Idrettsglede er for alle! Hvis du har penger, da

Dette er et debattinnlegg som representerer forfatterens meninger. Innlegget ble først publisert i Aftenposten, men er gjengitt med tillatelse.

I skrivende stund sitter jeg på en tribune og venter på at sønnen min skal være med på et juleshow i turn. Jeg har med besteforeldre og har betalt 100 kroner pr. person for å komme inn.

Neste uke er det korkonsert: 200 kroner pr. person (greit nok ikke idrett, men en aktivitet, da).

Til helgen er det håndballkamp, og det koster 70 kroner i inngangspenger for å se min datter spille. Og samtidig kommer det inn en melding i appen Spond: «Vipps 50 kroner hvis du ønsker å være med på gave til trenerne.»

Jeg vippser. For jeg er heldig. Og barna mine er heldige. Vi har penger. Selv om jeg synes det blir mange utgifter nå før jul, så har jeg penger på konto.

Jeg har betalt treningsavgift, medlemskap og lisenser. Jeg er aktiv i idrettsklubben min som hjelpetrener og lagleder.

Og mens jeg sitter her, så kjenner jeg at idrettsglede ikke er noe som er tilgjengelig for alle. Samtidig vil jeg at det skal være det.

Løsning på problemer

Jeg tror idretten kan være roten til løsningen på mange av de problemene vi ser blant dagens unge. De kan handle om fysisk og psykisk helse, kriminalitet og mangel på livsmestring.

Vi trenger alle en arena vi kan skinne på. For noen er dette på skolen. For andre er skolen et mareritt, men for mange av disse er idretten er arena hvor de kan skinne.

Hvor de kan få ut sin energi, hvor de mestrer, får skryt, vokser som personer, hvor de en kort tid kan få glemme sine bekymringer, og hvor de er en del av noe som jeg tror er viktig for alle, et fellesskap.

Tro meg. Jeg vet det. Jeg jobber med dette og ser det rundt meg hver eneste dag.

Les også: Han står der på lekeplassen. Står der med fullt fokus. Men ikke på barna ...

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Flott fellesskap. Men det koster penger.

Jeg var selv aktiv i både fotball og håndball i min oppvekst. Det jeg sitter igjen med, er livslange vennskap og en tilhørighet.

Jeg er evig takknemlig.

Takknemlig for at mine foreldre hadde økonomi til å gi meg muligheten til å være en del av det flotte fellesskapet. Og jeg er takknemlig for at jeg har muligheten til å gi dette videre til mine egne barn.

For det er det idrettsglede er. Fellesskap, sosial arena, vennskap, trygghet, tilhørighet og mestring.

Men dette har en pris. Det koster penger. Mye penger. Og for mange er det penger foreldrene ikke har.

Vil aldri skjønne hvor vanskelig det er

Mange ungdommer henger ute på kveldstid. Ikke fordi de nødvendigvis synes det er herlig med den kalde, friske desemberluften, men i mangel på et annet sted å være. Fotball har de sluttet med, og treningssenter har de ikke penger til.

Mange tenker nå at «dette har vi hørt før»! Og det har dere kanskje også. Samtidig kan vi ikke legge bort denne saken før vi med hevet hode stolt kan si at det faktisk er idrett for alle!

Som en som har penger er det lett å si at de som ikke har råd, bare kan si ifra, så skjønner vi andre det. Så enkelt er det ikke.

Vi som er privilegerte, vil aldri skjønne hvor vanskelig det er å gå inn i en hall og fortelle i billettluken at man ikke har 70 kroner til å se barnet spille kamp. Eller ikke kan bidra med 50 kroner til en gave.