forløsende, er det også fordi hun selv har erfart hva denne oppdragelsesformen kan gjøre. 

Hun forteller at hun er formet av oppveksten på 1970-tallet, med et fritt barneliv og foreldre som i stor utstrekning holdt seg på avstand. Og da hun som 20-åring ble mor for første gang, var det på 1990-tallet da tilgangen til informasjon om barneoppdragelse begrenset seg til det hun kunne finne på biblioteket.

– Yngre mødre lager problemer for seg selv

Kort sagt har hun lært å navigere etter intuisjonen sin – både som barn og som nybakt mor – og i mindre grad etter den typen informasjon hun ser yngre foreldre sjonglerer med i dag.

– Jeg tror foreldre til alle tider har vært nervøse og engstelige når de skulle få sitt første barn, men jeg opplever ikke at den mengden informasjon som foreldre har tilgang til i dag nødvendigvis bidrar til noe godt. Jeg tror man kan komme til å glemme å kjenne etter hva som føles riktig for en selv og på en måte miste sitt eget kompass, sier hun, og nevner hvordan hun nylig la merke til en ung mor som postet et utsagn på Instagram om at hun den aktuelle dagen ville være «oppmerksom på ernæringen» til barnet sitt.

– Som den erfarne moren jeg er – og uten å ville høres kjip og gammel ut – kan jeg noen ganger tenke at de unge mødrene jammen lager mange problemer for seg selv ved å mene at de må ha bestemte ernæringsregler, soveregler, relasjonsregler eller bestemte ideer om hvordan de snakker til barnet sitt eller involverer seg i livet deres. Hvis jeg skulle leve opp til det samtidig som jeg har et liv og en jobb, ville jeg rett og slett blitt kjempestresset. Jeg ville følt meg utilstrekkelig og maktesløs og sikkert endt opp som en ganske kjip utgave av meg selv, sier hun.

Paradoksalt nok har vi aldri brukt så mye tid med barna våre som vi gjør nå, samtidig som vi også jobber mer enn noen gang. Det kan være vanskelig å få til å gå opp hvis man vil ha foreldre som ikke stresser og noenlunde selvstendige barn.

Samtidig er ikke Sine Plambech motstander av tilgangen til kunnskap, understreker hun – og det hender også at hun er bekymret.

– Jeg har selv en sønn som har ADHD, og det er jo veldig, veldig bra at han er blitt diagnostisert. Slike ting var jeg overhodet ikke oppmerksom på da jeg fikk min eldste sønn. Jeg merker jeg at jeg følger mer med på om noe er galt med mine yngste, fordi det er blitt et generelt fokus i samfunnet. Utviklingen gjør at vi foreldre hele tiden må sortere informasjon vi får og bestemme hvilken pedagogisk ramme vi setter for barna våre, konstaterer hun.

Les også (+): Må 5-åringen gi nattaklem hvis han ikke har lyst?

Tillit er nøkkelen

Av samme grunn er FAFO-tanken også noe man skal bruke med varsomhet, mener Sine Plambech. Vi kan selvsagt ikke sluke den rått og la barna våre surre så mye rundt at vi utsetter dem for direkte (livs)fare.

– Det gjelder å ha proporsjonene på plass – og ellers vise barna tillit og gi dem frihet til å være seg selv, sier hun.

– Noe av det jeg virkelig synes er interessant, er måten barna dine er på – nesten helt fra begynnelsen, når de kommer ut. Jeg har et barn som bare var sterk og klar for verden med en gang, og et annet som var en liten pingle. Og slik har de fortsatt å være. Jeg tror også det er det som har gjort at jeg som forelder ser på dem og tenker: ‘You do you’. Og at grunninnstillingen min alltid har vært sånn: ‘Det finner dere ut av selv, og så er jeg her hvis dere trenger meg’. Jeg blir for eksempel heller ikke bekymret hvis de har et halvt år der de helst vil sitte på rommet og spise nudler og se på en skjerm. For min erfaring er at de plutselig kommer ut av kokongen sin og får lyst på salat, sier hun og fortsetter:

– Barn er jo ordentlig kloke og rasjonelle. De har for eksempel alltid en god grunn til å flippe ut eller bli hysteriske hvis man gidder å lytte til dem. Så jeg tror jeg tenker at de også ofte finner ut av det selv hvis de har dårlige vaner.

