– Er du i ferd med å kjefte på barnet ditt? Still deg dette spørsmålet først

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Som foreldre opplever vi ofte at reaksjonene våre kommer raskere enn refleksjonen.

 Barnet roper, søler, protesterer eller bryter en regel, og før vi helt rekker å tenke oss om, har vi allerede svart. 

Noen ganger med tålmodighet og varme, andre ganger mer skarpt enn vi egentlig ønsket.

 Mange foreldre kjenner igjen den lille ettertanken som kan komme senere på kvelden:

 Hvorfor reagerte jeg så sterkt akkurat da? Hva var det egentlig som skjedde i det korte øyeblikket mellom barnets handling og mitt svar?

Rask tenkning

Daniel Kahneman er en Israelsk-amerikansk psykolog og forsker. Han beskriver i boken Thinking, Fast and Slow hvordan menneskelig tenkning i stor grad kan forstås som et samspill mellom to ulike måter å tenke på. 

Den ene er rask, intuitiv og automatisk, mens den andre er langsommere, mer reflektert og krever større mental innsats. 

Selv om teorien først og fremst ble utviklet for å forstå beslutninger og vurderinger i hverdagslivet, er den også overraskende gjenkjennelig i foreldrerollen, hvor mange av de viktigste øyeblikkene nettopp utspiller seg i skjæringspunktet mellom spontane reaksjoner og mer gjennomtenkte valg.

Den raske tenkningen, som Kahneman kaller system 1, er den delen av oss som reagerer spontant og uten særlig bevisst anstrengelse.

 Den hjelper oss å lese ansiktsuttrykk, oppfatte tonefall og forstå situasjoner uten å måtte analysere dem i detalj. For foreldre er dette systemet helt avgjørende. 

Det er system 1 som gjør at vi instinktivt snur oss når barnet vårt gråter i et annet rom, eller at vi merker den lille endringen i stemmen som forteller oss at noe ikke er helt som det pleier. 

Intuisjonen vår er derfor ikke bare nyttig, men ofte en viktig del av det å være en sensitiv og responsiv omsorgsperson.

Samtidig har den raske tenkningen en tendens til å trekke konklusjoner før vi egentlig har sett hele bildet. Den fyller inn tomrom i forståelsen vår, ofte basert på tidligere erfaringer, forventninger eller følelser.

 I en travel familiehverdag kan dette føre til små, men betydningsfulle misforståelser.

Les også: Unngå denne foreldretabben ved raserianfall hos barnet: – Man heller bensin på bålet

Den kloke foreldrestemmen

Når barnet protesterer mot leggetid, kan vi raskt tolke det som trass eller vilje til å utfordre grenser, selv om barnet kanskje først og fremst er overtrøtt, overstimulert eller trenger litt mer nærhet før dagen avsluttes. 

Når søsken krangler, kan vi automatisk plassere roller, den ene som bråkmaker, den andre som offer, uten å stoppe opp og undersøke hva som faktisk skjedde.

Det er her den langsommere tenkningen, system 2, får betydning. Dette systemet aktiveres når vi stopper opp og reflekterer mer bevisst over situasjonen vi står i. 

Det krever litt mer tid og mental energi, men åpner også for en bredere og mer nyansert forståelse.

 I foreldrerollen kan det for eksempel bety å ta et lite øyeblikk før man svarer på barnets utbrudd, eller å spørre seg selv hva som kan ligge bak atferden vi ser.

 Ofte er det i dette lille mellomrommet, mellom impuls og respons, at den mer kloke foreldrestemmen får plass.

Still deg dette spørsmålet

Mange foreldre opplever imidlertid at dette rommet kan være vanskelig å finne, særlig i perioder preget av lite søvn, høyt tempo og mange krav. 

Små barn våkner om natten, morgenene er travle, og ettermiddagene kan være fulle av logistikk, lekser og middagsforberedelser. Under slike forhold er det ikke overraskende at system 1 ofte tar styringen. 

Kahnemans perspektiv kan derfor også bidra til en viss vennlighet overfor oss selv som foreldre. 

