Katrine så ønskelisten fra sin brors barn: «Jeg er flau»

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

«Hva ønsker barna seg i år?» lød spørsmålet i tekstmeldingen som tikket inn fra min lillebror.

Jeg svarte, og han sendte meg sine barns ønsker. Vi har begge to barn, en gutt og en jente, noenlunde jevnaldrende - men så stopper likheten også her. I hvert fall i den søte juletiden.

Hans barns mange ønsker kom direkte fra barnas munn. Fair nok, når jeg nå ba om barnas ønsker. Det var små, merkelige plastdingser som kan lage en irriterende lyd når du trykker på riktig sted. YouTube-dukker av tvilsom karakter, eggformede bamser med store øyne og lange vipper, som visstnok kan kles ut med tilhørende glittergreier. Og. Så. Videre. 

Det var tenkt i alle prisklasser, for som han alltid sier, så handler det ikke om hva tingene koster, men at barna blir glade. Det har han sannelig rett i. Og så langt er vi enige.

Sensurert ønskeliste

La meg starte med å avsløre at mine barns ønskeliste var en del kortere - og noen vil også mene en hel del mer kjedelig. Den har nemlig vært igjennom en voldsom form for sensur av undertegnede her.

Alt leketøy, ”jeg-vet-du-ikke-vil-leke-med-om-en-måned”, var sortert bort, og de mer fornuftige innkjøpene hadde erstattet plassen. Plastikkræl produsert i tvilsomme land av minst like tvilsomme mennesker, var borte vekk. 

Høylytte bamser og deres pelsede likemenn, gigantiske Nerf guns og små dippedutter hadde også forlatt festen. Det samme hadde de elskede figurene kjent fra TV, som min yngste sikkert mister interessen for om en måned.

De mange ivrige kryssene satt av barna mine i de mange lekekatalogene hadde vært forgjeves, men hva de ikke vet, har de jo ikke vondt av, de kjære barna.

Mor vet best - eller hva? 

Jeg klappet meg selv på skulderen over hvor tøff jeg er i en tid hvor krig og andre menneskers ulykke fyller mediene. Hvor vårt forbruksmønster er mer komplekst og ekkelt enn noensinne - og hvor vi bør lære barna våre at de IKKE bare kan forvente at samtlige kryss fra katalogen blir til virkelighet og ligger under treet og vinker til dem julaften. 

Og, viktigst av alt, at de er heldige, for det er langt fra alle barn som er så pokkers privilegerte som de er.

Og nå ja, at mor naturligvis vet best.

Men handler det i virkeligheten om noe helt annet? Skyldes min kontroll utelukkende mine egne egoistiske behov? At JEG synes vi skal skru ned. At JEG mener verden er av lave. At MIN økonomi er stram. At JEG får vondt i magen over å bruke penger på noe JEG mener er søppel? At JEG synes barna mine er overbortskjemte?

Den umiddelbare konklusjonen er ja. Det er utelukkende det det handler om. Men så igjen - er det ikke det all form for barneoppdragelse og sunn fornuft handler om? 

Vi lever i et land som er plassert så sinnssykt privilegert på kloden at mange av oss nettopp kan tillate oss å bruke tid på å tenke på den slags. Kanskje er det nettopp det faktum som treffer meg.

Jeg er flau! Primært over meg selv. For hvis ungene mine drømmer om en søt kattepusbamse med neglelakk og fluffy ører og en fargerik plastpistol som kan skyte med både vått og tørt, så greit nok. Da er det nok forholdsvis elendig timing å bringe krig, ødeleggelse og sult på banen.

Kanskje er det nettopp nå, når verden rundt oss seiler av gårde, at vi skal gi slipp på egne prinsipper om det ene og det andre. Julen er og har alltid vært barnas fristed til å kunne leke, drømme, åpne drittpakker og bare være barn. 

Kanskje skal jeg bare skal la være å blande meg inn, nå når jeg har muligheten til å gi barna mine det de ønsker seg?

God jul <3

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.