Julie har ikke sovet på ett år: – Jeg vet hvor utakknemlig jeg var før jeg ble mamma

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

For godt og vel et år siden ble jeg mor for første gang. Det var, uten sammenligning, det største øyeblikket i mitt liv da jeg trakk min nyfødte datter opp på brystet mitt.

Og uten noen anelse om hva som ventet meg, lå jeg det følgende døgnet, høy på endorfiner og kjærlighet, og så på henne. Prøvde å suge det hele til meg.

Så mange følelser, en helt ny form for engstelse, et hormonelt kontrolltap og veldig lite søvn. Den første tiden var sinnssyk – på en god måte – mens jeg sakte vokste inn i min nye rolle.

Uten at jeg visste det, var datteren min alt jeg noensinne hadde drømt om. Men å sove … det har hun aldri vært god til. Og det er hun fortsatt ikke i dag. Jeg visste godt at det ville komme søvnløse netter, men ikke i den graden som har vist seg å være tilfellet.

Søvnmangel

De første par månedene ville hun bare sove på oss. Midt på brystet. La vi henne fra oss, våknet hun. Ja, det var deilig med all den nærheten, men også ganske besværlig når man for eksempel skulle tisse eller spise lunsj.

Om natten sov hun i armhulen min. Prøvde jeg å flytte henne en halv meter bort, ut i bedside crib-en, som var kjøpt med det formålet at hun skulle sove i den, våknet hun. Så det ble sånn vi lå, tett. Om natten våknet hun annenhver time, jeg ammet, vi sov videre. Det var greit, jeg var i permisjon, det var en fase, sa de.

Se video: Malin fyrer løs mot foreldre: - De er egosistike (artikkelen fortsetter under videoen)

«På et tidspunkt sover hun gjennom.» Akkurat det tidspunktet er et som mannen min og jeg har snakket veldig, veldig, veldig mye om (særlig midt på natten, når datteren vår hadde vært våken i to timer?!).

Vi har forsøkt å google oss klokere, og generelt prøvd å nærme oss søvnen på alle tenkelige måter, men vi venter altså fortsatt.

Det jeg har lært av å ikke få nattesøvnen min, er faktisk ikke så rent lite: For eksempel vet jeg nå at datteren vår langt fra er det eneste barnet i verdenshistorien som er litt langsom til å forstå hvor deilig det faktisk er å sove om natten.

Jeg vet hvor mye man egentlig kan klare på minimal søvn, men samtidig glemme noe så enkelt som å lukke glydelåsen på buksa si, fordi det føles som å ha hodet under vann og det kan være vanskelig å tenke klart.

Les også (+): Svigermoren min er en forferdelig besserwisser

Søvnmisunnelse

Jeg vet hvor jævlig utakknemlig jeg var før jeg ble mamma, når jeg kunne finne på å klage over bare å ha fått seks timers SAMMENHENGENDE søvn. Og at søvnmisunnelse for øvrig er en greie.

Jeg vet også at alle nybakte foreldre kjemper med et eller annet – og at datteren min begrensede evne til å sove gjennom ikke skyldes at vi har gjort noe feil, men at hun har sin helt egen (litt fucked up) søvnsyklus. Og at hun på et tidspunkt vil sove gjennom.

Og så vet jeg at jeg – selv om natten har vært avbrutt – likevel kan våkne med et smil når noen sier «hei, hei» og presser ansiktet sitt ned i magen min, vel vitende om at nå er det opp, så vi kan høre bondegården spille de samme tre KI-genererte sangene, spise kulturmelk og snakke om hva de forskjellige dyrene sier.

For selv om ringene under øynene mine aldri har vært dypere, og jeg har grått av utmattelse fordi nettene har føltes uendelige og frustrasjonen har vært stor, så har jeg heller aldri vært lykkeligere. Og så får jeg heller sove når jeg blir gammel.

Denne kommentaren ble første gang publisert på Alt.dk, men er redigert og gjengitt med tillatelse.