Når vi reagerer raskt og følelsesmessig, er det ikke nødvendigvis fordi vi mangler gode intensjoner, men fordi den menneskelige hjernen ganske enkelt er skrudd sammen på nettopp denne måten. 

Vi er alle mer påvirket av øyeblikkets følelser og automatiske tolkninger enn vi kanskje liker å tro.

Samtidig viser forskningen at små justeringer i oppmerksomheten vår kan gjøre en forskjell.

 Å stille seg et enkelt spørsmål, Hva kan ellers forklare denne atferden? kan noen ganger være nok til å skifte perspektiv. 

Kanskje barnet som plutselig blir sint egentlig er sultent eller slitent. 

Kanskje tenåringen som virker avvisende ikke først og fremst ønsker avstand, men forsøker å beskytte seg selv i en situasjon som oppleves sårbar. 

Slike små nyanser i forståelsen kan i neste omgang påvirke hvordan vi møter barnet vårt, både i tonefall og handling.

Selvregulering

På samme måte kan det å minne seg selv på at barn fortsatt er i ferd med å utvikle evnen til selvregulering, bidra til at vi møter reaksjonene deres med litt mer nysgjerrighet og litt mindre irritasjon. 

Barns følelsesmessige reaksjoner er ofte sterke nettopp fordi systemene som regulerer impulser og følelser fortsatt er under utvikling.

 Når vi som voksne klarer å møte dette med en viss ro, fungerer vi i praksis som en ytre regulering for barnet, en støtte som gradvis kan bli til barnets egen indre kapasitet.

Et annet viktig poeng i Kahnemans arbeid er hvor sterkt omgivelsene våre påvirker beslutningene vi tar. 

Vi liker ofte å tenke at gode valg først og fremst handler om viljestyrke eller moral, men i praksis spiller struktur og rammer en langt større rolle. 

I familielivet kan dette være en nyttig innsikt. 

Rutiner rundt måltider, skjermbruk og leggetid er ikke bare praktiske ordninger, men små former for psykologisk arkitektur som gjør det lettere for både barn og voksne å handle i tråd med det de egentlig ønsker.

Når hverdagen har forutsigbare rytmer, trenger verken barn eller foreldre å ta like mange beslutninger i øyeblikket. 

Det reduserer friksjon og gjør det mer sannsynlig at de langsiktige intensjonene våre, ønsket om varme, tydelige grenser og gode relasjoner, faktisk får plass i praksis. 

Les også (+): Sønn krever penger til barnebarnas hobbyer

Velg annerledes

Mange foreldre opplever for eksempel at konfliktnivået rundt leggetid reduseres betydelig når rutinen er stabil og forutsigbar, ikke fordi barna plutselig blir mer samarbeidsvillige, men fordi situasjonen i mindre grad krever nye forhandlinger hver kveld.

Kanskje ligger noe av visdommen i Kahnemans perspektiv nettopp her: i erkjennelsen av at vi som foreldre ikke bare er veiledere for barnas utvikling, men også mennesker med våre egne automatiske reaksjoner, sårbarheter og tankemønstre. 

Når vi blir litt mer oppmerksomme på hvordan disse mekanismene virker, kan vi også gi oss selv et lite rom til å velge annerledes. Ikke perfekt, og ikke hver gang, men kanskje litt oftere enn før.

Foreldreskap består sjelden av store, dramatiske øyeblikk. Det består først og fremst av mange små møter i løpet av en dag: et blikk over frokostbordet, en konflikt i gangen før barnehagen, en samtale i bilen, en godnatthistorie på sengekanten.

 I disse øyeblikkene er det ikke nødvendigvis de perfekte ordene som betyr mest, men vår evne til å være til stede, til å se barnet en gang til før vi konkluderer, og til å la forståelsen komme før reaksjonen.

Og ofte er det nettopp i disse små pausene mulighetene for justering ligger, når vi trekker pusten, legger merke til vår egen første impuls og gir refleksjonen noen sekunder mer, her oppstår noe av det mest betydningsfulle i foreldreskapet.