Mannen min blir fort irritabel. Nå har barna begynt å unngå ham

Jeg har et problem med mannen min og hans forhold til våre to mindreårige barn. Han påstår at han elsker dem, men det viser han dem bare ikke i hverdagen.

I stedet irettesetter han dem og snerrer til dem fra det øyeblikket han kommer inn døren.

Han snakker sjelden med dem, og lytter ikke når de prøver å fortelle ham noe. Når jeg konfronterer ham, forsvarer han seg med at surheten skyldes at barna er krevende og uoppdragne.

Mannen min jobber mye, og når han endelig er hjemme, sitter han med ansiktet begravet i telefonen eller datamaskinen. Han blir fort irritabel hvis barna forstyrrer ham.

I helgene driver han med sport, ordner praktiske ting eller holder på i hagen. Det ser han ut til å trives med, men så snart vi spiser, eller han på andre måter må være sammen med barna, skjærer det seg igjen.

Det er bare når vi to er alene at han mykner opp, og da har vi det faktisk veldig fint sammen.

Barna har begynt å unngå faren sin. Mannen min forstår imidlertid ingenting når jeg påpeker problemet og sier til ham at det verken kan være godt for ham eller barna at han er så avvisende og sur.

Han forsvarer seg med at han sørger for at de får mat på bordet og tak over hodet, og at han ellers bare prøver å oppdra dem litt. Det synes jeg absolutt ikke er nok, og jeg savner en bedre stemning her hjemme.

Har du et godt råd?

Vibeke Dorphs råd

Mannen din høres ut som en som er gravd opp fra midten av 50-tallet og ennå ikke har blitt børstet støv av for å passe inn i dagens verden. I alle fall når det gjelder forholdet hans til barna deres.

Her virker det som om han lever etter prinsippet om at barn skal ses, men helst ikke høres. Den tiden er heldigvis for lengst forbi.

De fleste av oss har jo innsett at vi ikke får velfungerende barna hvis vi stadig skjeller dem ut, retter på dem og på den måten forteller dem at den de er, og det de gjør, er helt feil.

Når det er sagt, synes jeg også det er viktig at vi oppdrar barna våre og forbereder dem på å klare seg i verden og bli flinke til å omgås andre mennesker.

Det er sikkert også det mannen din tror han gjør når han stadig retter på dem. Problemet er at hvis han ikke også bruker tid på bare å interessere seg for barna og deres unike personligheter, så ender han opp med å skremme dem og gjøre dem nervøse, i stedet for å vinne deres tillit og respekt.

De færreste av oss – og det gjelder også voksne – lærer noe av å bli ropt og skreket til. Vi blir bare sinte eller redde av det, og det vet nok mannen din innerst inne selv også.

Prøv derfor å ta en prat med ham om dette. Du skal ikke belære ham, for du har sikkert noe du kan lære av ham også. Snakk heller om hva dere ønsker å gi barna deres, og hvordan dere kan oppnå dette i fellesskap.

Lytt like mye som du snakker selv, for det er den eneste måten dere kan komme til enighet på. Her kan det også hende at du må slippe tøylene litt og la mannen din få slippe til på sine egne premisser og med sine egne verdier – så lenge han gjør det med kjærlighet og respekt.

Hilsen Vibeke Dorph

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.