Min asosiale mann orker ikke våre barn og barnebarn

Min mann og jeg er i begynnelsen av 60-årene og har begge voksne barn fra tidligere forhold. Jeg er utadvendt og sosial, mens mannen min trives best i sitt eget selskap. 

Vi er altså veldig forskjellige, men har alltid hatt det fint sammen.

Forskjellene har likevel påvirket forholdet til barna våre. Jeg har prioritert tett kontakt med mine egne barn, mens mannen min i større grad har latt det være opp til sine barn å holde kontakten. 

Jeg har ofte vært lei meg for at vi ikke har gjort mer for å samle barna her hjemme, men det har ikke skjedd, fordi mannen min er så usosial. Jeg har derfor fått relasjonene til mine barn til å fungere på andre måter, men jeg må innrømme at jeg ofte har vært skuffet og sint over hvor lite mannen min interesserer seg for barnas liv – særlig sine egne.

Til våren skal jeg bli mormor for første gang, og det gleder jeg meg enormt til. Jeg vil støtte datteren min og ha et tett forhold til barnebarnet mitt og også kunne passe den lille når det er behov for det.

Jeg ønsker kort sagt at datteren min og barnebarnet skal føle seg velkomne og ikke gå på listeføtter når de er her.

Da jeg forsøkte å snakke med mannen min om det, endte det i en krangel. Han orker nemlig fortsatt ikke «gjester», og små barn sier ham «ingenting». Jeg ble helt paff og ulykkelig over den beskjeden.

Jeg savner allerede liv i hjemmet vårt, men hva skal jeg gjøre? Jeg elsker ham, han er også en snill, klok og kjærlig mann, men jeg lengter etter at vi åpner hjemmet vårt for familien.

Vibeke Dorphs råd

Det er jo fint for mannen din at han trives så godt i sitt eget selskap. 

Det skal han få lov til, men når det gjelder barna og barnebarna dine, synes jeg det er helt rimelig at du slår i bordet. For hvordan han selv har valgt å omgås sine egne barn, tror jeg vi skal være forsiktige med å blande oss i, men du har rett til å omgås dine barn slik du mener er best.

Her ønsker du å vise større gjestfrihet, slik at familien din føler seg mer velkomne når de er hos dere.

Det er et helt rimelig ønske. Dere er to mennesker som bor under samme tak, så dere er vel også to til å bestemme hvordan det skal være å komme hjem til dere?

Var jeg deg, ville jeg derfor starte med å snakke med mannen din om hvordan dere innretter dere, slik at også du kan få ønskene dine om å åpne hjemmet deres oppfylt, samtidig som han føler at han kan være der. 

Har dere for eksempel et rom han kan trekke seg tilbake til når du har barn og barnebarn på besøk, og han ikke orker å delta i selskapelighetene? 

Skal det være faste dager hvor familiesamværet foregår andre steder enn hos dere?

Få noen klare avtaler, og snakk også med datteren din om utfordringene deres. Folk har nemlig en tendens til å ta mye plass når de er sure. Her er det bra om datteren din vet at mannen din ikke er sur på henne eller barnet hennes, men bare er et svært innadvendt menneske som øver seg på å omstille seg og tilpasse seg. 

Vær generelt åpen om utfordringen, så du ikke ender med å føle deg som en lus mellom to negler. For selvsagt skal hjemmet deres være et sted der familien din har lyst til å være. 

Det kan også føre til at mannen din på sikt blir mer interessert i sine egne barn, og det vil jo bare være fint.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.