Jeg var utro. Nå er mannen min sint og bitter på vennene mine

Jeg er en 30 år gammel kvinne, gift på 10. året og mor til en sønn på åtte år. 

For fire år siden var jeg dessverre følelsesmessig utro mot mannen min med en annen. Det skjedde etter at jeg mistet en forelder og endte i en dyp krise. 

I den perioden presset mannen min meg konstant for sex og intimitet, mens jeg ikke hadde overskudd. Jeg følte meg presset og manglet støtte, så jeg søkte bekreftelse hos en annen mann. Mannen min oppdaget det, vi var kortvarig fra hverandre, men fant sammen igjen.

Vi har siden arbeidet med forholdet vårt, men han kan fortsatt ikke tilgi mine to beste venner, fordi de visste om utroskapet uten å si noe til ham. Jeg får lov til å se dem, men han vil ikke omgås dem.

Jeg står nå i den situasjonen at vi har kjøpt et hus som jeg så gjerne vil vise de to vennene mine. Jeg tenkte at jeg kunne gjøre det en dag mannen min ikke er hjemme, så han slapp å møte dem. Det vil mannen min imidlertid ikke tillate, og han truer med å forlate meg hvis de setter sine bein her. 

Jeg føler meg fanget mellom ham og mine to venner. Jeg elsker mannen min, og hverdagen vår fungerer godt, men jeg føler meg også kuet av kravene hans.

Vennene mine forstår situasjonen, men de er ulykkelige, og jeg vet ikke hvor lenge vennskapet vårt kan holde, når tingene er så kompliserte. Så hva gjør jeg?

- Kira

Vibeke Dorphs råd

Er du sikker på at du og mannen din har fått snakket skikkelig om den krisen dere var gjennom den gangen? For meg høres det nemlig ikke slik ut. 

Her virker det som om det har vært altfor mye fokus på den følelsesmessige utroskapen du endte opp i, og altfor lite fokus på hvorfor du endte der. Nemlig at mannen din, mens du var mentalt i kne, krevde sex i stedet for å gi deg den nærheten og omsorgen du hadde så sårt behov for den gangen.

Det kan godt tyde på at den delen av krisen deres ikke er blitt tatt med og tatt til etterretning av ham. For det er du som sitter igjen med Svarteper nå, du som skal vise og bevise at du vil forholdet, mens han står mentalt med korslagte armer og ikke riktig synes at han har et ansvar for at dere kommer videre. 

Følte han det ansvaret, ville han nemlig ta medansvar for at dere fikk lagt fortiden bak dere og virkelig kom videre. Det gjør han ikke når han nekter deg å se dine beste venner i deres felles hjem, for da får den gamle historien jo fortsatt lov til å ta plass. 

Jeg forstår godt at han kan være skuffet over at de kjente til sidespranget ditt, men de er dine gamle venner, det var deg de var bekymret for og fortrolige med også den gangen.

Derfor, skal dere videre, så må mannen din ta et medansvar for at det skjer. Ingen blir gladere av å holde fast ved bitterhet og nag, det gjelder forhåpentligvis også for ham. Så hold fast ved at du vil se vennene dine, når og hvor det passer deg. 

Han behøver ikke å kaste seg om halsen på dem, men begynner de så smått å bli en del av livet deres igjen, vil fortiden stille og rolig bli lagt bak dere. Det vil bare være bra for alle, også for ham.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.