Jeg holder ikke ut min sure stedatter

Jeg lever i et velfungerende forhold med fire sammenbrakte voksne barn, hvorav tre klarer seg fint. Min manns yngste datter har likevel utfordringer. 

Hun er temperamentsfull og har også alltid hatt et anstrengt forhold til sin like temperamentsfulle mor, som hun ofte er uvenner med. Hun er 25 år og har nå gjort det slutt med kjæresten etter et turbulent forhold der han var utro. 

De bodde hos ham, så hun er for tiden hjemløs og har flyttet hjem til oss. Hun er i jobb, men siden vi bor i storbyen, kan det ta lang tid å finne et sted å bo, og hun leter ikke etter noe. 

Min mann og jeg bor i dag i en ganske liten leilighet, så det er ikke mye plass, og allerede nå, etter knapt to uker, er jeg i ferd med å få nok. Min steddatter er forståelig nok lei seg for bruddet, men hun lar det dårlige humøret gå ut over oss. Hun surmuler, hjelper ikke til og henger i sofaen vår fra hun kommer hjem fra jobb til hun går og legger seg. 

Min mann har alltid vært overbærende med henne, det er han også nå, selv om privatlivet vårt stort sett er ikke-eksisterende, og vi snerrer konstant mot hverandre. 

Det er ingen utsikt til at hun flytter med det første, og det driver meg til vanvidd. Så hva gjør jeg?

Vibeke Dorph råder til å ta en prat med henne om fremtiden

Jeg har selv i en årrekke hatt gleden av å bo under samme tak med både eget barn og stebarn. Det har helt sikkert tidvis vært utfordrende, men det har også vært berikende og ikke minst lærerikt. 

En av erfaringene jeg har gjort meg, er hvordan jeg hadde helt andre forventninger til stebarna mine enn jeg hadde til mitt eget barn. Var stebarna mine i trøbbel, var jeg for eksempel rask til å forvente at de skulle være i stand til å klare skjærene selv. 

Var det derimot mitt eget barn som var i knipe, tok morsfølelsen over, og jeg var langt mer tålmodig og forståelsesfull. 

Jeg ser ikke meg selv som et ondt menneske, og det tror jeg heller ikke at du er. Men prøv, slik jeg ofte selv måtte gjøre, å tenke på din stedatter som et av dine egne biologiske barn; en stor og trist jente som nå ligger på sofaen, knust av ulykkelig kjærlighet, uten et sted å bo og uten en mor hun kan søke trøst hos. 

Var det ditt eget biologiske barn som sto i den situasjonen, ville det ikke da være medlidenhet og omsorg som fylte? Det vil jeg tro og håpe.

Ikke dermed sagt at dere bare skal finne dere i at hun har slått seg ned permanent hos dere, men for alles skyld, finn en mer omsorgsfull måte som også kan hjelpe henne videre. Snakk med henne om hvordan hun har det, og spør hva hun tenker på sikt? 

Hun går helt sikkert selv og gruer seg for fremtiden, så vis at dere er der for å hjelpe henne. Tenk over om hun for eksempel kan bo hos en av sine hel- eller halvsøsken for en periode, eller om det finnes andre kontakter dere kan benytte dere av. 

I stedet for å bruke opp kruttet på å krangle, så allier dere som familie og opptre som en sunn familie. For det kan godt hende at stedatteren din er skikkelig irriterende, men det er unge mennesker ofte når de er dypt ulykkelige. 

Skriv det bak øret, slik jeg selv har måttet gjøre det flere ganger i løpet av min ganske lange karriere som både mor og stemor.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.