– På gulvet lå barnet mitt. Mine øyne søkte forståelse, men i stedet hevet den butikkansatte øyenbrynene

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

På gulvet mellom meg og den butikkansatte lå barnet mitt. Hun kastet den lille kroppen fram og tilbake – illsint og hylende. Blikket mitt møtte den ansattes blikk. 

Mine avventende øyne søkte forståelse, kanskje et smil, eller bare en bekreftelse på at hun tålte slik oppførsel – på vegne av butikken. I stedet hevet hun øyenbrynene, snudde på foten og satte blikket i noe forefallende arbeid. Ansvarsfølelse vellet inn over meg, og stresset boblet opp på innsiden. 

Plutselig kjente jeg meg varm og skyndte meg å få av en genser. Deretter satte jeg meg så rolig jeg kunne ned ved siden av det ildrøde ansiktet dekket av snørr og tårer. Hånden min fant ryggen hennes.

Jeg lukket øynene, trakk pusten og hvisket nesten lydløst til meg selv: «Det er ingen krise. Dette går bra. Dette tåler du.» 

Med tydelig stemme fortsatte jeg, men denne gangen til barnet mitt: «Jeg skjønner at det ble mye for deg nå. Du er sikkert veldig sliten. Og kanskje litt varm? Skal vi få av deg litt klær?» 

Hylene gikk over i hikst, blikkene våre møttes noen sekunder, og så fikk jeg et svakt og utydelig nikk tilbake.

I det siste har jeg lest mye om viktigheten av at vi som foreldre tåler barnas følelser. Noen ganger blir det godt mottatt, andre ganger med forakt. 

Den såkalte «pendelen» svinger ifølge noen over i ansvarsfraskrivelse og ettergivende oppdragelse. Andre igjen argumenterer med at barn aldri kan få for mye kjærlighet, og at alle forsøk på å vise omsorg er positivt. 

I pedagogikken – og også stadig oftere i foreldreveiledning – snakkes det om autoritativ ledelse. Den nye måten å oppdra barn på, skal ikke være enten autoritær eller ettergivende – vi skal være trygge ledere som ser og bekrefter barna, og samtidig setter tydelige grenser. 

Det høres flott ut. Men er det mulig? Og kan det virkelig stemme at vi endelig har funnet svaret på hva god barneoppdragelse egentlig er?

Noe av det viktigste for vår foreldregenerasjon i sin tilnærming til barneoppdragelse, var nok det å være konsekvent. Har du sagt noe, må du også gjennomføre det. 

I den mer moderne oppdragelsen er man ikke nødvendigvis så opptatt av dette lenger. Jo, ordene vi sier skal samsvare med livene vi lever – men det skal likevel være mulig å angre, gå tilbake og si: «Jeg tok feil.» For i den emosjonsfokuserte måten å møte barn på, har følelser stor verdi. 

Dersom vi krangler eller gjør feil, betyr ikke det at vi mislykkes som foreldre. Det er naturlige sider ved å være menneske – og derfor noe barna våre kan lære av. 

Les også: (+) «Geir» (7) ville aldri ut og leke med de andre barna. Slik fant foreldrene ut hva som var årsaken

Så i stedet for å presentere perfekte avgjørelser og liv uten anger, kan vi la barna se det ufullkomne – og hvordan vi håndterer konsekvensene av våre feil. For eksempel ved at man som foreldre sier unnskyld til hverandre – eller til barna. Troen på reparasjon i relasjoner er essensiell for å unngå dyptpløyende familiekonflikter.

Men hva med det innledende butikk-eksempelet mitt – finnes det en fasit for hvordan man skal møte en sånn situasjon? 

Jeg tror ikke det. For det er også noe av poenget i den moderne barneoppdragelsen: Det finnes ikke enkle svar og oppskrifter. Å være forelder handler ikke lenger om barn eller foreldre – og hvordan de fungerer hver for seg. Å være forelder handler om å leve i samspill med barna sine, i en relasjon der begge parter er i bevegelse og utvikling hele tiden.

Den amerikanske psykologen og forfatteren Dr. Becky Kennedy mener at foreldreskap handler om en slags «re-oppdragelse» av oss selv som foreldre. Ved å utforske hva barnas følelser gjør med oss – hvilke følelser og situasjoner det vekker i oss – gis vi muligheten til å ta oppgjør med egen fortid og skape et mer bevisst forhold til hva vi vil gi egne barn. 

Dette er nok egentlig prosesser som mange ubevisst kommer i når de får barn – og har kommet i, gjennom alle generasjoner. Dr. Becky utfordrer oss til å ha et bevisst forhold til disse prosessene – som en del av hvordan vi utøver barneoppdragelse.

For å konkretisere disse prosessene, kan vi ta for oss eksempelet fra butikken. En naturlig reaksjon på den butikkansattes heving av øyenbrynene, kunne nok for mange vært å si strengt til barnet sitt: «Nå må du reise deg opp. Sånn kan du ikke oppføre deg her i butikken.» En typisk håndtering av situasjonen dersom man vokste opp med foreldre som sa tydelig – verbalt eller non-verbalt – at slik oppførsel er ikke lov. 

Les også: – Dette er den ideelle foreldrestilen

For noen både hjemme og ellers, for andre på offentlige steder. Og deretter ville man fulgt opp med å være konsekvent. Dersom barnet ikke reiste seg opp og begynte å oppføre seg, ville man se seg nødt til å fysisk bære barnet ut i bilen. Absolutt en form for løsning. Og noen ganger er det kanskje nettopp en sånn løsning som trengs.

Men må det være eneste tilnærming?

Når jeg setter meg ned ved siden av barnet og forteller meg selv at alt kommer til å gå bra, jobber jeg bevisst med å roe ned mitt eget indre. For de sterke følelsene hos barnet mitt vekker noe i meg – en trang til å handle. Jeg vil understreke hva som er akseptabel oppførsel og hvor grensene går. Og butikkmiljøet med blikkene fra de rundt meg stresser meg. Det er skamfullt å ikke ha kontroll på sitt eget barn. 

Forrige generasjon sto ikke i sånne situasjoner. De kjente ikke på skammen – de sørget for å ha kontroll. Men de nye idealene gir rom for vonde følelser og ufullkommenhet. Det er greit at jeg blir stressa, skammer meg og får lyst til å skrike. Men jeg vet at det er noe helt annet barnet mitt trenger. Først og fremst trenger det en mamma som har kontroll på sine egne følelser – og derfor er i stand til å tåle barnets sterke følelsesuttrykk.

Jeg tror at vi er i ferd med å finne en barneoppdragelse som rommer ekte mennesker. Vanlige foreldre, med sine ressurser og skavanker, samt vanlige barn med ulike personligheter.

Det er på tide at vi slutter å late som om det finnes perfekte foreldre. Vi er alle underveis – og vi har alle muligheten til å bli gode nok for våre barn.

Les også:  – «Hei bæsj!», sa barnet i butikken, mens moren smilte. Slik svarte jeg