Mammablogger: - Man må få lov til å være trist og pottesur

(SIDE2): - Det at vi vasser i blide unger og perfekte bilder i sosiale medier, gjør at jeg får tanker om at det bare er denne siden av livet vi anerkjenner, sier Kristine Storli Henningsen.

Hun er opptatt av å normalisere tristheten og sette fokus på at triste tanker bare er en del av livet.

 - Hvorfor er tristhet så viktig?

 - Fordi vi trenger den. Den kommer av en grunn, og med et viktig budskap. For min del er budskapet kanskje at jeg er sliten og at jeg har ignorert denne følelsen i lang tid.

 - Som å presse seg til å trene under influensa

Forfatter og Antisupermamma-blogger Kristine Storli Henningsen har skrevet blogginnlegget «Den viktige tristheten» og her forklarer hun hvorfor hun selv trenger å være trist:

«Jeg trenger å være i tristheten. Tåle meg selv, stå i følelsen, helt til den glir over, lik en forbigående influensa. Det krever ro og tålmodighet, at jeg lytter innover og er snill med meg selv. Gjør jeg ikke det blir det som å presse seg til å trene under influensaen.»

Trebarnsmoren tror det handler om at mange er redde for de triste tankene.

 - Kanskje lurer man på om man er i ferd med å bli deprimert. Men det å være trist er bare helt normalt. Og man bør la seg selv være trist uten å nødvendigvis finne grunnen til det eller skulle fikse tristheten. Rett og slett bare la den gå over av seg selv ved å romme den, og la det ta den tiden det tar.

 - Hadde ikke klart å være glad hele tida

Selv forklarer Kristine Storli Henningsen at hun gir seg selv lov til å være sur også. Pottesur - lenge.

 - Det forklarer jeg til ungene også. Nå er jeg sur. Pottesur, faktisk.

I blogginnlegget  skriver hun:

«Vi er ikke fysisk skapt for å være euforiske hele tiden, det er årsaken til at forelske glir over av seg selv. Kroppen tåler det ikke i lengden, euforien blir en belastning. Vi er skapt til at livet går i bølger, opp og ned, og de ulike følelsene er vårt verktøy for å håndtere disse bølgene.»

 - Jeg ser på meg selv som en livsglad person, men jeg hadde ikke hatt sjans i havet til å «nyte hvert øyeblikk av livet» og være glad hele tida.

Henningsen er opptatt av at vi ikke må se på verken tristhet eller dårlig humør som noe negativt.

 - Jeg syns generelt det er et overforbruk av ordene «positivt» og «negativt». Det er ikke negativt å føle på tristhet eller være sur. Det er bare slik det er. Det er bare livet. Det er også synd at mange tror de må legitimere tristheten for ikke å bli oppfattet som sutrete. Selv kan jeg innimellom kjenne på en uforklarlig tristhet og det er helt greit at det ikke er en grunn til det. Jeg tror også denne tristheten går fortere over dersom vi anerkjenner disse følelsene uten at de skal «fikses» på noen måte.

 - Mange er redde for å virke sutrete

 - Hvorfor tror du mange skjuler disse følelsene?

- Det at vi alltid sier at det «går bra» er jo bare en omgangsform, og kanskje er man ikke helt klar for å åpne opp ennå. Men jeg tror også mange er redde for å virke utakknemlige eller sutrete. Hele pakka med at vi bor i et fint land, vi har mange goder og «skal ikke klage» også videre ... Men man kan ikke gå rundt å tenke på at det «kunne vært verre» eller måtte påpeke alt i livet som er bra, før man skal få lov å snakke om vanskelige ting.

 - Tristheten kan sette seg i kroppen

Psykiater Anne Kristine Bergem forklarer at det er like naturlig å være trist som å være glad.

 - Det kan være mer slitsomt å være trist enn å være glad, særlig hvis man er trist det meste av tiden over lengre tid. Men det er ikke unaturlig eller farlig.

Hun forteller at som regel når man er trist, så er det en helt vanlig og naturlig følelse.

  - Kanskje har det skjedd noe leit eller man har blitt såret. Kanskje er det noen som har vært ubehagelige mot en eller man har mislyktes med noe man gjerne ville få til. Det er viktig å tillate seg å være trist og kjenne på den følelsen også, slik man kjenner på glede.

 - Hva kan skje dersom man ikke tillater seg å kjenne på tristhet?

 - Dersom man fornekter tristhet og later som om alt er bra bestandig, kan det bli slitsomt også, og tristheten kan sette seg i kroppen som muskelvondt eller gjøre at man ikke får sove, for eksempel.

 - Vis at du tåler tristheten

Bergem forteller at vi mennesker også er ulike, noen er rett og slett bare tristere til sinns enn andre.

 - Det er helt i orden. Mange av oss har lest om Ole Brumm og vennene hans. Eselet Tussi er for eksempel mye trist. Han er også pessimistisk og gruer seg mye. Det fine i Hundremeterskogen er at vennene til Tussi lar han være trist. De prøver ikke å muntre han opp eller ber han om å ta seg sammen. Men han får være med, og er alltid invitert sammen med de andre.

 - Så, det hjelper ikke å muntre opp folk når de er triste?

 - Når noen vi bryr oss om er triste, er det viktigere å være til stede og vise at vi tåler trisheten enn at vi forsøker å avlede eller muntre dem opp. Folk tar seg gjerne sammen dersom de forstår at omgivelsene ikke tåler tristhet, og da får man kanskje ikke den tiden man trenger til å slutte å være trist.

 - Ikke frist med is eller ny katt

 - Hva med barn som er triste?

  - Det er vondt for foreldre å se at barna er lei seg og det er fristende å forsøke og finne på noen morsomt for å avlede eller tilby trøst. Som for eksempel «ikke være trist - kom så skal du få is»  eller «Det er fælt at katten din døde, men vi kan skaffe en ny». Det er ikke så lurt å reagere sånn, selv om det er godt ment.

 - Hvorfor ikke?

 - Barnet kan i verste fall tro at mat hjelper mot tristhet, eller at når noen vondt skjer, må kan man erstatte det med noen annet. Kanskje skjønner barnet at den voksne synes det er leit at barnet er trist, og så tar barnet seg sammen for at den voksne skal bli glad. Da lærer ikke barnet at det ikke er farlig å være trist. Barnet lærer heller ikke at tristhet kommer, men oftest også går over etter en stund.

 - Hva bør vi gjøre?

  - Det beste man kan gjøre når et barn er lei seg, eller en voksen for den sakens skyld, er å viser at man tåler tristheten, og at man kan være der sammen med den som er trist. For eksempel: «Det er fælt at katten din er død. Jeg skjønner veldig godt at du er trist. Det er helt naturlig å gråte når man har mistet noen man er glad. Kom, så setter vi oss her og er triste sammen. Jeg kan holde rundt deg hvis du vil».