Kan man bli forelsket på nytt etter 25 år – i den samme mannen?

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Her om kvelden sto han på scenen sammen med bandkollegene sine og holdt konsert. Joda, scenen var mikroskopisk liten, halvparten av publikum var partnerne og barna til bandmedlemmene, og de hadde alle blitt litt gråere på toppen.

Men jeg ble straks sendt tilbake til tiden da jeg møtte ham.

Det var en ung rockebassist fra Bornholm som fikk hjertet mitt til å slå litt fortere den gangen for 25 år siden. Jeg var i gang med å utdanne meg til journalist og drømte om en fremtid med en karriere som gjerne måtte føre meg til Paris eller Brussel.

Likevel fant jeg tid til å date den flotte bassisten, og forholdet vårt gikk fra flørt til eksklusivt den dagen ved bussholdeplassen på Islands Brygge da han spurte om vi skulle være kjærester.

Se video: Da Jenny møtte Martin igjen to år senere, fikk hun høre det (artikkelen forsetter under videoen)

Drømmene om det store utland endte med å bli parkert tre år senere, da jeg ble gravid. Plutselig skulle vi flytte sammen og være en familie.

Hva som så har skjedd i løpet av de mange årene som familie, skal jeg ikke trette dere med, men vi har uten tvil vært gjennom de samme krisene og båret de samme mentale byrdene som mange andre.

Men i en tid med datingapper og -profiler der folk swiper og ghoster, og der det ifølge et fenomen på sosiale medier til og med skal ha blitt pinlig å ha en kjæreste, priser jeg meg lykkelig for at årene har gått som de har gjort – og at vi fortsatt er sammen, uansett hvor full den mentale ryggsekken har vært.

Det har ikke vært mange blomster som har fylt vasene, og det har heller ikke blitt sendt romantiske invitasjoner til getaways min vei.

Derimot har jeg trofast fått en jevn strøm av underbukser plassert rundt omkring på gulvene i leiligheten i stedet for i skittentøyskurven.

I tillegg har innredningen blitt beriket med en racersykkel på veggen på soverommet, og en gamerstol og en kjempe-PC på det gamle barnerommet.

Det kan godt være at det for den skarpe leseren ikke høres særlig romantisk ut – men til gjengjeld har jeg fått en mann som ler når jeg sender et bilde av underbuksene med hodetelefoner på, som om de var i ferd med å game.

En mann som byttet ut sykkelen med løpesko fordi jeg klaget over at han brukte en hel dag på den hobbyen (det var da barnet var lite), og et parforhold der jeg i fred og ro kan se realityprogrammene mine mens han slåss med dverger eller alver.

Hjemme hos oss snakker vi om at forholdet vårt har gått inn i sin tredje alder – og den er slett ikke dum.

Vi har tid til å ligge i sengen så lenge vi vil. Når man ikke har TV på soverommet, er det faktisk kjempekoselig å våkne lørdag formiddag, drikke kaffe, lese avisen, skravle og bare slappe av sammen helt til vi ikke gidder mer.

Vi kan rusle ned på den lokale kafeen og sitte i solen med en kald øl og snakke om livet som utspiller seg rundt oss. Og så kan vi le til tårene triller, fordi vi har utviklet vår helt egen, skrullete form for humor.

Og det aller fineste er når jeg ser mannen min stå på scenen med bassen sin. Det er helt ubeskrivelig hvor kjekk jeg synes han er – og akkurat der får jeg et crush på mannen som har vært der gjennom de siste 25 årene. Vi har selvfølgelig gitt den følelsen et navn:

Gammelforelsket. For den er jo ikke ny lenger, men den gjør meg fortsatt akkurat like fjollete som den kvelden da vi møtte hverandre.

Denne kommentaren ble første gang publisert på Alt.dk, men er redigert og gjengitt med tillatelse.