- Livet var en fest. Helt til mørkets fyrstinne, helsesøsteren, steg vaklende ut i lyset
Cato Gjerstad skriver om sitt møte med helsesøstere.
(BA.no:) Det er ikke bare-bare å sette liv til verden. Etter kort tid blir barnet målt og veid jevnlig, kurver skal følges og bokser skal krysses av. Som et enormt lebensborn-prosjekt. Ante ikke at eugenikk fortsatt var vanlig.
Min sønn er en fin liten fyr. Blid, lattermild og utrolig uforsiktig med skarpe objekter. Livet var en fest. Helt til mørkets fyrstinne, helsesøsteren, steg vaklende ut i lyset.
Hodet hans er for stort, sier hun. Jaha. En ung lege blir kalt inn. Han mener også hodet er for stort. Jeg har visst skapt et ballonghodet monster. Stort hode kan tyde på vannhode. Hva enn det er. Hun bestiller time på Haukeland. Bekymringene gjør mitt hode litt større. Leser meg opp på den noe komiske navngitte tilstanden. Operasjoner. Dren. Høres ikke trivelig ut.
Innkallingen til Haukeland kommer aldri. Etterlyser den. De har ikke mottatt noen henvisning. Den ble aldri sendt. Jøss. Hva er dette, NAV?
Jeg ber om en annen lege. Får det. En eldre, litt mer erfaren lege ser på den lille blåøyde gutten med det abnorme monsterhodet, etter en drøy måned med bekymring og vannhodebry. Ingenting galt, sier han, vokser normalt etter kurven, og hodeformen er ikke deformert på noen som helst måte. Så det er ikke vannhode. Han har, til alt overmål, et helt vanlig hode. Til tross for at en erfaren helsesøster og en uerfaren lege insisterer på å skremme en fersk småbarnsfar.
Ny helsesøster. Hvorfor prater han ikke? Dette er visst et enormt sjelsettende problem. Er det problemer i hjemmet? Hvordan er jeg som far? Holder jeg ham i et bur og kaster egg på ham dagen lang? Ignorerer jeg ham kanskje? Er jeg rett og slett en forferdelig fyr, med en omsluttende aura som hindrer min sønn i å snakke?
Prater med barnehagen. Helt normalt i hans alder, han snakker jo litt, aper enkle ord. Og han er jo gutt da, som vi alle vet, er de utrolig treige. Barnehagen lurer på hva i alle dager helsesøsteren holder på med. Og det gjør jeg også. Men hun fortsetter med sine absurde forventninger. Min sønn på knappe 18 måneder burde allerede lese kronikker i Aftenposten mens han nipper til sitronteen sin, mens han sjekker aksjene sine på iPaden.
Den nye helsesøsteren er ung, åpenbart med utrolige mengder bokkunnskap friskt i minnet, og en tilsynelatende prestasjonsangst. Og det er helt greit. Men hun får fortsette sitt terrorvelde mot noen andre foreldre. Skjemaer, kurver, fjas, fjas og fjas.
Alle barn er forskjellige. Min mor fikk beskjed om at jeg var for lang, og for tung. SKAL JEG KAPPE AV HAM BEINA OG SLANKE HAM? Og her sitter jeg, en helt vanlig fyr, som er litt for lang, men ikke så veldig tung da, i det minste. Med en liten gutt med kjempehode som ikke kan så mange ord ennå. Avsindige dårlige gener antar jeg.