Min kjærestes barn vil ikke møte meg

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart seks år. Vi har begge voksne barn fra tidligere forhold.

Jeg har to som har tatt veldig godt imot henne, og det er jo fint. Hun har på sin side tre barn og barnebarn, og de har til gjengjeld ikke vært særlig åpne overfor meg, selv om jeg har gjort alt for å få et godt forhold til dem. 

Kjæresten min og jeg hadde for et år siden en stor krise, hvor vi var fra hverandre bl.a. pga. barnesituasjonen. Vi bestemte oss likevel for at vi ville gi forholdet en sjanse til, og i den forbindelse gikk vi i terapi både sammen og hver for oss. 

Jeg fikk ryddet opp i livet mitt, fikk ny jobb og endret mange ting, og det skulle kjæresten min også gjøre.

Dessverre reagerte kjærestens barn utrolig negativt da de fikk vite at vi hadde funnet sammen igjen. Jeg ble svartelistet og fikk ikke lenger delta på familiens forskjellige arrangementer. 

Særlig den yngste datteren til kjæresten min styrer kjærestens liv. Da vi gikk i terapi, ble kjæresten min rådet av psykologen til å gjøre det klart for datteren at hun ikke skulle bestemme over livet vårt. Likevel nøler kjæresten min med å sette ned foten. 

Hun frykter at hvis hun gjør det, vil hun ikke få lov til å se barnebarna sine. Derfor føyer hun datteren i ett og alt og drar dit og passer barna uten å fortelle meg om det. Barna kan jo ikke bli passet her, fordi de ikke får lov til å omgås meg. 

Jeg er i ferd med å bli skikkelig lei av det hele. Har du et råd?

Vibeke Dorphs råd

Roma ble som kjent ikke bygd på én dag. Slik er det også når det gjelder større endringer i oss selv og i livene våre. Det kan derfor virke ganske enkelt når man sitter hos en psykolog og blir enige om hva som skal til for at tingene skal bli bedre i et forhold, men det er vanskeligere når vi trer ut i virkeligheten og skal omsette disse ordene til handling.

For kjærestens barn er jo like gjenstridige som før, og kjæresten din er derfor fortsatt redd for at de samme barna skal spille det tarvelige, men effektive kortet de har på hånden; nemlig at hun ikke får se barnebarna sine.

Hvor urimelig oppførselen fra barnas side er, kan vi lett bli enige om, men det løser ikke problemet. For kjæresten din elsker barnebarna sine, og hun vil ikke miste kontakten med verken dem eller døtrene sine, noe jeg godt kan forstå.

Derfor må du aldri legge press på kjæresten din og sette henne i en situasjon der hun må velge mellom deg og barna sine. 

For kjæresten din er presset hardt nok fra før, hun trenger derfor i stedet en varm favn og forståelse, ikke bebreidelser og ytterligere press. Jeg kan lett sette meg inn i hvor tøft dette også må være for deg, men tingene blir ikke bedre hvis du også presser henne, tvert imot. 

Derfor, uansett hvor vanskelig det enn kan være, støtt kjæresten din og gi henne rom. La henne håndtere tingene slik hun mener er best, uten at hun skal måtte skjule noe for deg. 

Kanskje kan det også være en idé at hun fortsetter samtalene med terapeuten dere gikk til. Prøv å se dette som et langvarig og krevende forløp, som nok vil finne sin avslutning dersom dere holder sammen. Døtrene vil sannsynligvis miste kamplysten når de innser at moren deres er glad og trygg med deg, og at dere to derfor har valgt hverandre. 

Inntil da, vær en god og solidarisk kjæreste. 

For som nevnt: Roma ble ikke bygget på én dag, det gjelder også her.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.