Utseendepress

- Du ser ikke ut som du snart er førti, mamma!

Takk for komplimentet. Tror jeg.

Sist oppdatert

KOMMENTAR: Min snart 12 år gamle sønn proklamerer dette med alderen min som om det er det jeg vil høre mest av alt i hele verden.

Og visst er det kjekt å få et slikt kompliment. For det er vel et kompliment?

Eller er det et trist signal om at ungene allerede i tidlige barneår lærer at vi voksne mer enn noe annet ønsker positive tilbakemeldinger på hvordan vi ser ut?

Min femåring pleier å gi meg skryt når jeg har på meg et fint smykke. Alle tre guttene nikket anerkjennende da jeg hadde på meg en skikkelig flagrete kjole her en dag.

- Det der var mye kulere enn det meste du pleier å ha på deg mamma, sa han på ni.

Takk for det!

Men betyr det at jeg ikke er så kul likevel? Sånn til vanlig, liksom? Skal jeg ta det for fin fisk, eller skal jeg spørre hva de egentlig mente?

Glad for at de klemmer tilbake

Jeg skal vel være glad for at ungene mine gir meg komplimenter og at jeg får gode klemmer hver dag. Eller rettere sagt: de klemmer tilbake når jeg strekker armene mine ut etter dem.

Barn lærer jo av oss, de ser på hvordan vi håndterer hverdagen og gjør mye av det samme både nå og senere. Når de ser meg stå foran speilet og sminke meg, blåse håret tørt og ikle meg kjoler og smykker, forstår jeg godt at de oppfatter det som at utseende er viktig.

- Hvorfor tar du sånn på øynene dine, mamma? Hvorfor må du ha sånn rødt på kinnene dine?

Det har femåringen spurt om mange ganger. Hva svarer man da?

Tja. Fordi jeg vil ha store, vakre øyne? Fordi jeg vil se bra ut for andre? For meg selv?

Hvem er det vi pynter oss for? Kan vi gå på butikken uten sminke? Treningssenteret?

Eller er vi så opptatt av at vi skal se bra ut, at vi til tross for et raskt ærend for å kjøpe en liter melk eller innfor en svett seanse på tredemølla ikke klarer å la være å hive sminkeansiktet på?

Hva sier det i så fall om oss? At vi bare er opptatt av å føle oss vel? Eller at vi ikke tør å vise oss for andre om vi ikke er stylet og presentable?

Irriterende i-landsproblem

Jeg klarer å trene uten sminke. Men det er lett å irritere seg over kvisen på kinnet som vises så godt uten sminke.

Eller over at håret ikke vil ligge rett, og at det ender med et skjerf rundt hodet for å skjule den dårlige hårdagen.

Iblant blir jeg kjempeirritert på meg selv for at jeg lar slike bagateller gå inn på meg. Det er jo et i-landsproblem av dimensjoner! Det er ikke dette jeg vil at mine gutter skal lære av meg.

Hva skal vi så gjøre? Dra oss ut av sengen og la hår og annet bare stå til? Dra på oss pysjbuksen og la være å børste tennene før vi drar på jobb?

Det går jo ikke helt det heller. Jeg kan liksom se for meg finansmannen på kontoret i pysjbuksen eller sykepleieren som ikke har giddet børste tennene og sette håret i hestehale.

Samfunnet forventer at vi er respektabelt kledd, i hvert fall gjør arbeidslivet det. Jeg ville aldri våget å gå på et intervju i hullete jeans, men jeg vet at andre tør. Det sier kanskje mer om meg enn om dem?

En sminkefri dag i uken

Fra nå av skal jeg prøve å gi enda litt mer blaffen på dette området, fortsette å dra på meg røde strømpebukser og en sekkete genser og dra på tur.

La kvisen på kinnet vises for hele verden og tenke at «Ha, jeg tør. Gjør du»?

Jeg skal vise ungene at det går fint å ikke sminke seg hver dag, så fra neste uke skal jeg ha en sminkefri dag i uken.

Eller, i hvert fall øyesminkefri. Må nok ha litt pudder på kinnene. Eller klarer jeg å la være?

Og vil jeg fortsette å få komplimenter fra guttene mine? Kanskje det neste tolvåringen sier er:

- Mamma, du ser så trøtt ut. Har du glemt å sminke deg?

Denne saken ble første gang publisert 27/03 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også