Jeg savner venninnen min, men ikke mannen hennes

Som ung møtte jeg en jevnaldrende jente som jeg ble virkelig gode venner med. 

Vi hadde mye til felles, elsket å reise og oppleve, drev med sport og snakket fantastisk sammen. Vennskapet varte i mange år, og i den perioden hadde jeg en del kjærester, mens hun dessverre slet med det. 

Da vi var i begynnelsen av 30-årene, møtte hun på en reise en fyr som hun ble veldig glad i. Han er utlending, men flyttet sammen med henne, fikk seg en god jobb, og de stiftet familie.

Dessverre synes jeg at det forandret henne. Fra å være frisinnet, åpen og morsom, ble hun alvorlig og veldig underlagt hans syn på livet. De levde veldig tradisjonelt, og jeg var ikke den eneste venninnen som langsomt forsvant ut av hennes omgangskrets.

Tiden gikk, jeg hadde også stiftet familie, men jeg savnet henne. Jeg skrev derfor til henne for et halvt års tid siden, og vi to møttes og hadde en virkelig deilig dag, der alt føltes som før, og vi avtalte at vi ville ses igjen.

Jeg forsto det som at vi igjen skulle ses på tomannshånd, men da hun kontaktet meg, var det med en invitasjon om at mannen min og jeg skulle komme hjem og spise hos dem. 

Vi takket dermed ja til en kveld som ikke ble hyggelig. Mannen hennes styrte selskapet og var veldig glad i å høre på seg selv, mens venninnen min var taus og heller ikke virket til å ha det spesielt hyggelig. Hun har da heller ikke siden tatt initiativ til å møtes, så egentlig ligger det vel i kortene at vi igjen bare lar vennskapet ebbe ut. 

Men jeg savner det vennskapet jeg følte gjenoppsto den ettermiddagen vi hadde sammen. På den andre siden orker jeg ikke flere parmiddager med den selvopptatte mannen hennes. 

Det samme gjelder for min egen mann, som har sagt at det var første og siste gang han deltok i moroa. 

Så kan jeg tillate meg å ta kontakt og rett ut foreslå for henne at det bare er oss to som møtes? Eller vil det være upassende?

Vibeke Dorphs råd

Gamle venner får vi jo aldri nye av, så selvfølgelig skal du gjøre det du kan for at du og venninnen din får mulighet til å dyrke vennskapet deres i ro og fred. Alt tyder jo på at hun også har den samme lysten: Dere to hadde en herlig dag sammen, hun ville gjerne treffe deg igjen, men så ble alt spolert av en dørgende kjedelig parmiddag.

Her kan jeg ikke la være å tenke at hennes dominerende mann har hatt en finger med i spillet, og at hun derfor har følt seg nødt til også å involvere ham og din mann i selskapelighetene.

Det gikk jo ikke særlig bra, men jeg har faktisk et forslag til hvordan dere løser dette, slik at du og venninnen din igjen kan få lov til å nyte vennskapet deres på tomannshånd. 

Jeg synes nemlig du skal kontakte venninnen din og foreslå henne at dere møtes igjen på tomannshånd. Forklar henne så, som jo er sant (i hvert fall i dette tilfellet), at din egen mann dessverre ikke er så glad i parmiddager, og om ikke dere to derfor kan nøye dere med å møtes alene? 

At mannen din er som han er, kan hennes mann sikkert ha mange meninger om, men det er jo ikke noe han kan gjøre noe med. 

Prøv det, og gjør for øvrig alt dere kan for å få gjenopptatt vennskapet deres, for gode vennskap kan vi ikke kjempe hardt nok for å bevare.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.