- Jeg glemmer aldri følelsen av å sitte skrubbsulten på rommet til venninnen min og vente på at hun skulle spise middag

KOMMENTAR:

Det var verken traumatisk eller en veldig grusom opplevelse. Men jeg husker godt de gangene jeg var og lekte hos en kompis eller venninne som hadde foreldre som ikke ga deg middag.

Maten var forbeholdt de som var i familien, og man fikk valget mellom å gå hjem eller vente på rommet til kompisen hadde spist opp.

Dette var ikke uvanlig da jeg var barn. Vente på rommet eller gå hjem - alle har vært der.

Vi satt på rommet, innhul i magen, og ventet. For man ville jo heller leke mer enn å dra hjem og spise. Det var i hvert fall min prioritet som 8-åring!

Ekstra poteter

Jeg delte en litt tørr, nostalgisk vits om dette på Facebook her om dagen, og som forventet: Alle hadde hatt noen sånne venner, med foreldre som ikke bød på mat.

Brorparten av de som reagerte og kommenterte syntes det var en veldig rar og klein greie. Hva er det som gjør at man ikke inkluderer venner på besøk rundt middagsbordet?

Hjemme hos oss fikk gjestene alltid mat. De fikk til og med det fineste stykket.

Uansett om jeg hadde en eller fire venner på besøk, så kokte vi alltid ekstra poteter og ordnet det til slik at alle ble mette på et eller annet vis. Selv om mamma kanskje bare hadde kjøpt fire stykker laks til familien på fire.

Hvor mye spiser et barn?

En bekjent av meg fortalte at hjemme hos henne handlet det om økonomi. Men hvor mye spiser et barn, liksom?

Jeg innbiller meg at om jeg hadde hatt ekstremt dårlig råd, ville jeg heller spist meg mett på brødskiver eller cornflakes selv og servert ungene middag.

Men nå har jeg som regel råd til å koke en pakke ekstra spagetti. Og som oftest ligger det noe spiselig i fryseren det går an å trylle frem.

For meg er det vanskelig å tro at dette handler om økonomi. Men i en kommentar på Facebook skrev noen følgende som fikk meg til å tenke:

«Hos mine venner og vår familie har det vært penger, jo. Det er en sammensatt problematikk - ikke sort/hvitt. Jeg husker det var barn som ble sendt på lekebesøk i middagstida av en grunn - og det var ikke fordi alle hadde nok, for å si det sånn. Jeg er kanskje eldre enn deg og årsaken var kanskje ikke åpenbar da du var liten, til hvorfor det var som det var. Om det var sosialpolitisk korrekt? Nei, så visst ikke i henhold til dagens tankesett og levevis. Men det var helt normalt før, og igjen, "tradisjonen" med ikke å dele middagen med andre kom ganske garantert av økonomiske årsaker.»

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Bare nok til seg selv

Da er mitt neste spørsmål: Man sparer vel ikke penger på å ikke dele mat? Jeg synes det høres utelukkende gjerrig og lite raust ut.

Men hva vet jeg? Man kjøpte kanskje ikke mer enn akkurat nok. Likevel synes jeg det er merkelig å la et barn sitte på rommet og vente mens det klaprer i kopper og kar og lukter kjøttkaker i brun saus fra kjøkkenet.

Jeg husker at moren til en av venninnene mine sa at «vi har bare akkurat nok mat til oss her, skjønner du.» Så hun må jo ha følt på et eller annet.

Men kunne man ikke bare spist litt mindre, eller tatt seg en skive før middagen selv, slik at gjestene også fikk noe i magen?

Kom gråtende hjem

Noen sier at man hadde en helt annen holdning i norske husholdninger før. At man rett og slett ikke forsynte seg av andres mat eller «spiste på andres regning.» At det var en gjengs holdning.

Jeg kan se for meg at dette kanskje var vanlig i etterkrigsårene, men på 1970-, -80- og -90 tallet kan jeg ikke skjønne annet enn at dette ikke handlet om økonomi, men om sosiale normer.

Jeg kan bare le av det i dag, men mamma har fortalt at jeg ved flere anledninger kom hylgråtende hjem etter å vært hele dagen hos en venninne. Fordi jeg var så sulten!

Skjer dette fortsatt? Er det fortsatt vanlig å be barn på besøk vente på rommet til familien har spist? Eller er det nye tider?

For meg vil det å ikke be et barn om å bli til middag være helt uakseptabelt.