Mor er sjalu på barna mine

Min ellers så livsglade mor er i begynnelsen av 80-årene. Hun er åndsfrisk og ellers ved god helse, men hun har blitt dårlig til beins. 

Derfor kommer hun ikke like mye ut som før, noe som gjør henne rastløs, fordi hun vanligvis er veldig sosial. Mannen min og jeg jobber begge fulltid, vi er også foreldre til to barn og besteforeldre til nå to barnebarn. 

Vi har derfor en del å gjøre.

Etter at jeg fikk barnebarn, har moren min begynt å komme med spydige stikk om at jeg duller med barna og barnebarna og bruker altfor mye tid på dem og for lite tid på henne. Jeg kan godt se det fra hennes ståsted.

For inntil moren min fikk bevegelsesvansker, hadde hun et rikt sosialt liv og var ikke typen som satte av særlig mye tid til å hjelpe oss og være sammen med barnebarna sine. Det lever jeg med, og jeg ringer til moren min hver dag og besøker henne også jevnlig. 

Jeg har bare også mange andre ting å ta meg av, og ja, i motsetning til min mor prioriterer jeg å ha et nært forhold til barna og barnebarna mine. Samtidig synes jeg jo synd på moren min; jeg kan bare ikke dekke alle hennes sosiale behov, og de konstante bebreidelsene hennes og forventningene om flere besøk går inn på meg. 

Hun er etter hvert en eldre dame, og jeg vil jo ikke såre henne – har du et råd til hvordan jeg takler dette uten at det skjer?

Vibeke Dorphs råd

Selvsagt skal vi være snille og hjelpsomme overfor våre medmennesker. Vi skal også gjerne forsøke å hjelpe dem når de har problemer. Det betyr bare ikke at det er vårt ansvar å løse problemene for dem. 

Som her, din ellers så sosiale mor, som på grunn av gangvansker ikke har mulighet til å komme seg ut og delta i alt det hun pleier å ta seg til.

Det skjønner jeg godt er et problem, og det er helt sikkert noe hun deler med mange andre eldre mennesker. Det betyr likevel ikke at det er ditt ansvar å løse problemet for henne, og når du nå beskriver henne som ellers åndsfrisk, vitner det om en liten egoisme hos henne når hun likevel bebreider deg så urettferdig. 

For en daglig telefonsamtale og et besøk i uken høres i mine ører fint ut, så senk skuldrene – du gjør det bra som din mors datter.

Derfor bør du skynde deg å skyve ansvaret for at din mors behov for et sosialt liv blir ivaretatt, tilbake dit det hører hjemme, nemlig hos moren din selv. Dermed ikke sagt at du ikke vil og skal hjelpe henne, men hun har selv ansvaret for at det skjer.

Neste gang hun bebreider deg, skal du derfor forholde deg til selve problemet og ikke skyldfølelsen hun forsøker å påføre deg. Spør henne om hva dere konkret kan gjøre, slik at hun kommer seg mer ut. 

Trenger hun transporthjelp? Har hun sjekket Ældre Sagen eller noen av de mange andre kurstilbudene som finnes rundt omkring? Kan ikke venninnene hennes besøke henne hjemme eller hente henne når de selv skal ut?

Listen er lang, og den kan lett bli lengre og morsommere når moren din får fokus på den og ikke på at det er du som skal løse alle problemene for henne.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.