Min datter har tatt barnebarna mine fra meg

Jeg søker råd om en veldig smertefull konflikt med min voksne datter. For omtrent et år siden oppdaget jeg at hun hadde tatt en betydelig sum penger fra meg uten min tillatelse. 

Jeg prøvde å kontakte henne for å snakke om det, men hver gang jeg har forsøkt å nærme meg eller foreslått et møte, har hun blokkert meg. Siden da har vi ikke hatt kontakt til tross for utallige e-poster fra min side. 

Det påvirker meg dypt - ikke bare på grunn av selve forræderiet, men også fordi jeg ikke lenger får lov til å se barnebarna mine. Jeg har blitt helt ekskludert, og jeg føler at kommunikasjonen bare vil bli gjenopptatt hvis jeg gir flere penger eller gaver. 

For en måned siden fikk jeg for eksempel en sms fra datteren min hvor hun klandret meg for ikke å gi mer penger til barna hennes. Jeg rakk ikke engang å svare før jeg ble blokkert igjen.

Jeg mener at et forhold skal være basert på gjensidig respekt og ikke bare aktiveres når det forventes noe materiell fra meg, så jeg er rådvill. Jeg vil gjerne gjøre det riktige - både som mor og bestemor - men jeg vet ikke lenger hvordan, og om det i det hele tatt er mulig. 

Samtidig ønsker jeg ikke å føle meg utnyttet eller respektløst behandlet.

Så hva gjør jeg? Hvordan kan jeg håndtere dette uten å lukke dører, men fortsatt sette grenser? Vi har alltid hatt et nært forhold, og min datter var den siste jeg trodde ville stjele penger fra meg. 

Det at hun nekter å stå til ansvar og slett ikke vil kommunisere, samtidig som hun lar det gå utover sine egne barn og mine barnebarn, sjokkerer meg. Så har du et råd?

Vibeke Dorph råder til å løse knuten i omvendt rekkefølge

Din datters oppførsel virker desperat og håpløs. Det eneste egentlig oppmuntrende jeg finner i din beskrivelse av henne, er at du aldri hadde trodd hun kunne finne på å oppføre seg slik. 

Underforstått, den usle atferden hun legger for dagen nå, er ikke normal for henne.

Det er også i den beskrivelsen av henne at jeg aner et lite snev av håp for at tingene kan endre seg. 

For jeg kan ikke la være å tenke at din datter så utmerket er klar over at hun har gått over streken ved å stjele fra deg. Men i stedet for å følge sin dårlige samvittighet, komme med en forklaring og be om unnskyldning, har hun avvist samme dårlige samvittighet og vendt den som sinne mot deg, sikkert for å forsvare sin ugjerning, både overfor deg, men også overfor seg selv.

Skal du gjenopprette forholdet til datteren din og barnebarna dine igjen, så tror jeg derfor at det i første omgang er viktig at du for en stund dropper (de ellers rimelige) bebreidelsene og i stedet sier det som det også er: Nemlig at du savner både henne og barnebarna dine, og at du er villig til å legge dette bak deg og starte på nytt.

Dermed ikke sagt at dere bare skal late som om ingenting har skjedd. Dere skal bare gjøre tingene i motsatt rekkefølge. Det må man nemlig noen ganger, når tingene har gått helt i vranglås, som de har gjort her. 

Så forsones man først, og etterpå, når tingene har roet seg, løser man opp i trådene. Jeg vet godt at det nok ikke er den mest korrekte måten å gjøre det på, men som sagt; jeg tror og håper at det bak datterens oppførsel skjuler seg en smådesperat kvinne med dårlig samvittighet. 

Den sårbarheten i henne må du få tak i, og det får du ikke via anklager og konfrontasjon, det får du kun hvis du ærlig og moderlig rekker ut hånden, så prøv det.

Vibeke Dorph er en dansk journalist og forfatter og har i mange år jobbet for alt.dk og danske Hjemmet, blant annet med spørsmål fra lesere.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.