Én ting er Sine Plambechs egne erfaringer, noe annet er de mange forskningsundersøkelsene som viser hvor lite vi faktisk kan påvirke barna våre, minner hun om.

– Vi må ikke tro at det er helt utrolig avgjørende om vi gir barna våre en bestemt frokost eller holder øye med dem hele tiden, konstaterer hun og bemerker at det nok ikke er tilfeldig at FAFO-bevegelsen har sitt utspring i USA.

– Jeg har bodd der borte i mange år. Vi kan nok synes at vi følger med på barna våre her hjemme, men det som foregår for eksempel blant middelklassen i New York og de mer velstående foreldrene, er helt vilt, forteller hun.

– Vi har opplevd at foreldre har kommet med sin egen matpakke, som da er det eneste barnet får lov til å spise mens det leker hos oss i to timer. Eller mødre som tar for gitt at de selvfølgelig skal sitte sammen med barnet mens det leker.

Amerikanske studier avslører at foreldres trang til overvåking av barna primært skyldes en angst for ulykker og kidnapping – hvor sistnevnte er helt ekstremt usannsynlig, selv i USA. Det fremkommer også at barn i 8–12-årsalderen faktisk helst vil ha frihet til å leke og være fysisk sammen med vennene sine uten voksentilsyn.

Og sosiale fellesskap på nett vil de helst gå til hvis det betyr at de kan slippe foreldrenes innblanding.

Les også: (+) Er det veldig rart hvis jeg og mannen tar med oss et barn hver og drar på ferie hver for oss?

Den gode rollemodellen

Skal man tro noen av kildene i store amerikanske medier, kan FAFO-tilnærmingen blant annet gi barn mulighet til å bli mer motstandsdyktige, uavhengige og løse problemer på egen hånd. Men betyr ikke det at barna allerede har et noenlunde fornuftig utgangspunkt?

Jo, vurderer Sine Plambech. For henne handler det i høy grad om å være en god rollemodell for ungene sine og gi dem noen grunnverdier som de kan navigere etter på veien.

– Det har alltid vært viktig for meg at de har respekt, empati og omsorg for andre mennesker. Det har jeg prøvd å lære dem ved å ta dem med på noen av jobbreisene mine som antropolog, sier hun og forteller hvordan det blant annet har betydd at barna hennes har møtt noen av migrantkvinnene og sexarbeiderne hun jobber med i forskningen sin, og noen ganger har de også blitt passet av dem.

– Det har vært viktig for meg at barna mine lærer å være fordomsfrie og åpne overfor andre mennesker. Jeg vil gjerne vise dem at verden er spennende, og at det er godt å være nysgjerrig, sier hun og kommer med enda en kobling til jobben sin:

For når man møter familier som lever under helt andre forhold enn våre, setter det naturlig nok vårt syn på barneoppdragelse litt i perspektiv.

– Det er veldig mange barn i verden som blir herlige, skjønne mennesker fordi de har vært ute og funnet ut av ting selv. Ikke fordi foreldrene deres bestemt det, men fordi omstendighetene gjør at de er nødt til det. Det tror jeg vi kan lære noe av, sier hun.

Uansett hvor inspirasjonen stammer fra, tyder mye på at stadig flere foreldre faktisk begynner å se fordelene ved å slippe litt mer taket. Så utover å lagre Sine Plambechs erfaringer i mammakompasset mitt, skal jeg kanskje invitere til en voksenstund på sidelinjen neste gang jeg treffer en forelder ved sandkassen på lekeplassen.

Jeg tenker at det i verste fall kan føre til at barna lager så flotte sandkaker at de kanskje spiser dem. Med hånden på hjertet, hvem har ikke slukt litt sand som liten og likevel fått et fint liv? I beste fall kan det kanskje også føre til at de små menneskene erfarer hvor dårlig sand egentlig smaker, hvordan de helt alene lager en sandkake – og ikke minst bare ha plass til å være det de er: Barn.