MagmalouMarthe: - Jeg hylgråt i en time
Marthe ble endelig mamma etter det hun kaller «Det 8 år lange svangerskapet».
(SIDE2): «Lykkerus er det eneste ordet som kan beskrive hvordan jeg føler det akkurat nå! Etter 8 år der vi har prøvd å bli en familie på 4, og møtt hinder på hinder av motgang og utfordringer, sitter jeg endelig her i min egen seng på en søndag morgen og holder rundt mine to nydelige jenter, én på 6 år og én som bare er rukket å bli knappe førti timer!!»
Slik starter Marthe Kveli Valeberg (36) sin bloggpost «Et 8 år langt svangerskap er endelig over»
LES OGSÅ:Kjendisstylist forteller åpent om å miste barn
Fødte en jente i uke 18
Side2-bloggeren som blogger under navnet MagMalouMarthe har hele veien vært åpen om sin uønskede barnløshet og hvor hardt livet kan sparke fra innimellom.
Marthe og mannen har gått igjennom ulike behandlinger for barnløshet. De har opplevd graviditet, men mistet flere barn på veien.
- Jeg har også opplevd å få positive graviditetstester på «egenhånd», men har mistet alle bortsett fra nå siste gang, der Olivia som nå er en uke gammel, kom til verden etter at vi hadde en runde med mislykket IVF-behandling før det. Jeg fødte også en jente i uke 18 med trisomi 18 eller Edwards syndrom.
Trisomi 18 syndrom er en alvorlig kromosomfeil som ofte medfører alvorlige og omfattende misdannelser, veksthemming og utviklingshemning. Det er også høy dødelighet første leveår.
Fort Marthe var det slik at babyen i magen ble bedømt som ikke levedyktig og svangerskapet ble avsluttet i uke 18.
- Jeg hylgråt i en time
Endelig sitter Marthe nå med lille Olivia i armene og den stolte storesøsteren Emma Louise på seks år ved siden av seg. Det er klart hun er i lykkerus!
- Som så mange har sagt før meg, er det en helt ubeskrivelig følelse når man får barnet sitt lagt opp til brystet for første gang, og etter så mange år var det helt magisk at hun endelig lå der...En frisk og levende baby, som man har ventet så lenge på. Jeg hylgråt i en time tror jeg, sier hun til Side2.
Lang og tøff vei til målet
Det å være ufrivillig barnløs kan naturlig nok føles ekstremt urettferdig og for Marthe har veien vært lang og ofte tung. Allikevel ga hun aldri opp.
- Det har vært ganske tøft, og både hode og kropp har vært traumatisert til tider, og usikkerheten ved å tenke på om man går igjennom alt dette forgjeves, kan være ganske utmattende. Men samtidig var jeg klar for å kjempe så lenge jeg klarte, og nå er jeg selvfølgelig glad for at jeg klarte å holde ut!
- Hvordan klarte du det?
- Fordi jeg er en trøndersk stabeis som nekter å gi opp når ting blir litt tøft, og tar sjelden et nei for et nei. Jeg visste også at det var en stor mulighet for at det ikke ville gå, men sjansene er uansett større om man ikke gir opp og lever i trua. Jeg har også verdens snilleste og mest tålmodigste mann, som alltid backer meg og vi har virkelig gått denne veien sammen! Familien rundt har også vært veldig støttende, noe som har føltes trygt og godt når det har røynet på som verst.
- Men det koster å ikke gi seg også?
- Det har vært tøft både fysisk og psykisk og det er lett å bli både såret, trist og sliten underveis. Alle har en grense for hvor mye vi tåler, og jeg er fryktelig glad det gikk fint nå, for jeg var nok faretruende nær min. Hadde hodet fått bestemme, hadde jeg pensjonert eggstokkene frivillig for mange år siden, men hjertet skrek høyest i denne kampen om hva som er det mest fornuftige å gjøre, versus hva jeg faktisk ønsker mest av alt innerst inne.
Marthe har valgt å være åpen om det som har vært aller vanskeligst for henne i livet, og håper med det at hun kan gi inspirasjon til andre.
- Jeg tenker at alle har sitt å slite med og sine historier. Det kan være vanskelig å snakke om det som er vanskelig, og det kan føles ensomt å sitte alene med det man sliter med. Jeg har valgt å være åpen om min historie fordi jeg er for et åpnere samfunn der det er lov å snakke om, og ikke minst dele erfaringer, for å gjøre tilværelsen litt enklere. Å skrive om dette er også litt egenterapi, det å «lufte» mine egne tanker, få det ned på papir eller på PCen og sortere litt av kaoset av tanker som sitter mellom ørene, føles fint. Samtidig sitter det kanskje noen der ute som også opplever det samme, og kan finne litt håp, trøst eller inspirasjon i akkurat min historie.